Oljevirksomhet til 2070?

Mange oljefolk ble stolte da serien Lykkeland gikk på NRK i fjor høst. Den første sesongen viste hvordan Stavanger-politikere la til rette for den nye næringen og hvor mye håp og fremtidstro oljen ga folk.

Da Olje- og energidepartementet (OED) nylig holdt et åpent møte om petroleumsaktiviteten på norsk sokkel, brukte direktøren for Oljedirektoratet, Bente Nyland, et promobilde fra serien. På dette bildet, over plattformen og ordet «Lykkeland», hadde oljedirektøren skrevet inn årstallet 1969, for det var med Ekofisk-funnet i 1969, for 50 år siden, at norsk petroleumshistorie for alvor startet. Nyland hadde også lagt inn ordene «knapt halvveis», og hun snakket om potensialet for fortsatt store inntekter fra sokkelen i tiårene fremover – om oljeselskapene bare fikk nok leteareal.

Hvis vi er knapt halvveis, og skal holde på i drøyt 50 år til, betyr det at Norge skal være et oljeland til 2070. Skal vi det?

Plan: Kjøre på

Gigantfeltet Johan Sverdrup, som er ventet å starte opp sent i år, skal etter planen produsere olje frem til 2070. Jobber oljebyråkratene etter et mål om at det skal være full aktivitet også ellers på sokkelen i 2070? Hvordan skal vi klare å redde verdenssamfunnet fra de verste klimaendringene om alle oljeprodusenter skal holde produksjonen oppe frem til 2070?

Ifølge FNs klimapanel må de globale utslippene av klimagasser gå i null i 2050, hvis vi skal ha noen som helst sjanse til å holde oss på maksimum 1,5 graders oppvarming. Noen utslipp vil det, realistisk sett, være umulig å unngå i 2050, som metanutslipp fra husdyr. Derfor trengs kompenserende tiltak, som CO₂-håndtering, om vi skal klare å komme ned i null.

Gass har en fordel overfor olje, ettersom gass kan bli til tilnærmet utslippsfri strøm gjennom et kraftverk med CO₂-håndtering. Equinor jobber også for at det skal bli mulig å lage ren hydrogen fra fossil gass ved hjelp av CO₂-håndtering. For oljen finnes det imidlertid ingen tiltak for å fjerne utslippene, i alle fall ikke så langt. Oljen har andre bruksområder, som for eksempel transport, der det ikke finnes renseanlegg for hvert enkelt kjøretøy. Så hva er planen?

Av presentasjonene som ble holdt hos Olje- og energidepartementet å dømme, er den eneste planen å kjøre på. Både oljedirektør Nyland og ekspedisjonssjef Lars Erik Aamot fra OED la stor vekt på hvor enorme oljeinntektene er, og begge mente at det hastet med å finne flere petroleumsressurser for å holde aktiviteten på sokkelen oppe. Budskapet fra oljebyråkratene har vært det samme i lang tid.

Aamot mente at mange ikke forstår hvor mye tid og krefter de faktisk bruker på å holde produksjonen oppe på dagens nivå. Han viste til U2-sangen med tittelen «Running to stand still».

Bekymringen for om oljeselskapene får nok leteområder var den eneste bekymringen som ble luftet på det åpne møtet hos OED. Oljetoppene snakket ikke om at det kunne være problematiske sider ved vår petroleumsproduksjon eller fossil energi generelt. Aamot snakket riktignok litt om utslipp, men da i forbindelse med at Norge relativt sett har lave utslipp under produksjon, og at det er til vår fordel.

Klimarisiko for avhengige

Verken ekspedisjonssjefen eller oljedirektøren nevnte ordet «klima» i sine foredrag, og det er oppsiktsvekkende i år 2019. Petroleumssektoren er nødt til å forholde seg til den fossile energiens negative påvirkning på klimaet, faren for et svekket omdømme og den økonomiske risikoen som følger av omstillingen vi skal gjennom.

I petroleumssektoren handler klimarisiko først og fremst om risikoen for at selskapene og staten ikke vil få avkastning på investerte penger hvis markedet for fossil energi blir mindre enn forventet. Vi vet ikke helt når det skjer, men én dag vil det bli vanskelig å få solgt olje. Slutten på oljeproduksjonen i lykkelandet Norge kan komme langt tidligere enn det oljetoppene håper på.

U2-sangen «Running to stand still», som Aamot refererte til, handler for øvrig om hvor vanskelig det kan være å leve med en sterk avhengighet.