Akkurat nå pågår et av verdens viktigste toppmøter for bevaring av biologisk mangfold – toppmøtet for FNs biodiversitetskonvensjon, denne gang i Sharm El-Sheikh, Egypt. Det er påfallende hvor lite oppmerksomhet dette får sammenlignet med klima.

Og det til tross for at både klima- og biologisk mangfold-konvensjonen egentlig er søsteravtaler. De ble begge undertegnet på FN-toppmøtet i Brasil i 1992, og var et tydelig varsel om at tap av biologisk mangfold og global oppvarmning er like ille for klodens tilstand.

De dystre scenariene fra FNs klimapanel gjelder nemlig i like stor grad for naturens mangfold. Forskere snakker om at vi er i gang med den sjette masseutryddelsen. Jordens arter dør nå ut 100–1000 ganger raskere enn det som er normalt. Utryddelsestempoet er på samme nivå som det var under de tidligere store masseutryddelsene, der hele 50–90 prosent av artene plutselig forsvant. Tap av arter er et uopprettelig tap i seg selv. I tillegg fører det til mer ustabile økosystemer og i verste fall økosystem-kollaps – med alvorlige konsekvenser for oss mennesker.

Lett å sluntre unna

I 2010 ble en global tiårs-plan for bevaring av biologisk mangfold vedtatt, med 20 delmål (de såkalte «Aichi-målene»). Bare to år før disse utløper, er vi ennå milevis fra å oppfylle dem. Noe av det viktigste som skal skje på toppmøtet i Sharm El-Sheikh, er forhandlinger om en ny plan for å snu den forferdelige utviklingen. For å få til dette er det nødvendig med politisk oppmerksomhet på absolutt høyeste nivå. Det har så langt vært mangelvare.

De nye målene må dessuten være så ambisiøse som situasjonen krever, men samtidig så konkrete og målbare at de faktisk lar seg gjennomføre. Mange av målene i dagens plan er overhodet ikke konkrete eller målbare nok – og dermed blir det en smal sak for politikerne å sluntre unna.

Lære av Paris

Her har naturens forkjempere noe å lære av Paris-avtalen for klima. Paris-avtalen i 2015 kom som et resultat av det høyst mislykkede klimatoppmøtet i København i 2009, der man virkelig forsto at man var nødt til å tenke nytt. De viktigste elementene i Paris-avtalen er det overordnede målet om maks 2, helst 1,5 graders gjennomsnittlig temperaturstigning, kombinert med at landene selv skal få bestemme hvordan og hvor mye de kan bidra med i klimajobben. Innsatsen fra hvert land skal så gradvis skjerpes og landene skal løpende rapportere om hvorvidt de er «i rute». Hvert femte år skal det gjøres en global status-sjekk, før man så beslutter hva neste skritt bør være.

Det er særlig dette kravet om en stadig sterkere innsats – samt mekanismen for å evaluere – som i dag mangler i Biomangfoldskonvensjonen.

Vinn-vinn

Det kan selvsagt stilles mange spørsmål ved Paris-avtalen. Den er fortsatt for fersk til at man egentlig kan vurdere om den har effekt, og mange vil nok mene at den gir landene altfor stor frihet til selv å bestemme hvor langt eller kort de er villig til å gå. Men akkurat som for klimaet, er situasjonen for biomangfold nå så alvorlig, at «business as usual» ikke lenger er et alternativ. Det må tenkes nytt.

Biomangfold og klima må i mye større grad sees i sammenheng: Klimaendringene er en vesentlig grunn til at biologisk mangfold går tapt, og viktige økosystemer som skog og torvmyr er vesentlige for klima ved at de tar opp store mengder CO₂. Likevel – til tross for åpenbare sammenhenger og muligheter for vinn-vinn – jobber de to feltene fortsatt i stor grad hver for seg, og det er lite dialog om felles løsninger. Det har vi simpelthen ikke tid til lenger.