Å gi et svar på hva et tonn hydrogen vil koste, er ikke mulig uten at et par sentrale betingelser bestemmes først. Kostnad ved elektrolyse vil være direkte avhengig av prisen på strøm, og kostnad ved reformering av naturgass med karbonfangst og -lagring (CCS) vil være helt avhengig av prisen på gass.

Det
som er mindre kjent, og som er en minst like sentral forutsetning, er
hvilket volum hydrogen man snakker om. Her er ett tonn nevnt, men er
det ett tonn produsert hver måned, hver dag, hver time eller hvert
minutt?

Ett
tonn produsert hver måned gir 12 tonn i året, noe som er
tilstrekkelig til å forsyne ca 80 hydrogenbiler, det vil si omtrent
alle hydrogenbilene i Norge. Dette er klart mest kostnadseffektivt
med elektrolyse, uavhengig av strømprisen, da volumene er
mikroskopiske.

I den andre enden av skalaen så er ett tonn hydrogen produsert hvert minutt omtrent det volumet som vurderes i Equinors prosjekt i Nederland, hvor hydrogenet er tiltenkt brent i et eksisterende gasskraftverk for å levere ren, fleksibel strøm (når vinden ikke blåser). I Storbritannia vil Equinor i løpet av november lansere en rapport som viser et hydrogenkonsept som er ti ganger større enn dette, rettet mot varmemarkedet i Nord-England. Våre beregninger viser at kostnaden ved å fremstille hydrogen i slike kvanta basert på reformering med CCS er omtrent halvparten av hva det vil koste med elektrolyse, basert på forventede strøm- og gasspriser samt forventet kostnadsutvikling på elektrolysører.

Men
høyere kostnader er faktisk ikke den største ulempen med å
fremstille hydrogen i slike store volumer fra elektrolyse. Det vil
være behov for ren strøm tilsvarende nesten hele den norske
vannkraftproduksjonen eller en mangedobling i utbyggingstakten av
annen fornybar kraft.

Fremstilles
hydrogenet derimot fra naturgass med CCS blir selve
hydrogen-verdikjeden like ren, kostnadene halvparten så store, og
som en betydelig bonus så bevarer vi de rene elektronene slik at de
kan utnyttes i strømmarkedet og dermed fortrenge strøm produsert
fra fossile kilder.

Hvis
vi skal gjøre alvor av å avkarbonisere energisektoren i Europa, så
er det nødvendig å tenke stort. Det krever store prosjekter og en
industri som er i stand til å levere det som trengs. Norge har store
naturgassressurser, vi har over 20 års erfaring med sikker
CO₂-lagring fra Sleipner-feltet, vi har en leverandørindustri som er
i stand til å levere megaprosjekter, og ikke minst har vi en olje-
og gassindustri som tar lederskap i å utvikle fremtidens rene
energisystemer. Første naturlige skritt er å få på plass et
CO₂-lager i Nordsjøen slik at vi har en troverdig løsning for å
bli kvitt karbondioksid. Med et slikt lager har vi lagt til rette for
å gjøre naturgassen vår ren, slik at energien kan selges som
utslippsfri hydrogen og dermed sikre langsiktig markedstilgang også
i et nullutslippsperspektiv.

Verden
har ikke sett slike energiløsninger før. Vi kan være de første og
dermed vise hvordan de vanskelige energisektorene kan avkarboniseres
i Europa. Men siden dette ikke har vært gjort før, eksisterer det
ingen hjelpemidler for å dekke de ekstra kostnadene som en rensing
av de tunge energisystemene krever. Det er derfor helt sentralt at
det er politisk vilje til å bevilge starthjelp for å få en
CCS-infrastruktur på plass og å tilrettelegge for
hydrogenproduksjon fra naturgass med CCS.

På
lang sikt er det et klart mål om at lavkarbonprodukter som
utslippsfri sement, stål eller ren energi vil være produkter som
handles til en høyere pris enn sine tradisjonelle skitne
alternativer. Sammen med en kvotepris som reflekterer de reelle
samfunnskostnadene av CO₂-utslipp, så er det god grunn til å tro at
CCS-løsninger også vil være bærekraftige kommersielt i fremtiden.
Men akkurat nå handler det om å komme i gang.