Når vi snakker om klima, så må vi ta inn over oss at «litt bedre» ikke er godt nok. Litt lavere utslipp eller litt mer effektiv fossil energibruk er ikke oppskriften på å nå togradersmålet. «Litt bedre fossilt» er oppskriften på å mislykkes. Vi må gå for nullutslipp, for vi ser at lavutslipp ofte blir en unnskyldning for å fortsette som før – bare litt bedre.
Fornybare kilder utkonkurrerer fossilt
Heldigvis finnes det realistiske løsninger for null utslipp i stedet for lavere utslipp. Sol og vind, i kombinasjon med mange ulike løsninger for energilagring, er oppskriften på hvordan energiproduksjonen kan bli fossilfri. Energieffektivisering, elektrisitet, batterier og hydrogen er oppskriften på hvordan ulike sektorer fullt og helt kan forlate sin fossile fortid. Ja, det vil kreve en enorm innsats, men vi ser jo at det skjer – også i Norge.
Det siste store gasskraftverket i Norge stenger etter planen neste år. Kraftvarmeverket på Mongstad, som felte en regjering og var opphavet til Stoltenbergs «månelanding», er godt integrert i raffineridriften og viktig for lokal forsyningssikkerhet, men er likevel utkonkurrert av fornybar energi. Det samme skjer i Tyskland og England, i Kina og Saudi-Arabia. Og det skjer på tross av at fossil energi ofte er subsidiert eller ikke belastes med de miljøkostnader de representerer.
Investerer ikke i CCS
Det virker som om Schjøtt-Pedersen mener at karbonfangst og -lagring (CCS) er svaret på hvordan petroleumsindustrien skal kunne fortsette å være en del av løsningen innenfor togradersmålet. Men ærlig talt. Oljen vi produserer brennes i millioner av biler verden over. Gassen vår brennes i komfyrer og til varme i millioner av hjem i Europa. Den CO2-en kan ikke fanges og deponeres. Og til tross for at det har gått ti år med utredninger og testing, er det ikke fanget og deponert CO2 fra en eneste forbrenningsprosess i Norge. CO2 som deponeres fra Sleipner og Snøhvit skilles ut fra gassen som skal selges. Ikke fra bruken av gass, som er mye mer krevende.
Jeg håper inderlig at man kan lykkes med CCS i Norge og i verden. Det ser ut til å kunne være en konkurransedyktig løsning for nullutslipp fra deler av industrien, og ingenting hadde vært bedre enn om det ble en nullutslippsløsning som kunne konkurrere med fornybar energi. Schjøtt-Pedersen setter sin lit til CCS, og peker på at staten har store planer for CO2-deponering fra Kollsnes. Det er flott.
Men Terje Søviknes hadde et interessant og godt poeng under sitt innlegg i går kveld. Se hva de kommersielle aktørene i industrien gjør. For de putter pengene sine i det de tror på, og lever av å ha rett. Dersom Schjøtt-Pedersen har rett i at CCS er svaret på hvordan petroleumsindustrien skal ha en fremtid, så ville vi forventet at de selv brukte store penger på CCS fra forbrenning. Det gjør de ikke. Schjøtt-Pedersens medlemmer bruker statens planer om CCS til å rettferdiggjøre påstanden om at olje og gass er en del av løsningen, men forventer samtidig at staten skal ta regningen.
Hva mener han egentlig?
Som sagt håper jeg inderlig at CCS utvikles som en farbar vei, blant annet for å gi oss rimelig tilgang til den hydrogen som Vegard Frihammer i Greenstat satser på. Alternativet er elektrolyse basert på fornybar elektrisitet, og vi får se hvilken teknologi som utvikles raskest og vinner frem.
Schjøtt-Pedersen pekte i sitt innlegg på noe oljeselskapene faktisk bruker egne penger på. Statoil bygger vind, Total satser på sol, og Shell på bio. Det er virkelig flott, og Beate Myking fra Statoil illustrerte med sitt innlegg hvordan en organisasjon med enorme ressurser og stor kompetanse kan være en kraft for den energiomleggingen som er helt nødvendig. Men hva var egentlig Schjøtt-Pedersens argument? Mener han at dette er fremtiden Statoil virkelig bør satse på? Eller mener han bare at oljeindustrien må få tillit til å fortsette sin fossile virksomhet, fordi de også driver med klimavennlige prosjekter på si?
Oljekompetansen
Mange av innlederne, med olje- og energiminister Terje Søviknes og konserndirektør i SINTEF Alexandra Bech Gjørv i spissen, pekte på hvilken fantastisk kompetanse som var bygget opp i Norge i forbindelse med oljeindustrien. Og det er sant. Norsk oljeindustri er blant de fremste i verden i sin bransje, og har en enestående rekke unike prosjekter og store nyvinninger å vise til. Det samme gjelder fornybar vannkraft. Dette har Norge historisk sett virkelig satset på og lykkes med, og vi sitter på fantastisk kompetanse. I andre land bygges det unik kompetanse på alt fra finansindustri til møbelvarehus, og ikke minst vindkraft, solceller, batterier og elbiler. Det hadde det heller ikke vært så dumt å kunne, men vi må bygge på den kompetansen vi har.
Schjøtt-Pedersen har også rett i at oljeressursene har gitt Norge en stor velstandsutvikling, med en verdiskaping som knapt kan tenkes overgått av noen annen (lovlig) industri. Det måtte i så fall være fornybar vannkraft hvor beskatningen, som går tilbake til samfunnet, utrolig nok er høyere enn for petroleum. Og som førsteamanuensis ved NHH Torfinn Harding poengterte: Det er ikke lett å erstatte en slik dominerende industri i et lite land som Norge.
Hva gjør vi nå?
Vi har altså masse kompetanse på oljevirksomhet til havs, store investeringer i Nordsjøen, fremdeles store petroleumsressurser på norsk sokkel, en velstand i stor grad bygget på oljepenger, og penger på bok. Hva gjør vi nå?
Jonas Gahr Støre har rett i at etterpåklokskap er en meget viktig egenskap. Så vi kan spørre oss: Ville vi gjort det samme igjen? Dersom vi i 1968 tok inn over oss at klimaendringene på grunn av menneskeskapte utslipp fra fossil energi ville bringe menneskeheten til randen av stupet i løpet av det 21. århundre – ville vi da satset på petroleumsindustrien? Det er kanskje delte meninger om det, men for de av oss som mener at det ville vært uansvarlig i 1968, så oppleves det iallfall uansvarlig å satse enda mer på denne industrien.
Vi har et ansvar for å forvalte det vi allerede har bygget, og de prosjekter som er satt i gang. Og vi må gjøre det vi kan for at den allerede etablerte petroleumsindustrien blir så miljøvennlig som mulig. Men å satse videre? Når vi vet hva som skjer? Stortingsrepresentant Kari Elisabeth Kaski og Terje Søviknes debatterte dette i går, og fikk belyst det på en god måte. Og det er vel ingen overraskelse at Kaski ville satse mer på nye områder enn det vår ansvarlige minister ga uttrykk for.
Vi er ikke bundet av fortiden
Schjøtt-Pedersen vil på sin side ha oss til å tro at den fossile energiens plass i vår fremtid er uunngåelig. Han bruker IEA som sannhetsvitne. Men IEA selv peker på at de ikke lager prognoser, men scenarioer, og at deres hovedscenario blant annet legger til grunn at vi ikke når togradersmålet. Om defaitismen tar oss, om vi ikke øker innsatsen og ikke tror at vi kan endre på forutsetningene i IEAs scenario, da får Schjøtt-Pedersen rett.
Men Terje Bøe, konserndirektør for HR og HMS i BKK, fortalte en annen historie om endring. For selv om vi ikke vet hva som vil skje eller hvordan vi skal løse våre utfordringer, så vet vi med sikkerhet at endringer kan og vil skje, og vi vet at vi kan klare store ting. I løpet av 50 år klarte vi å bygge opp en verdensledende petroleumsindustri. Hvorfor i all verden skal vi ikke klare å snu denne industrien fullstendig i løpet av 15-20 år? Vi har mye mer ressurser, tøffere konkurrenter, mye mer kompetanse, og flinkere studenter. Og ikke minst, vi vet hva som står på spill. Og det bør virkelig inspirere til endring.
Målet for arrangementet var å snakke om i morgen. Det fikk arrangørene til på en glimrende måte. Og om det er ett poeng jeg håper at studentene og andre tilhørere tar med seg fra arrangementet, så er det dette: Ikke la historien bestemme over fremtiden. Vi er ikke fordømt av prognoser, eller bundet av vår fossile fortid. Ja, vi må bygge på det vi har gjort og den kompetansen vi har. Men vi velger vår fremtid.
