FNs bærekraftmål (Sustainability Development Goals, SDGs) ble nylig diskutert ved en todagers konferanse ved Universitetet i Bergen (UiB). Ledende representanter fra norske forskningsmiljøer, FN-organisasjoner, norske politikere med statsminister Erna Solberg i spissen, studenter og andre, deltok i diskusjonen om norske universiteters rolle i forhold til bærekraftmålene. Med uttalelsen “business as usual is not an option», i sin velkomsttale, satte rektor ved UiB, Dag Rune Olsen, tonen for konferansen.

Bærekraft, forbruk og planetens tåleevne

En artikkel om hva som skal til for å oppnå en bærekraftig utvikling for alle, ble publisert i Nature Sustainability bare få dager før møtet i Bergen og ble ikke diskutert ved konferansen. Artikkelen utgår fra Sustainability Research Institute, University of Leeds. Forfatterne har studert hvilket nivå av biofysisk ressursbruk som kan tillates uten å overskride planetens tålegrenser. Gitt en lik fordeling av globale ressurser, er nødvendig ressursbruk for å oppfylle grunnleggende behov for alle mennesker i over 150 nasjoner sammenholdt med hva som kan tillates innenfor jordens tålegrenser.

Et hovedfunn er at ved en rettferdig fordeling av ressursene globalt, kan eksisterende ressurser dekke et minimum av fysiske behov som ernæring, tilfredsstillende sanitærforhold, tilgang til elektrisitet og utryddelse av ekstrem fattigdom for alle mennesker, uten at planetens tålegrenser overskrides. Men dette krever er sterk reduksjon i forbruk blant alle som i dag bruker atskillig mer enn det minimum som er nødvendig for å dekke basisbehovene.

Klima er viktig – og vi har dårlig tid

Bare 12 år gjenstår til 2030 da bærekraftmålene skal være oppfylt. Tore Furevik, direktør for Bjerknessenteret, gav i sitt innlegg ved konferansen bakgrunnen for at verdenssamfunnet må handle raskt. Alt nå, ved en global temperaturøkning på rundt en grad, observeres stor issmelting, vedvarende havstigning, mer nedbør og oversvømmelse noen steder og tørke i andre deler av verden. Dette gir alvorlige følger for matproduksjon, vannforsyning og levekår.

Hvis vi ikke lykkes med å nå bærekraftmål 13, “å iverksette akutte tiltak for å bekjempe klimaendringer og deres innflytelse”, vil det bli umulig å oppnå mange av de andre bærekraftmålene. Furevik advarte om at resultatet da kan bli at mange landområder vil “become uninhabitable due to climate change, leading to mass migration and climate refugees. Lack of sufficient progress on climate, will make it more difficult to secure the life below water (Goal 14), the life on land (Goal 15), the food production (Goal 2), the water resources (Goal 6), good health (Goal 3), reduced poverty (Goal 1) and reduced inequalities (Goal 10).

Også forfatterne av Nature-studien er bekymret for at klimaendringene kan forhindre en bærekraftig utvikling:

«Remaining within the 2 °C climate change boundary is a particular challenge, requiring the majority of energy generation to be decarbonized by 2050. While the cost of wind and solar energy is falling dramatically, which could lead to a major shift in infrastructure, the fossil fuel industry remains remarkably resilient, subsidized, and still capable of tipping us over the limit.»

Vi må sikre at arbeidet for å nå andre bærekraftmål ikke skjer på bekostning av en helt nødvendig reduksjon av menneskeskapte klimagassutslipp. En av forfatterne av Nature-studien, Andrew Fanning, sier det slik:

“Our results suggest that some of the United Nations Sustainable Development Goals, such as combatting climate change and its impacts, could be undermined by the pursuit of other goals, particularly those focused on growth or high levels of human well-being.”

Grønn vekst er ikke tilstrekkelig

Mål 8, “å fremme vedvarende, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst og produktiv sysselsetting og anstendig arbeid for alle”, er viktig, men kan i et lengre perspektiv bare oppnås hvis klimaendringene ikke kommer ut av kontroll.

Et “grønt skifte” er godt i gang i flere land og i mange sektorer av samfunnet. Endringene skjer raskere enn det som var forventet for noen få år siden. En “grønn vekst” er bedre enn dagens fossilbaserte økonomiske vekst. Men grønn vekst vil bare redusere utslippene i den utstrekning den erstatter vekst basert på fossile brennstoff, og også grønn vekst kan føre til utarming av knappe ressurser og redusert biodiversitet.

Kevin Anderson, assisterende direktør for det britiske Tyndall senter for klimaforskning, har trolig rett når han sier: “There’s no way that I can see how a wealthy part of the world, at an aggregate, national level, can deliver what would be necessary to stay below 2 degrees Celsius and still maintain a growing economy.”

Hans utsagn er bekreftet av ovennevnte studie i Nature. Forfatterne antyder at vekstbaserte økonomiske modeller må endres til modeller som ikke forutsetter vekst («steady-state economy») eller som gir «negativ vekst» («degrowth») i rike land:

«A focus on sufficiency would involve recognizing that overconsumption burdens societies with a variety of social and environmental problems, and moving beyond the pursuit of GDP growth to embrace new measures of progress. It could also involve the pursuit of ‘degrowth’ in wealthy nations, and the shift towards alternative economic models such as a steady-state economy».

Ulikhet må reduseres drastisk

Studien viser at mål 10 om «å redusere ulikhet innen og mellom land» er en forutsetning for å oppnå mål 1 om «å få slutt på fattigdom i alle former og overalt”. Å redusere ulikhet på en bærekraftig måte krever store overføringer av ressurser. Nature-artikkelen kommenterer dette på følgende måte:

«Resource use could be reduced significantly in many wealthy countries without affecting social outcomes, while also achieving a more equitable distribution among countries…If all people are to lead a good life within planetary boundaries, then our results suggest that provisioning systems must be fundamentally restructured to enable basic needs to be met at a much lower level of resource use.”

Som antydet her vil et godt liv for alle innen planetens tålegrenser kreve politisk vilje til å utvikle nye mekanismer for overføring av store ressurser fra rike til fattige, både innen og mellom land, eksempelvis ved å gå inn for “A Marshall Plan for the Planet“, som Kevin Anderson har foreslått.

Lucas Chancel og Thomas Piketty har beskrevet store ulikheter i klimagassutslipp mellom rike og fattige, globalt og innen land. Den rikeste tidelen står for nesten halvparten av globale utslipp. Hvis denne gruppen reduserte sine utslipp bare til gjennomsnittlig EU-nivå, kunne globale utslipp vært redusert med rundt en tredjedel!

Forskningsbasert evaluering av virkninger av politiske vedtak

Forskningsmiljøene har en viktig rolle å spille ved å identifisere manglende samsvar mellom politisk retorikk og virkelighet og hvordan ulike politiske vedtak påvirker bærekraftmålene. Det er flere eksempler på hvordan politikere misbruker eller misforstår vitenskapelige resultater og feilinformerer offentligheten om konsekvensene av politikken som foreslås.

Ett eksempel er informasjon som blir gitt om klimaeffekt av fortsatt produksjon og bruk av fossil energi. Olje- og energiminister Terje Søviknes har gjentatte ganger sagt at “alle seriøse scenarier” viser at produksjon og bruk av store mengder olje og gass trygt kan fortsette mange år etter 2050 og fortsatt være i samsvar med en global oppvarming på mindre enn to grader. Han nevner ikke at scenariene han refererer til krever urealistisk høye nivåer av negative utslipp, og at andre scenarier viser at det er liten eller ingen plass til energirelaterte utslipp etter 2050.

Et annet eksempel er representanter for skogsindustrien som argumenterer for økt bruk av skogressurser for storskala biobrenselproduksjon, og hevder at det fører til reduksjon av utslipp, når det motsatte trolig er tilfellet. Ifølge “Jeløya-plattformen” vil regjeringen «følge opptrappingsplanen for biodrivstoff for å nå målene for utslippskutt i transportsektoren, og ha et mål om 40 prosent innblanding i 2030». Det er svært lite sannsynlig at dette kan oppnås uten at det fører til økte utslipp.

Et norsk «Climate science rapid response team»?

Dette er to eksempler på situasjoner hvor det ville være viktig med vitenskapelige evalueringer av sannhetsgehalten i medieuttalelser fra politikere og andre. Det finnes et internasjonalt “Climate Science Rapid Response Team” for vurdering av klimarelaterte utspill i media.

Det hadde vært et stort framskritt om et team med lignende oppgaver kunne etableres i Norge. Slik vil eventuelle feilaktige medieoppslag om klimavitenskapelige spørsmål og effekt av ulike klimatiltak fra politikere og andre raskt kunne korrigeres.

Vi må alle bidra

De fleste foredragsholderne ved konferansen ved Universitetet i Bergen mente at universitetene har en viktig rolle å spille. Men få var inne på hvor store endringer som kreves, slik den nylig publiserte studien i Nature Sustainability viser. Forfatterne konkluderer som følger[modern_footnote]Se omtale av studien også på: https://theconversation.com/is-it-possible-for-everyone-to-live-a-good-life-within-our-planets-limits-91421[/modern_footnote]:

“Our findings suggest that the pursuit of universal human development, which is the ambition of the SDGs, has the potential to undermine the Earth-system processes upon which development ultimately depends. But this does not need to be the case. A more hopeful scenario would see the SDGs shift the agenda away from growth towards an economic model where the goal is sustainable and equitable human well-being. However, if all people are to lead a good life within planetary boundaries, then the level of resource use associated with meeting basic needs must be dramatically reduced.”

Hvis bærekraftmålene skal oppfylles, er det åpenbart at «business as usual» ikke er et alternativ, verken ved universitetene, i politikken eller i samfunnet som helhet. Løftet som rektor Dag Rune Olsen gav om å gjøre Universitetet i Bergen klimanøytralt innen 2030 ble godt mottatt av kongressdeltakerne. Både måten vi organiserer samfunnet på og hvordan selv velger å leve, har betydning.

Et skritt i riktig retning kan være å signere et opprop for å redusere klimafotavtrykket blant akademikere og akademiske institusjoner.