Fredag 24. november arrangerte NRK2 en «festkveld for klimanerder», der Bjørn Samset, forsker ved Cicero, fikk over to hele timer til rådighet for å formidle til et ungdommelig publikum, og oss TV-tittere, det viktigste vi veit om menneskeskapt global oppvarming, årsaker og konsekvenser – og tiltak. Det første gjorde han som venta helt utmerket, som den gode formidler han er. Det er når det kommer til tiltakene at det svikter. Også det som venta, dessverre.

Ubenytta anledning

Med få unntak skygger norske klimaforskere banen så snart det nærmer seg samfunnsmessige og politiske spørsmål. Det blir med litt overfladisk optimisme om teknologiutviklinga o.l., eller også som i Samsets tilfelle når han får spørsmål fra salen om hva hver enkelt av oss kan gjøre. «Det viktigste du kan gjøre er å kjøre mindre bil, fly litt mindre og spise mindre rødt kjøtt.»

Det er selvfølgelig rett, i en viss veldig snever forstand. Men det er også helt feil av en framtredende forsker og formidler som Bjørn Samset å la det bli med dette – og ikke benytte anledninga til å løfte fram de kollektive og politiske utfordringene.

Hva Samset kunne ha sagt

Et par dager før foredraget ble den historiske klimarettssaka avslutta i Oslo tingrett. Et utmerket høve for Samset til å trekke fram konfliktene og dilemmaene i norsk politikk, knytta til satsing på olje og binding til oljeøkonomien mange tiår inn i framtida – forbi et tidspunkt da verden må ha frigjort seg fra sin avhengighet av fossile brennstoff. Han trengte ikke flagge personlige meninger, hvis det er det han er redd for, bare informere og prøve å trekke de unge tilhørerne inn i en annen rolle enn forbrukerrolla. Her er et forslag til noe av det han kunne ha svart på spørsmålet om hva «jeg» kan gjøre:

«Det er ikke fornuftig av oss å reise så mye med fly, kjøre så mye bil og spise så mye rødt kjøtt som vi gjør. Vi bør prøve å redusere denne typen forbruk. At klimaengasjerte mennesker går foran og «lead by example», kan utvilsomt spille en rolle også i en større sammenheng. Når det er sagt, må jeg samtidig skynde meg å legge til at klima er et kollektivt problem der det er veldig begrenset hva de fleste av oss kan utrette – hvis det for eksempel skal ha noe reelt utslag på norsk utslippsstatistikk.»

«Men heldigvis er du og jeg ikke bare enkeltpersoner og private, men samfunnsborgere som deltar i og har ansvar for hvordan samfunnet utvikler seg. Det avgjørende er ikke om du som sitter her velger å la bilen stå og bruker sykkelen, men at samfunnet legger til rette for enkel og god sykkelbruk for alle. Ikke om du velger bort flyturen og tar toget i stedet, men at politikerne lar være å bygge ut ny rullebane på Gardermoen og bruker pengene på å utbedre lavutslipps baneforbindelser.»

«Om en stund skal vi her framme demonstrere det globale karbonbudsjettet, dvs. hvor mye CO₂ vi totalt kan fortsette å slippe ut for å ha en rimelig sjanse for å nå togradersmålet, eller enda vanskeligere: 1,5-gradersmålet. Vi nærmer oss fort en grense, og det er ikke tilfeldig at nettopp dette er et av de sentrale spørsmåla i klimarettssaken vi har hatt i Oslo tinghus nå nettopp. Greenpeace, Natur og Ungdom og Besteforeldrenes klimaaksjon utfordrer staten på om det er plass for den nye olje og gass som norske politikere håper å finne i Barentshavet – eller om dette er å gamble på at verden faktisk ikke greier å leve opp til Paris-avtalen. Myndighetene mener at «hvis ikke vi pumper opp olja, så gjør andre land det». Dessuten håper de på et gjennombrudd for CCS – karbonfangst og -lagring – som skal gjøre det mulig å forlenge oljealderen. Men dette er foreløpig mer håp enn realiteter, dessverre, i det omfang som vil være nødvendig.»

«Det jeg prøver å si, er at det viktigste du kan og må gjøre hvis du vil bidra til å bremse global oppvarming, er å engasjere deg i den klimapolitiske debatten og i klimakampen. Aristoteles kalte mennesket et politisk dyr, det vil si et vesen som lever i sosial og politisk interaksjon med andre. Det gode liv for deg og meg og våre barn og barnebarn kan bare realiseres innen gode politiske rammer der vi søker å redusere inkonsekvensene og målkonfliktene i våre kollektive prosjekter så langt det er praktisk mulig. Vi må ta innover oss at gjennomsnittsnordmannen i dag slipper ut rundt fem ganger mer klimagasser enn vi kan tillate oss i en bærekraftig verden. Alle ønsker å gjøre noe med dette. Men prognosene i regjeringas langtidsbudsjett for 2030 viser nesten ingen utslippskutt i det hele. Det er et faktum, selv om noen sikkert vil påstå at jeg nå beveger meg bort fra klimaforskningen og inn på politikkens områder. Vi når ikke i mål uten også å endre måten vi organiserer vårt fellesskap, våre transportsystemer og vår energibruk. Og vi har dårlig tid.»

Forskeres samfunnsansvar

Så langt Samset og det han burde ha sagt, men altså ikke sa.

Før stortingsvalget utga Cicero en rapport med tittelen «Klimavalg2017». Den ble av flere karakterisert som tannløs og politisk unnvikende – til og med feig, og blei for litt siden av Forum for vitenskap og demokrati ved Universitetet i Bergen valgt som «case» for et debattmøte om forskerens rolle i politikk og samfunn (podkast). Blant foredragsholderne var professor i sosialmedisin John Gunnar Mæland, som la vekt på at klimaproblemene er av eksistensiell karakter, i likhet med atomvåpentrusselen. «Slike trusler setter helt spesielle krav til forskeres samfunnsansvar», sa han. Og videre:

«Vi har sikker kunnskap om den globale temperaturstigningen. Vi har for lengst passert grensen for når føre-var prinsippet har sin anvendelse. Tretti år etter at sammenhengene ble avdekket – og med det ytterst korte tidsvinduet som gjenstår før situasjonen kommer helt ut av kontroll – kan vi ikke lenger tillate oss å ta akademiske forbehold og drive forskningsmessig filigransarbeid. Forskere må nå bruke megafon og store bokstaver i beskrivelse av de globale utfordringene som klimakrisen gir oss og anvisning av hvilke politiske tiltak som er nødvendige (…) Den tradisjonelle forskerrollen som leverandør av kunnskap må i denne saken utvides i retning av å være påvirkningsagent. Den enkelte forsker med kompetanse på klimaområdet har et spesielt etisk ansvar, men universitetene som uavhengige kunnskapsinstitusjoner må tale med langt tydeligere stemme i samfunnsdebatten».

«Vi må våge å gå på barrikadene og legge bort vår forsiktighet», avsluttet Mæland. Dessverre var ikke Cicero til stede for å forsvare sin forsiktighet. Men debatten må fortsette.