Vekstens pris: Overforbruk og økologisk kollaps - Energi og Klima

Vekstens pris: Overforbruk og økologisk kollaps

Fortsatt økonomisk vekst i rike land fører verden mot klimakrise og økologisk kollaps. Dette er konklusjonen i flere nye artikler. Skandinaviske land topper mange rangeringer for menneskelig utvikling, men svikter når det gjelder bærekraft.

Norge er blant de dårligste når det gjelder ressursbruk og CO2-utslipp på en indeks for bærekraftig utvikling der også forbruket av importerte varer telles med, skriver artikkelforfatterne. (Kilde: Sustainable Development Index).

Mange har tatt opp hvordan dagens materielle overforbruk i rike land overskrider jordens tålegrenser. Samfunnsforskeren Jason Hickel ved University of London publiserte nylig en interessant artikkel om at dette også er brudd på de universelle menneskerettighetene. Hvis økonomisk vekst fortsetter i den rikeste delen av verden og blant de rikeste av oss, er økologisk sammenbrudd og klimakrise ikke til å unngå. Tekniske forbedringer kan gi utslippsreduksjoner, men vil ikke være tilstrekkelig.

Dette er også budskapet i den siste tilstandsrapporten for Europas miljø, utgitt av Det europeiske miljøbyrået (EEA). I sammendraget av rapporten fra desember i fjor slås følgende fast: «To be clear, Europe will not achieve its sustainability vision of ‘living well, within the limits of our planet’ simply by promoting economic growth and seeking to manage harmful side-effects with environmental and social policy tools».

Utviklingen i Norden

I artikkelen «The dark side of the Nordic model» tar Hickel opp hvordan de nordiske land har utviklet seg fra å være gode eksempler for samfunnsbygging til å bli dårlige modeller når det gjelder økologisk bærekraft. Den nordiske modellen har stått i sterk kontrast til nyliberal ideologi. Innføring av økonomiske reformprogrammer, ofte i regi av Det internasjonale pengefondet, har i fattige deler av verden har ført til større ulikhet og høyere barnedødelighet. Også i Norge går utviklingen i retning av mer nyliberal politikk, bort fra en velferdsstat og mot en konkurransestat.

Norge er blant de dårligste når det gjelder ressursbruk og CO2-utslipp på en indeks der også forbruket av importerte varer telles med. En stor del av varene importeres fra det globale sør for å opprettholde et forbruk som ikke er bærekraftig. Resultatet er global oppvarming som først og kraftigst rammer fattige land. Mange rike land, Norge inkludert, overstiger planetens tålegrenser når det gjelder CO2-utslipp, materielt og økologisk fotavtrykk og bruk av fosfor og nitrogen. Rike land må derfor redusere sitt økologiske fotavtrykk betydelig.

Det har ofte vært sagt at andre land bør tilstrebe en liknende utvikling som Norge. Når det gjelder økologisk bærekraft gir dette ikke lenger mening. Norges CO2-utslipp per person er høyere enn de fleste andre land i Europa. I perioden 1990 til 2018 var CO2-utslippene per person uendret i Norge, mens gjennomsnittet i EU ble redusert med nesten 30 prosent. Hvis alle i verden konsumerte som nordmenn, ville vi trenge over tre jordkloder.

Det er mulig å redusere materielt og klimatisk fotavtrykk betydelig ved gjennomgripende endringer i politikk og levemåte. Det kan samtidig være mulig å opprettholde velferden ved det som kan kalles «økologisk gjenoppbygging«. Men dette vil kreve omlegging til en økonomi som ikke organiseres rundt videre vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP). FNs naturpanel peker på at et sentralt element for mer bærekraftig politikk er å utvikle en global økonomi som styrer unna paradigmet for økonomisk vekst.

Vekst – uforenlig med klimamål og økologisk bærekraft

Videre vekst i BNP betyr som regel større forbruk av ressurser og energi. Dette fører til at både klimamål og mål for økologisk bærekraft blir stadig vanskeligere å oppnå. Det er lite sannsynlig at vekst i BNP kan frakobles ressursbruk og CO2-utslipp globalt, såkalt «decoupling», i alle fall i tilstrekkelig grad til å holde oss innenfor et karbonbudsjett for mindre enn 2 graders global oppvarming. En studie kan tyde på at Danmark, Sverige og Finland oppnådde såkalt «genuine green growth» på rundt 5 prosent per år i perioden 2003–2014. I Norge og mange andre høyutslippsland var det også noe redusert kopling mellom vekst og klimagassutslipp i denne perioden, men langt fra tilstrekkelig til å kunne nå Paris-målene uten andre tiltak.

En annen studie fant det høyst usannsynlig at fortsatt økonomisk vekst kan «frakobles» karbonutslipp raskt nok til å forhindre global oppvarming over 1,5° C eller 2° C. I fattige land der det fortsatt er behov for materiell vekst, er en såkalt genuin grønn vekst selvsagt bedre enn fortsatt fossilbasert økonomisk vekst.

I stedet for å bruke BNP som mål på framgang, må mål om menneskelig velvære og økologisk bærekraft være overordnet. Mange forskere – først ute var en rekke universiteter i Sør-Europa – har lenge holdt fram at det må bli slutt på vekstavhengigheten. I et åpent brev til ulike EU-organisasjoner går over 200 forskere inn for en ny «post-growth»-økonomi.

Mer enn 11 000 forskere argumenterer at for å opprettholde sårbare økosystemer, er en karbonfri økonomi med andre mål enn vekst i BNP nødvendig. Ved å prioritere grunnleggende behov og redusere ulikhet er det mulig å oppnå bedre livskvalitet og større velvære.

Å unngå en større global oppvarming enn to grader er umåtelig viktig. Dette kan kanskje fortsatt være mulig ved en nullvekstøkonomi. Som forskere ved Institute for New Economic Thinking i New York skriver: Å tro på en frikobling av vekst fra forbruksbaserte CO2-utslipp, en grønn vekst, er å tro på en illusjon. I et intervju om «Klimakur 2030» sier likevel klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn at det er «grønn vekst» regjeringen vil satse på.

Omfordeling nødvendig

I en presentasjon 6. februar 2020 ved bærekraftkonferansen ved Universitetet i Bergen, viste Peter Messerli, direktør for Centre for Development and Environment ved Universitetet i Bern, til at ingen land har oppnådd å dekke alle basale menneskelige behov uten at mange av planetens tålegrenser overskrides. Han la fram data fra FNs «Global Sustainable Development Report 2019» som viser at rike land, også i Norden, overskrider mange av planeten tålegrenser. En kraftig samfunnsomlegging må til hvis bærekraftmålene skal kunne nås. Rike land kan ikke satse på videre materiell vekst, mens fattige land må støttes i en utvikling som sikrer at basale behov kan dekkes uten at tålegrensene overskrides.

En omfordeling av ressurser fra de globalt rike til de globalt fattige og utjevning av inntekt må til for å bekjempe fattigdom globalt innen planetens tålegrenser. Basale menneskerettigheter kan vanskelig oppfylles uten en slik omfordeling. Selv om det er sterke moralske grunner for omfordeling, vil forslag om dette møte sterk motstand fra dem som har nytte av dagens skjevfordeling. Jason Hickel skisserer likevel hvordan det kan gjøres. Det vil raskt ha stor effekt hvis grupper med høye utslipp reduserer sitt fossilbaserte forbruk. Med referanse til de kjente økonomene Lucas Chancel og Thomas Piketty, sier klimaforskeren Kevin Anderson det slik: Hvis de 10 prosent i verden med høyest klimagassutslipp reduserer sine utslipp til gjennomsnittsnivået i EU, ville globale utslipp gå ned med rundt en tredjedel. Sterke virkemidler som fører til reduserte utslipp blant de globalt rike, er det som raskest vil kunne gi utslippskutt som monner.

Bærekraftig utvikling må ha som mål at basale menneskelige behov sikres, nå og i fremtiden, uten at planetens tålegrenser overskrides. Jason Hickel, som foreleste ved bærekraftkonferansen i Bergen i 2019 under overskriften «Economics for the age of climate breakdown», anbefaler at Skandinavia burde ta ledelsen i en slik omstilling mot en ny og bærekraftig samfunnsmodell. Alternativet er at vi fortsetter å bidra til klimakaos og økologisk kollaps. Valget burde være lett!

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.