«Månelandingen» – endelig? - Energi og Klima

«Månelandingen» – endelig?

Testsenteret for CO2-håndtering på Mongstad er en internasjonal suksess. Er regjeringen villig til å bidra til investeringene som trengs til fullskala-prosjektene i tre norske industribedrifter – og sikre «månelandingen»?

1 kommentar
Gjenvinningsanlegget på Klemetsrud i Oslo er et av tre forprosjekter for fullskala CCS i Norge. (foto: Morten Brakestad/zeroco2.no)

Teknologiutviklingen for CO2-håndtering (CCS) skulle bli vår månelanding, sa statsminister Jens Stoltenberg i nyttårstalen 2007. CO2-rensing av raffineriet på Mongstad gikk ikke, men regjeringen fikk etablert et fullskala testsenter på Mongstad som i det stille har løftet teknologien fram og bidratt til at Norge er ledende internasjonalt. Det ble mye medietull med at det ikke ble en «månelanding» på raffineriet. Men det var altså to månelandinger, der testsenteret ble en internasjonal suksess.

Noen har kritisert myndighetene med at andre land har fått til CCS (på kraftanlegg), bare ikke vi. Men de fleste som har etablert rensing er blitt lært opp på testsenteret og fått testet ut sin egen teknologi der. De må ikke til månen, de må til Mongstad. I disse dager går nyheten verden rundt om at USAs energidepartement (DOE) satser 400 millioner kroner på syv prosjekter for CCS. Tre skal til Mongstad.

Vår «månelanding» var et eksempel til etterfølgelse på at vi må sette oss djerve, tidsbestemte mål. USA ga seg selv en ti års frist på å nå månen, og løftet ble holdt. Nå, ti år etter Stoltenbergs tale, er teknologien utviklet for hele prosessen fra vugge til lager, men det gjenstår mye for å skreddersy for ulik bruk og få ned kostnadene. Senere regjeringer har fulgt opp, og Norge er i gang med verdens første fullskala CCS-prosjekt for ulike industribedrifter. Disse er Yara, Norcem og Oslo kommunes forbrenningsanlegg. I en fersk rapport er det beregnet at prosjektet ikke er sosialøkonomisk lønnsomt.

English summary of the article
The former Norwegian prime minister Jens Stoltenberg said in a speech to the people January 1, 2007 that our carbon capture and storage (CCS) work should be our «moon landing». US set a ten years deadline to reach the moon, – now we have used the same time and we are close to reaching the goal. Is the government willing to provide what is needed? This is not much compare to what was spent to solve the sewage problems in the 80s and 90s.

Heldigvis har hovedmajoriteten av politikere i Norge en klar forståelse av behovet for CCS, at det blir dyrt i starten og at staten må være tungt med økonomisk. Det samme har de i Storbritannia, men da statsbudsjettet der ble vedtatt for få år siden, droppet de et globalt viktig CCS-program. Et uomtvistelig klimatiltak for fremtiden falt for kortsiktige behov i nåtiden. Hvordan unngå at det samme skjer i Norge?

Da er det flere faktorer som teller, men det kan være greit å se CCS-arbeidet i perspektiv til en annen miljødugnad i Norge, – utbyggingen av avløpssystemet. Vi løste kloakkproblemene med store investeringer da Mjøsa og Oslofjorden begynte å råtne av oksygenmangel. Investeringene var langt større enn mange i dag vet, over 220 milliarder kroner fra 1975 til 2000. Gjenanskaffelsesverdi for vann- og avløpsrørene er i dag 590 milliarder. I fjor betalte brukerne 7,3 milliarder kroner til kommunene for avløp.

Regjeringens utviklingsprosjekt for CCS for de tre bedriftene har en prislapp på ca 20 milliarder kroner og årlige driftskostnader på ca en milliard. Da er lagring i Nordsjøen tatt med. Dessuten kan vi jo minne om at kostnader for noen er inntekter for andre: Det betyr utvikling av verdensledende norsk teknologi og lønninger til bygging og drift av anlegg, samt lønninger og utstyr betalt av ulike land på Mongstad + moms og inntektsskatt.

De ulike bransjene vil måtte utvikle forskjellige finansierings- og støtteløsninger for investeringer og drift (se artikkel av Anders Bjartnes for mer om dette). La oss se på Oslos forbrenningsanlegg, som tar imot avfall fra flere nabokommuner. La oss anta at det har Stor-Oslos innbyggere som kunder, – 1,8 millioner. Disse betaler i så fall 1,8 milliarder kroner i avgifter for avfallet pr år (og 3 milliarder for avløp). Driften av forbrenningsanlegget med CCS vil med de grove tallene som er offentlige, bety 20 prosent påslag i avfallsavgiften alene, eller 7,5 prosent om vi også tar med avløpsavgiften i utgangspunktet. Det klarer vi!

Men da må staten betale investeringen på 4 milliarder kroner for anlegget med transport og lagring som de gjorde for avløpsanleggene. Nå går prosjektet inn i fase to, men finansieringen er uklar. Den 21. mars har Global CCS Institute en internasjonal konferanse i Oslo – i det internasjonalt anerkjente CCS-landet Norge. Kommer noen fra regjeringen med gode nyheter der?

Bli abonnent!

Én kommentar

  1. Jorunn Lauvstad

    Hvis jorda skal reddes, må vi hente ned CO2 gass som allerede finnes i atmosfæren. Mest effektivt
    i den sammenheng er å bruke mikroalger. De formerer seg under gunstige betingelser med ekstrem
    fart, siden de bruker knoppskyting. Algene legges så til råtning, og tilføres oksygen slik at de skiller
    ut CO2 i stedet for metan. CO2 gassen samles opp i store beholdere , og føres ut til de hulrommene
    under havet der CO2 fra CO2 fangst og lagring er planlagt at skal være. De råtnede algene blir så til
    gjødsel for ny produksjon.
    Fordeler:
    -En kan samle opp CO2 som allerede finnes i atmosfæren, ikke bare – i beste fall, hindre at ny
    CO2 gass havner der.
    -Utskillelsen av CO2 er et resultat av en naturlig prosess. Det trenges ikke utstyr til flere
    milliarder for å drive med CO2 fangst.
    Det burde imidlertid forskes på andre måter å behandle CO2 på. Kanskje gassen kan utgjøre
    en del av nye produkter? Kanskje CO2 molekylet kan tilføres energi slik at det løser seg opp
    i de ufarlige og verdifulle atomene karbon og oksygen?
    Men først og fremst må vi slippe ut så lite CO2 som mulig. Bedrifter bør pålegges å bruke grønn
    og ikke skitten hydrogen dvs. hydrogen fra elektrolyse av vann i stedet for fra naturgass.
    Sementproduksjonen har ikke en slik mulighet siden CO2 utslippene er et resultat av de kjemiske
    prosessene. Men det må da være billigere å hente ned tilsvarende CO2 gass fra atmosfæren
    ved hjelp av algeteknologien, enn å bruke milliarder på CO2 fangst –.

    Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima