To år er gått siden gledesscenene for Paris-avtalen. Håpet var at avtalen kunne føre til raske endringer i hvordan land verden rundt ville handle for å begrense den globale oppvarmingen til godt under to grader. Ved COP23 i november 2017, ledet av Fiji i Bonn, kom det fram hvor liten framgangen er og hvor sterkt verden fortsatt er bundet i en «status quo»-situasjon. Under konferansen la Global Carbon Project fram sin årlige vurdering av utslippsdata. Tallene viser at i 2017, etter tre år med tilsynelatende stabile utslipp, forventes utslippene fra fossilt brensel og sement å være 2 prosent høyere enn i 2016.

Hvorfor en grense på 1,5 til 2 grader?

Det er mange grunner til at det i diskusjonen før og under klimatoppmøtet i Paris var viktig å slå fast at den globale oppvarmingen måtte begrenses til «godt under 2 grader». Ved en temperaturstigning over dette nivået er det en ikke ubetydelig sannsynlighet for at vi kan passere farlige vippepunkter for videre klimaendringer som vanskelig lar seg reversere.

En slik temperaturstigning kan utløse forskjellige tilbakekoblingsmekanismer. Disse kan føre til en videre oppvarming på mange grader, selv om alle menneskeskapte klimagassutslipp ikke overskrider karbonbudsjettet for direkte drivhuseffekt på to grader. En slik oppvarming kan blant annet føre til nedsmelting av innlandsisen på Grønland og Vest-Antarktis. I Arktis observeres vedvarende og økende issmelting rundt Nordpolen, økende temperatur i havet og en begynnende smelting av permafrosten. Videre oppvarming kan medføre at store mengder metan frigjøres fra metanhydrater lagret i tundraen og på havbunnen i nord, selv om det fortsatt er usikkert hvor vippepunktet ligger.

I en artikkel i magasinet «To grader – operasjon nullutslipp» står det: «Forskjellen på to eller fem grader vil bli stor, og i verste fall få dramatiske konsekvenser». Ja, forskjellen er virkelig stor. Slik det er formulert, kan likevel utsagnet feiltolkes som om en oppvarming på to grader kanskje ikke er så farlig, og at selv fem grader bare «i verste fall» vil gi dramatiske konsekvenser. Av og til blir det i klimadebatten sagt at «hvis vi ikke makter å holde global oppvarming under to grader, er tre grader i alle fall bedre enn fire-fem grader». Slike utsagn underkommuniserer viktigheten av å begrense global oppvarming og at selv en økning på to grader vil gi dramatiske endringer. Formuleringene kan føre til at politikere, andre beslutningstakere og folk flest ikke forstår hvor kritisk situasjonen er. I tillegg til risikoen for at farlige vippepunkter kan passeres ved 1,5–2 graders global oppvarming, er problemet at klimaskadene alt nå, ved en global oppvarming på rundt én grad, er alvorlige og kan forventes å øke i omfang før 1,5 grader passeres.

Også én grad gir store skader

I 2017, ved en global oppvarming på rundt én grad, har vi opplevd at klimarelaterte ekstremvær med sterkere orkaner, flommer, ras og skogbranner har ført til store helseskader, både i rike og fattige land. Nylig publiserte oversiktsartikler summerer opp viktige indikasjoner på dramatiske menneskeskapte klimaendringer de siste par årene.

En leder i Nature 28. desember 2017 har overskriften: «Weird weather. Scientists take the bold step of explicitly blaming humans for extreme events”. Her henvises det til en spesialutgave av Bulletin of the American Meteorological Society (BAMS) med en rekke artikler om årsaker til ekstreme værforhold. I tre studier av hetebølger konkluderer forskerne med at hendelsene ikke ville vært mulig uten menneskeskapte klimaendringer. Av de 131 artiklene om ekstremvær som er publisert i BAMS de siste seks årene, ble det konkludert med at menneskeskapte klimaendringer sannsynligvis spilte en rolle i 65 prosent av tilfellene.

Resultatene tyder på at ulike værfenomener blir stadig mer ekstreme og i økende grad faller utenfor en historisk norm. Resultatene indikerer at vi alt nå har skjøvet klimaendringene over i et nytt og farligere spor.

En rapport fra MIT 4. januar i år har tittelen “The Year Climate Change Began to Spin Out of Control”. Forfatteren beskriver utviklingen på fem områder som han mener gir størst grunn til bekymring. Dette omfatter fortsatt økende utslipp og en ny studie som tyder på at temperaturstigningen for et gitt utslipp sannsynligvis er større enn beregnet tidligere. Dessuten peker han på at mange og kraftige orkaner, redusert ismengde i Arktis og mange branner i skog og andre økosystemer gir grunn til stor uro.

Klimaskader ved to grader eller mer

I en omtale av noen av farene ved en global oppvarming på mer enn to grader sier seniorforsker Jana Sillman ved Cicero dette: «To grader kan vi kanskje fortsatt unngå, og fire grader… vel, det må vi bare unngå». Hun skriver at ved 4 grader vil store deler av kloden jevnlig oppleve 40 graders hetebølger, mens noen utsatte steder vil rammes av hetebølger på over 55 effektive varmegrader (virkningen når en tar hensyn til luftfuktighet og vind). Ved 55 grader er det ikke lenger bare helsefarlig å være ute – det kan være livsfarlig.

Alt nå dør mange på grunn av hete, de fleste i tropene, men heterelaterte dødsfall forventes å bli et økende problem også i Europa. Et arbeid av Li og medarbeidere (2018) konkluderer med at ved global oppvarming øker den effektive temperaturen mer enn den målte, og forskjellen øker med stigende temperatur. Det understrekes at reduserte utslipp er avgjørende for å motvirke større heteskader, spesielt på sørlige breddegrader.

Det er gjort beregninger som kan tyde på at vi bare har rundt 5 prosent sjanse for å unngå en global oppvarming på mer enn 2 grader dersom det ikke skjer en betydelig endring fra tidligere utvikling. Det kan synes som om det er større sannsynlighet for en oppvarming på mer enn 4 grader. Men dette betyr på ingen måte at målet om å begrense oppvarmingen til 2 grader, eller helst 1,5 grader, må oppgis. Siden vi vet at 2 grader gir stor risiko for en irreversibel klimautvikling, må det tvert imot settes inn atskillig større krefter enn hva som nå er tilfellet, for å nå målet.

Målene fra Paris må derfor ikke legges til side, men som A.E. Raftery og medarbeidere skriver: «Achieving the goal of less than 1.5 °C warming will require carbon intensity to decline much faster than in the recent past”. Andre forskere mener det alt kan være for sent å begrense oppvarmingen til 1,5 grad, men med massive tiltak kan 2 grader fortsatt være mulig.

Karbonbudsjettet ubrukelig som styringsverktøy

Så lenge menneskeskapte og andre utslipp overstiger mengden som på naturlig eller annen måte blir fjernet fra atmosfæren, vil også konsentrasjonen i atmosfæren fortsette å øke og gjøre at varmeoverskuddet på jorden blir stadig større. Oppvarmingen vil derfor være økende like til utslippene er «netto null», en situasjon det fortsatt vil ta mange år å oppnå.

Uavhengig av størrelsen på et teoretisk karbonbudsjett vil konsekvensene derfor kunne forventes å øke i alvorlighetsgrad i svært mange år framover. Ved å misbruke karbonbudsjettet som et mål for hvor mye mer klimagasser jorden tåler, neglisjeres både dette problemet og annen kunnskap som viser at vi alt nå har sluppet ut så mye at skadene dette fører til, vil bli meget vanskelige å håndtere.

I beregninger av størrelsen på karbonbudsjettet for fremtidig temperaturøkning er det dessuten ikke tatt høyde for at vippepunkter som nevnt ovenfor, kan passeres. Dette er en grunn til at karbonbudsjettet for togradersmålet kan være overestimert. Etter at en ny teoretisk studie av karbonbudsjettet ble publisert høsten 2017 konkluderte Glen Peters, seniorforsker ved Cicero, som følger: “Denne studien har overbevist meg om en ting, at karbonbudsjettet er rett og slett for usikkert til å ha noen praktisk politisk betydning».

Styrer mot en oppvarming på mer enn 3 grader

Hvis de planlagte nasjonale bidragene (Intended nationally determined contributions, INDCs) meldt inn i forbindelse med Paris-avtalen, blir overholdt, er det beregnet at det vil være rundt 40 prosent sjanse for en global oppvarming på over 3 grader.

Norges politikk, klimamål og igangsatte klimatiltak ble nylig gradert som «utilstrekkelig» av tankesmien Climate Action Tracker. Når vurderingen baseres på regjeringens nåværende politikk og de prognoser som følger av denne, havner Norge i gruppen «svært utilstrekkelig». Norges klimapolitikk peker mot en global oppvarming på mellom 3 og 4 grader – hvis alle andre land fulgte vårt eksempel. Mens klimagassutslippene i våre naboland for lengst er på god veg nedover, har CO₂-utslippene i Norge økt med 24 prosent siden 1990.

Grønn vekst eller negative utslipp er ikke redningen

Et «grønt skifte» er på gang i mange sektorer. Denne satsingen er viktig og endringer skjer raskere enn hva som var forventet for få år tilbake. «Grønn vekst» er langt å foretrekke foran dagens fossilbaserte vekst. Men en grønn vekst vil redusere utslippene bare i den grad den mer enn oppveier annen vekst. Videre materiell vekst gir dessuten problemer knyttet til overforbruk av knappe ressurser og redusert artsmangfold. Mange politikere og andre gir uttrykk for en falsk optimisme basert på troen på grønn vekst og teknologi for «negative utslipp». Og fortsatt satser både USA og EU på gass og fremstiller dette som er viktig klimatiltak. En slik politikk vil tvert imot låse oss til en fossil framtid som ikke er bærekraftig.

James Hansen og medarbeidere anslår at ved raske globale kutt i fossile utslipp kombinert med en massiv satsing på bioenergi med karbonfangst og -lagring (BECCS) samt tiltak som øker karbonopptak i jorda, planting av skog og annet, kan vi kanskje fortsatt unngå oppvarming på mer enn to grader. De konkluderer med at uten raske og store kutt i fossile utslipp, vil omfanget og kostnadene ved industriell CO₂-fangst bli uhåndterlige.

Ledende klimaforskere karakteriserer tendensen til å stole på negative utslipp som en «moral hazard» og «geoengineering» som urealistisk og farlig. Andre argumenterer for større innsats for snarlig bruk av negative utslipp. Men det er dessverre svært lite sannsynlig at slik utbygning kan komme på plass raskt nok i et omfang som klimasituasjonen krever.

Konklusjon: Energirelaterte utslipp må stoppes

Det er 25 år siden Rio-toppmøtet. Alt da var det klart at klimagassutslippene måtte reduseres om alvorlige klimaskader skulle kunne unngås, men globale klimagassutslipp øker fortsatt. Verden har sviktet i klimakampen og nye, radikale tiltak må snarest på plass. Grønn vekst eller fremtidig og nå ukjent teknologi kan ikke redde oss.

Det er åpenbart at for å hindre meget alvorlige konsekvenser, er det ett tiltak som mer enn noe annet er nødvendig: Utslipp knyttet til produksjon og bruk av kull, olje og gass må gå mot null så raskt som overhodet mulig. Gitt politisk vilje for å regulere både produksjon og bruk av fossile brennstoff, er dette mulig. Erfaringen viser at å overlate kontrollen av klimautviklingen til oljeindustrien og et fritt marked, aldri vil føre til målet.