Nyheten: Olje- og energiminister Tina Bru fortalte i helgen hvordan hun ble truet og skjelt ut av vindkraftmotstandere i forbindelse med et arrangement i Haugesund. Hun spurte på Facebook: Vil vi ha det sånn? Statsrådens opplevelser sammenfalt i tid med en reportasje i VG der en ansatt i Trønder Energi fortalte om svært ubehagelige og truende opplevelser i sitt arbeid på Frøya. Snart kommer Bru med en stortingsmelding som strammer inn konsesjonssystemet for vindkraft.

Bakgrunnen: Politikere i hele spekteret fra Rødt til Fremskrittspartiet kappes nå om å være mest mot vindkraft på land. Dynamikken er slik at det fort kan ende opp med «nei til alt uansett» – utover prosjektene som nå har konsesjon. I valgkampen neste år kan synet på vindkraft bli et spørsmål alle kandidater blir stilt overfor – med krav fra lokale aktivister om å si nei.

Stortinget sluttet for noen år tilbake varmt opp rundt både fornybarmål og subsidieordningen med grønne sertifikater, men svært få vil ta ansvaret for konsekvensen av politikken – nemlig at det bygges ganske mye vindkraft i Norge.

Motstanden mot vindkraftutbygging har økt sterkt det siste året. Episoden i Haugesund er et eksempel på hvor tilspisset og aggressiv stemningen for tiden er. En del av vindkraftmotstanderne har sett seg tjent med å jage opp konfliktnivået mest mulig, med bruk av skjellsord og mistenkeliggjøring av folk med andre syn. Et svært opphetet debattklima, der utskjellinger og trusler inngår, gjør at mange med mer nyanserte og moderate synspunkter kvier seg for å delta.

Tina Bru stilte spørsmålet «Vil vi ha det sånn»? Svaret er nei. Derfor bør alle seriøse aktører ta ansvar for å bringe debatten over i mer konstruktive spor.

Min analyse: Det er ingen grunn til å tro at alle blir enige om alt, men jo bredere enigheten er om fakta og forutsetninger, jo bedre er det. Nettopp strid om hva som er sant og usant om vindkraft er med på å gjøre stemningen mer uforsonlig. Felles virkelighetsoppfatning gjør vanskelige avveininger lettere, slik NVE-direktør Kjetil Lund peker på i et innlegg i Aftenposten nylig.

Når politikk utformes, må alle få «litt», men ingen kan få «alt». Summen av politikken må ivareta mange interesser samtidig.

• Et nei til all vindkraft på land vil bety at Norge for mange år fremover sier fra seg muligheten til å utnytte gode vindkraftressurser og konkurransefortrinnet det innebærer. Elektrifiseringen av samfunnet vil kreve mer strøm. Særlig hvis vi vil trekke til oss mer kraftforedlende industri er tilgang på billig fornybar energi en viktig faktor.

• Hvor mye vindkraft trengs? Det kommer blant annet an på hvor mye annen ny kraftproduksjon som utvikles og hvor mye som kan oppnås gjennom energieffektivisering. Det er klokt å gi vannkraften skattelettelsene de ber om, slik at man kan få utløst potensialet for oppgraderinger av vannkraftverk. Samtidig bør innsatsen for energieffektivisering og småskala energiproduksjon som solenergi økes. Det er ikke noe mål i seg selv å bygge mest mulig vindkraft på land. Havvind er et alternativ, men er fortsatt betydelig dyrere. Det er heller ingen grunn til å tro at arealkonflikter ikke vil oppstå på havet, men de vil nok være mindre.
• Vindkraft kutter klimagassutslipp. Det gjøres forsøk på å undergrave dette faktumet, men to pluss to er fortsatt fire. Ny fornybar energi vil være nødvendig for å bli kvitt den fossile. Samtidig innebærer vindkraft naturinngrep, og den mest lønnsomme vindkraften er gjerne den som kan fanges i uberørt natur. Her er det reelle konflikter om hvordan areal skal disponeres, og skal vindkraften unngå «bannlysing» trengs større varsomhet. Å identifisere områder der vindkraft kan bygges ut uten tap av store naturverdier blir avgjørende fremover. Inngrepene må stå i forhold til fordelene som oppnås. Prosjekter som Haramsøya gjør ikke det. Det ville vært klokt av utbyggerinteressene å skrinlegge noen av de mest kontroversielle prosjektene, selv om de aldri så mye har konsesjon og dermed rett til å bygge ut.
• Vindkraften må ha lokal forankring, om ikke en formell kommunal vetorett så må lokale folkevalgte ha avgjørende innflytelse. Konsesjoner bør også ha «datostempel» og de må være mer detaljerte når det gjelder turbinhøyde, plassering og antall enn det som er tilfellet nå. Mer skatteinntekter må legges igjen lokalt. Vindkraften må skattes ordentlig, og gjerne også med en eller annen form for naturavgift som bidrar til å skjerme områder med store naturverdier.

Hva skjer fremover? Det kommer om kort tid en stortingsmelding om vindkraft og nye regler for konsesjonsbehandlingen for vindkraft. Behandlingen av denne meldingen i Stortinget – og debatten ellers i samfunnet – vil legge føringer både for valgkampen og utviklingen videre utover på tyvetallet.