Å gi et svar på hva et tonn hydrogen vil koste, er ikke mulig uten at et par sentrale betingelser bestemmes først. Kostnad ved elektrolyse vil være direkte avhengig av prisen på strøm, og kostnad ved reformering av naturgass med karbonfangst og -lagring (CCS) vil være helt avhengig av prisen på gass.

Det som er mindre kjent, og som er en minst like sentral forutsetning, er hvilket volum hydrogen man snakker om. Her er ett tonn nevnt, men er det ett tonn produsert hver måned, hver dag, hver time eller hvert minutt?

Ett tonn produsert hver måned gir 12 tonn i året, noe som er tilstrekkelig til å forsyne ca 80 hydrogenbiler, det vil si omtrent alle hydrogenbilene i Norge. Dette er klart mest kostnadseffektivt med elektrolyse, uavhengig av strømprisen, da volumene er mikroskopiske.

I den andre enden av skalaen så er ett tonn hydrogen produsert hvert minutt omtrent det volumet som vurderes i Equinors prosjekt i Nederland, hvor hydrogenet er tiltenkt brent i et eksisterende gasskraftverk for å levere ren, fleksibel strøm (når vinden ikke blåser). I Storbritannia vil Equinor i løpet av november lansere en rapport som viser et hydrogenkonsept som er ti ganger større enn dette, rettet mot varmemarkedet i Nord-England. Våre beregninger viser at kostnaden ved å fremstille hydrogen i slike kvanta basert på reformering med CCS er omtrent halvparten av hva det vil koste med elektrolyse, basert på forventede strøm- og gasspriser samt forventet kostnadsutvikling på elektrolysører.

Men høyere kostnader er faktisk ikke den største ulempen med å fremstille hydrogen i slike store volumer fra elektrolyse. Det vil være behov for ren strøm tilsvarende nesten hele den norske vannkraftproduksjonen eller en mangedobling i utbyggingstakten av annen fornybar kraft.

Fremstilles hydrogenet derimot fra naturgass med CCS blir selve hydrogen-verdikjeden like ren, kostnadene halvparten så store, og som en betydelig bonus så bevarer vi de rene elektronene slik at de kan utnyttes i strømmarkedet og dermed fortrenge strøm produsert fra fossile kilder.

Hvis vi skal gjøre alvor av å avkarbonisere energisektoren i Europa, så er det nødvendig å tenke stort. Det krever store prosjekter og en industri som er i stand til å levere det som trengs. Norge har store naturgassressurser, vi har over 20 års erfaring med sikker CO₂-lagring fra Sleipner-feltet, vi har en leverandørindustri som er i stand til å levere megaprosjekter, og ikke minst har vi en olje- og gassindustri som tar lederskap i å utvikle fremtidens rene energisystemer. Første naturlige skritt er å få på plass et CO₂-lager i Nordsjøen slik at vi har en troverdig løsning for å bli kvitt karbondioksid. Med et slikt lager har vi lagt til rette for å gjøre naturgassen vår ren, slik at energien kan selges som utslippsfri hydrogen og dermed sikre langsiktig markedstilgang også i et nullutslippsperspektiv.

Verden har ikke sett slike energiløsninger før. Vi kan være de første og dermed vise hvordan de vanskelige energisektorene kan avkarboniseres i Europa. Men siden dette ikke har vært gjort før, eksisterer det ingen hjelpemidler for å dekke de ekstra kostnadene som en rensing av de tunge energisystemene krever. Det er derfor helt sentralt at det er politisk vilje til å bevilge starthjelp for å få en CCS-infrastruktur på plass og å tilrettelegge for hydrogenproduksjon fra naturgass med CCS.

På lang sikt er det et klart mål om at lavkarbonprodukter som utslippsfri sement, stål eller ren energi vil være produkter som handles til en høyere pris enn sine tradisjonelle skitne alternativer. Sammen med en kvotepris som reflekterer de reelle samfunnskostnadene av CO₂-utslipp, så er det god grunn til å tro at CCS-løsninger også vil være bærekraftige kommersielt i fremtiden. Men akkurat nå handler det om å komme i gang.