En strategi for utfasing av naturgass til 2050 kan være både det mest klimavennlige og mest lønnsomme alternativet for EU og Storbritannia.
Lavere importregning er en av grunnene til at EU kan komme til å fase ut gass, mener artikkelforfatteren. Her fra produksjon av rør til gassrørledningen NordStream. (Foto: Gazprom)
Betydelige metanutslipp svekker klimaargumentene for naturgass (fossil gass) samtidig som jobbskaping og forsyningssikkerhet også taler for å redusere den økende importavhengigheten.
På kort sikt kan alternativene til gass ofte være dyrere, men en kombinasjon av billigere teknologi og treffsikker politikk kan endre dette bildet.
Naturgassens klimabidrag svekkes av metanlekkasjer
Metan (CH4) utgjør 75–95 prosent av naturgassen og er en svært potent klimagass. I et hundreårsperspektiv bidrar et tonn metan 34 ganger så mye til global oppvarming som et tonn CO2. Metan lever imidlertid kortere i atmosfæren enn CO2,så klimavirkningenkommer i stor grad de første 10–20 årene. I de 20 årene etter utslippet er oppvarmingseffekten fra metan ifølge FNs klimapanel (IPCC) 86 ganger så stor som for CO2. (Se også oppsummering i Wikipedia.)
Ved forbrenning har naturgass lavere CO2-utslipp enn olje og kull per enhet energi, men mulige lekkasjer av metan under utvinning, transport og distribusjon av naturgassen bidrar også til global oppvarming. Dette er utgangspunktet for en studie som nylig ble lagt fram av tyske Energy Watch Group (EWG). Studien har undertittelen: "Switching from coal and oil to natural gas accelerates climate change through alarming methane emissions."
Rapporten refererer til en rekke nyere analyser som tyder på at metanutslippene fra verdikjedene for naturgass er vesentlig høyere enn tidligere antatt. Videre legger analysen til grunn at det kommende fallet i Europas egen produksjon av naturgass må dekkes ved import med rørtransport over svært lange avstander og ved LNG (flytende naturgass). Begge disse gir vesentlig høyere metanlekkasjer enn gjennomsnittet av dagens gassleveranser.
Et kort sideblikk til USA kan illustrere utfordringene: USA har hatt sterk vekst i utvinning av skifergass (og skiferolje) med såkalt fracking. Dette har bl.a. gitt lavere CO2-utslipp ved at gasskraft har fortrengt kullkraft, og det har gjort USA til netto eksportør av naturgass. Men det er indikasjoner på at fracking gir vesentlig større metanlekkasjer enn man til nå har antatt. Problemene kan både være knyttet til selve frackingen og til organiseringen med mange små selskap som søker rask fortjeneste, har lite kontroll på utslipp og svake incentiver til å begrense dem.
Artikkelen Fracking may be a bigger climate problem than we thought (Vox.com) gir en oversikt over diskusjonen og nåværende og kommende utfordringer med skifergass. Den henviser også til Environmental Defense Fund som mener metanutslippene fra olje- og gassindustrien i USA er 60 prosent høyere enn myndighetenes anslag. Videre siterer artikkelen en oppsummering fra et paper som nylig ble publisert i Science: "Methane emissions of this magnitude, per unit of natural gas consumed, produce radiative forcing over a 20-year time horizon comparable to the CO2 from natural gas combustion."
Utfordringene med metanlekkasjer fra fracking kan bli forsterket ved videre vekst og ved at president Trump jobber for å svekke utslippskrav Obama innførte for denne industrien. Et visst håp kan dog knyttes til at nye satellitter kan oppdage og overvåke metanutslipp. Det kan gi sikrere estimater, bedre identifikasjon av hvor utslippene skjer og bedre grunnlag for tiltak.
Analysen til EWG legger også til grunn et tyveårsperspektiv hvor oppvarmingseffekten fra metan som nevnt er anslått til 86 ganger så stor som for CO2. Argumentet for dette valget er at utslippsreduksjoner haster, blant annet for å redusere risikoen for å utløse flere selvforsterkende oppvarmingsmekanismer. Med disse forutsetningene finner rapporten at det å erstatte kull med naturgass i kraftproduksjon øker bidraget til global oppvarming med om lag 40prosent.
Det negative resultatet skyldes bl.a. at EWG antar at gassen brukes i gassturbiner (OCGT) som kun har 38 prosent virkningsgrad og ikke i moderne gasskraftverk (CCGT) med opp mot 60 prosent virkningsgrad. Gassturbiner kan få en større rolle i fremtiden fordi de har lavere kapitalkostnader og dermed lettere blir lønnsomme i et kraftsystem hvor fornybar kraft i lange perioder presser dem ut av markedet. Likevel mener jeg EWGs forutsetning her er for streng mot naturgassen. Hadde man gått til den andre enden av skalaen og brukt virkningsgraden til de mest effektive gasskraftverkene, ville man, basert på øvrige forutsetninger, funnet at gass gir om lag 10prosentlavere utslipp enn kullkraft.
EWG finner også at hvis olje til oppvarming erstattes med naturgass,vil bidraget til global oppvarming øke med om lag 40prosent.
Konklusjonene til EWG er dramatiske og forutsetningene kan, som alltid ved slike analyser, diskuteres. Kanskje har man tatt for hardt i, men samtidig har EWG noen viktige poeng:
Kanskje overdriver EWG svakhetene ved naturgass, men også et budskap om at gass bare er litt bedre enn kull og olje kan bli et argument for raskere utfasing av naturgass.
En mulig aksjon fra EU er å styrke overvåkning og oppfølging av metanlekkasjer på egen jord og bidra til at leverandører utenfor EU gjør det samme. Leverandører som har relativt lave metanutslipp, som Nordsjøen, kan bli mindre rammet av nye krav. Samtidig kan større oppmerksomhet om naturgassens utfordringer stimulere til en bred revurdering av gassens fremtidige rolle og bidra til raskere reduksjoner i bruken av naturgass.
Klimamål og ny teknologi kan fjerne naturgass til 2050
Hvis EU skal nå nullutslipp i energisektoren i 2050, må naturgassen i praksis være utfaset til da. Dette krever en omfattende utvikling, utbygging og ombygging til løsninger som ikke gir utslipp. Siden slike endringer best og billigst gjøres over tid og særlig når man uansett rehabiliterer eller bygger nytt, må denne prosessen starte ganske snart.
Oppvarming står for nesten halve sluttforbruket av energi i EU, og gass dekker om lag 42 prosent av varmebehovet. Dette er derfor en viktig sektor for naturgass.
En rekke mulige løsninger kan her angripe naturgassens rolle fra flere sider samtidig:
Alle de nevnte alternativene kan leve side om side med infrastruktur for gass, og noen av dem kan bruke den samme infrastrukturen. Når et bygg har gassforsyning, kan de nye tiltakene i første omgang komme som et tillegg til naturgassen. Dette kan gi betydelige kutt i forbruket av naturgass lenge før man er klar til å fase den helt ut.
Mindre rolle for gass også i kraftproduksjon
Om lag en fjerdedel av naturgassen i EU brukes til kraftproduksjon. Med høyere kvotepris for CO2 og utfasing av kullkraft og kjernekraft kan forbruket i gasskraftverk stige i noen år fremover. Men på litt lengre sikt er ikke kraftsektoren en trygg havn for gass. På veien mot nullutslipp vil stadig mer fornybar kraft presse gassen til å bli svingprodusent med kort brukstid og deretter til å bli en reserveløsning. Til slutt må kraftverkene legges ned eller brukes med gass som ikke gir utslipp.
En flodbølge av nye løsninger for energilagring og fleksibilitet vil over tid innskrenke gassens rolle som kilde til fleksibilitet i kraftsektoren. Der nye løsninger ikke kan gjøre jobben eller viser seg å bli dyre, kan man bruke biogass, syntetisk gass eller hydrogen. Som nevnt kan kostnadene ved alternativene falle raskt. Kombinasjoner av variabel fornybar kraft og batterier kan allerede være i stand til å underby gasskraft flere steder i verden. Se f.eks. denne artikkelen.
Industrisektoren er også en betydelig bruker av naturgass. Her vil også en mer ambisiøs klimapolitikk gjøre det nødvendig å starte omstillingen ganske snart.
Hydrogen fremstilles i dag vanligvis ved dampreformering av naturgass. Hvis denne metoden kombineres med karbonfangst og -lagring (CCS) kan den gi en nesten utslippsfri produksjon av hydrogen. Dersom slike løsninger kan etableres raskt og i stort omfang, kan de bidra vesentlig til raskere utslippskutt i Europa.
Vil EU gå for utfasing av fossil gass til 2050?
Jeg tror svaret er ja, av tre grunner.
Har EU virkemidlene?
Igjen tror jeg svaret er ja.
Ved en blanding av støttetiltak, bygnings- og produktstandarder og endringer i avgiftspolitikk kan man få til mye. I flere land, med Tyskland som et fremtredende eksempel, er avgiftene på strøm svært høye mens avgiftene på naturgass og oljeprodukter som bensin og diesel er relativt lave. Her betaler forbrukerne godt over en krone i rene avgifter på strøm, og utbyggingen av fornybar energi har vært finansiert kun ved avgifter på strøm, ikke på andre energibærere. Når elektrisitet i økende grad blir utslippsfri og kvoteprisen gjør jobben i kraftmarkedet, svekkes argumentene for en slik avgiftspolitikk. Rapporten fra Energy Watch Group hevder at det i realiteten skjer en subsidiering av gass.
Energieffektive varmepumper kan erstatte oppvarming med naturgass, skriver artikkelforfatteren. Her en luft/vann varmepumpe. (Foto: Viesmann Werke).
Høye forbruksavgifter på strøm fremmer heller ikke utvikling av forbrukerfleksibilitet, som blir viktigere i fremtiden. Høy kvotepris på CO2 vil gi et bedre resultat. Dette vil gi høye kraftpriser når ineffektiv fossil kraft må brukes for å dekke samlet forbruk og lave kraftpriser når det er overskudd av fornybar kraft. Dette vil stimulere forbrukere til å velge den til enhver tid beste energibæreren, og det vil skape et marked for økt fleksibilitet.
EU vet at fremtiden i stor grad er elektrisk. En naturlig oppfølging er at avgiftssystemene må endres slik at de ikke motarbeider omstillingen. Høyere avgifter på olje og gass (utenfor kvotemarkedet) og lavere avgifter på strøm vil stimulere raskere energiomstilling og raskere fall i gassforbruket.
Fremtidsbildet for naturgass har endret seg
Jeg har beskrevet hvordan flere drivkrefter sammen kan føre til at naturgass fases helt ut av energisystemet i Europa innen 2050, kanskje også før 2050. Det må ikke gå slik, men drivkreftene i den retningen ser ut til å være sterke. De kan oppsummeres slik:
På lengre sikt kan en strategi med utfasing av naturgass mot 2050 både være mest klimavennlig og mest lønnsom for EU og Storbritannia. Noen vil innvende at en del av alternativene til naturgass er klart dyrere enn bruk av gass. Det er nok riktig – nå. Men hva kostet alternativene for ti år siden? Det dramatiske kostnadsfallet vi har sett på en rekke fornybarteknologier (70–95 prosent på ti år), viser at kostnadsbildet kan endres radikalt når flere land satser systematisk. Det har skjedd før og det kan skje igjen. Og det vil, i samspill med politikken, være med på å drive omstillingen.
