Ny kamp om fornybar energi i EU – Energi og Klima

Ny kamp om fornybar energi i EU

Fornybardirektivet skal revideres. Nå intensiveres kampen før EU-kommisjonen legger frem «sommerpakken». De første lekkasjene fra Brussel forteller oss litt hvor de viktigste slagene vil stå.

Forslag om nytt mål for fornybar energi i EU i 2030 vil kreve mer utbygging av vind- og solkraft. Ved dette anlegget i Avignonet-Lauragais i regionen Midi-Pyrenees i Frankrike er 12 vindturbiner kombinert med 20320 solcellepaneler. (Foto: Fred Lancelot/Reuters/NTB).

Bare to og et halvt år siden siste versjon av fornybardirektivet trådte i kraft i desember 2018, legger EU-kommisjonen frem forslag til et revidert direktiv med oppdaterte målsettinger for fornybar energi. Fornybardirektivet står sentralt når EU-kommisjonen legger frem en ny pakke med lovforslag kalt «Fit for 55» 14. juli i år, for å sikre at EU-landene når det nye klimamålet om minst 55 prosent utslippskutt innen 2030.

Direktivet er EØS-relevant, så samtidig som den norske energimeldingen skal behandles av et nyvalgt storting til høsten, legges viktige rammer for norsk energipolitikk i Brussel. Revisjonen kommer før Norge har rukket å ta fornybardirektivet fra 2018 inn i norsk lov. Direktivet fra 2019 vurderes nå sammen med resten av «Ren energi»-pakken som en del av den ordinære i EØS/EFTA-prosessen.

Noen av stridsspørsmålene kjenner vi igjen som gjengangere fra tidligere revisjoner av fornybardirektivet. Fornybarmålet skal opp, spørsmålet er bare hvor høyt. Det er heller ennå ikke avklart om fornybarmålet blir bindende, enten på EU- eller på nasjonalt nivå. Opprinnelsesgarantiene omfatter i dag lavkarbon gass og hydrogen, men her kan det bli omkamp.

Nytt mål: 38-40 prosent eller 50 prosent fornybar?

Fornybarmålet i EU er i dag et bindende mål for hele EU på 32 prosent andel fornybar energi av totalt energiforbruk innen 2030, men lekkasjer fra Brussel tidligere i vår tyder på at EU-kommisjonen vil øke fornybarmålet til mellom 38 og 40 prosent fornybar energi innen 2030.

Bransjeorganisasjonene for fornybar og miljøorganisasjonene mente i 2013 at EU burde sette et mål om minst 45 prosent fornybar energi innen 2030.1Lindberg, M. B. (2019). The EU emissions trading system and renewable energy policies: Friends or foes in the European policy mix?. Politics and Governance7(1), 105-123. Nå ser vi at posisjonene er i endring.

Den stadig mer innflytelsesrike bransjeorganisasjonen for vindkraft, Wind Europe, ba i høringen om «minst» 38-40 prosent. Solindustrien vil ha minst 45 prosent for å sikre at EU er på rett vei mot netto null i 2050.

#EUklima – et nyhetsbrev om EUs grønne giv

I nyhetsbrevet #EUklima velger Energi og Klima-redaksjonen ut nyheter og analyser om EUs grønne giv (European Green Deal). #EUklima sendes ut en gang i måneden og har ekstrautgaver ved behov.

Abonner på #EUklima:

Miljøbevegelsen mener imidlertid at fornybarmålet bør trappes ytterligere opp. En bred allianse av miljøorganisasjoner, Climate Action Network Europe (CAN Europe), krever et mål på minst 50 prosent fornybar energi innen 2030.

De ulike preferansene hos disse organisasjonene tyder på at situasjonen i Brussel har forandret seg betraktelig. Ikke minst er det verdt å legge merke til at vindkraftforeningen nå har mange medlemmer som også produserer konvensjonell kraft, som kull-, gass- og atomkraft. Det kan forklare at de ikke presser på for de mest ambisiøse målsettingene.

Omkamp om bindende nasjonale fornybarmål

Ambisjonsnivået avgjøres ikke bare av hvor høyt fornybarmålet settes, men også av om målet er bindende, og hvorvidt det er bindende på EU-nivå eller på nasjonalt nivå. Dette har med årene blitt en gjenganger når fornybardirektivet med jevne mellomrom revideres.

Fornybarbransjen og miljøorganisasjonene har i mange år jobbet systematisk i Brussel for bindende mål på nasjonalt nivå.2Gullberg, A. T. (2013). Pressure or Information? Lobbying for Binding Renewable Energy Targets in the European Union. Review of Policy Research30(6), 611-628. Fornybarbransjen fremhevet i høringene i forbindelse med det forrige fornybardirektivet (det såkalte REDII) at bindende mål var et av de viktigste virkemidlene. Mektige næringslivsorganisasjoner som Business Europe har imidlertid jobbet iherdig mot dette. Og blant mange av medlemslandene, representert gjennom Ministerrådet og Det europeiske råd, har skepsisen vært stor.

De bindende nasjonale målene ble forkastet i forrige runde i 2018, og det ble kun et bindende mål på EU-nivå. Isteden kom den såkalte «styringssystemforordningen» – eller governance-forordningen – på plass. Forordningen skulle sørge for å realisere EUs energiunion, og dessuten sikre at kommisjonen kunne følge opp medlemslandene også uten nasjonalt bindende fornybarmål.

Til tross for at et nytt system nå er på plass, krever en bred allianse av miljøorganisasjoner, gjennom CAN Europe, at kommisjonen skal legge frem nasjonale, bindende målsetninger igjen. Dette er imidlertid langt mindre viktig for fornybarindustrien i dag, sammenlignet med tidligere. Det viser også at aktørkonstellasjonene endrer seg.

Så er naturligvis spørsmålet om fornybarmålet gjør en forskjell? Mange av landene nord og vest i Europa er godt på vei til å nå både fornybarmålet og klimamålet – og har også satt langt mer ambisiøse klimamål enn EU krever. Men for mange av EUs medlemsland vil fornybardirektivet høyst sannsynlig bidra til en satsing på fornybar som nok ellers ikke ville ha funnet sted.

Er fornybarmålet overflødig?

Spørsmålet om hvorvidt fornybarmålet er overflødig, ser ut til å være endelig avklart. Mange aktører, ikke minst i næringslivet, har lenge argumentert for ett klimamål og ett virkemiddel – EUs kvotesystem, fremfor egne mål på både klima, fornybar, energieffektivisering og overføringskapasitet. Dette har også vært – og er fremdeles – Norges offisielle posisjon.

I EU-kommisjonen har det imidlertid lenge vært enighet om at det trengs et bredt sett av virkemidler for å nå klimamålet i 2030.

Krav om ny fornybar til grønt hydrogen

Hydrogen står enda høyere på dagsordenen i denne runden. Flere aktører ønsker seg et krav om «addisjonalitet» – altså at grønt hydrogen er produsert basert på ny fornybar, ikke allerede eksisterende fornybarproduksjon. Men interesseorganisasjonen Hydrogen Europe mener at et krav om addisjonalitet ikke kan pålegges hydrogen, all den tid det samme kravet ikke gjelder elbiler eller varmepumper.

Strid om lavkarbonløsninger

Det er stor uenighet om hvorvidt lavkarbonløsninger har en plass i den europeiske energiomstillingen. Dette inkluderer ikke-fornybar hydrogen og syntetisk drivstoff med betydelig reduserte utslipp sammenliknet med eksisterende produksjon. Spørsmålet er om slike drivstoff kan inngå i fornybardirektivet og også inngå i et mål eller kvote for fornybart drivstoff. Kommisjonen skal ha foreslått å la fornybardirektivet dekke lavkarbon drivstoff og dessuten hydrogen produsert med atomkraft. Her er imidlertid frontene steile.

I slutten av mars gikk en gruppe av 116 representanter i EU-parlamentet sammen med miljøorganisasjoner, blant dem CAN Europe og Bellona Europa, og bransjeorganisasjoner i fornybarnæringen, om et brev til kommisjonen. De oppfordret kommisjonen til å ikke inkludere «lavkarbon fossile brensler» i fornybardirektivet. Generalsekretæren i Europas geotermiske råd (EGEC) uttalte da til nyhetstjenesten ENDS Europe at fornybardirektivet ikke bør brukes til å grønnvaske fossile brensler. 17. juni lanserte en allianse av miljøorganisasjoner et krav om utfasing av fossil gass innen 2035, der de også tar til orde for at det ikke er rom for hydrogen produsert med fossil gass når klimamålene skal nåes.

Når sommerens energi- og klimapakke skal behandles, vil nettopp statusen til lavkarbonløsningene bli et av de viktigste stridsspørsmålene. Hva EU til slutt faller ned på, er ikke klart. Veien gjennom kommisjonen, Ministerrådet, EU-parlamentet og til slutt trilog-forhandlingene mellom de tre institusjonene er ennå lang.

Kommentarfeltet er stengt.