Hverken næringslivet eller vi i finansbransjen vet ennå fullt ut hvordan EUs nye klassifiseringssystem for bærekraftig økonomisk aktivitet vil påvirke oss. Men to ting er sikkert: Det vil komme til å prege investeringsbeslutninger i Europa fremover, og det vil endre hvordan vi måler klimaavtrykket.

EU ønsker mer kapital i en grønnere retning for å sikre Europas økonomiske konkurransekraft, og for å nå unionens klimamål om å være klimanøytralt i 2050. Derfor la EU frem en handlingsplan for bærekraftig finans i 2018, og EU leverer på punkt etter punkt i handlingsplanen.

Et av de viktigste punktene, som mye av handlingsplanen lener seg på, er nettopp klassifiseringssystemet – eller taksonomien, som den gjerne kalles – for hva som anses å være bærekraftig økonomisk aktivitet i næringslivet. Forordningen ble vedtatt av Rådet i EU i april, og vil tre i kraft etter at Europaparlamentet har gjort et formelt vedtak i løpet av året. Klassifikasjonssystemet vil bli tatt inn i norsk lov gjennom EØS-avtalen.

Helt konkret er systemet en liste over økonomiske aktiviteter med tilhørende prestasjonskriterier for deres bidrag til seks miljømål (se tekstboks).

Standarden vi har manglet

Frem til nå har vi ikke hatt noen standard eller omforent definisjon av hva som er bærekraftig aktivitet i næringslivet og hva som ikke er bærekraftig. Dette har vært en utfordring for investorer som KLP, som ønsker å være en pådriver for omstillingen, og som investerer i mange selskaper og mange sektorer over hele verden for å levere best mulig avkastning på pensjonen til kommune- og helse-Norge. Hvilke ambisjoner bør gjelde for hvilke sektorer? Hvilke løsninger med støtte i vitenskapen og beste praksis bør vi enes om?

EUs klassifiseringssystem vil hjelpe oss med å rydde i ulike oppfatninger og etablere en standard. Endelig vil alle involverte aktører – selskaper, investorer, myndigheter og andre interessenter – få et felles språk for hva det vil si å være på linje med de overordnede klimamålene til EU og FN.

Det vil alltid bli stilt spørsmål om hvorvidt grensedragningen og definisjonen er riktig, og det er legitime spørsmål. Derfor er det viktig at EU har lagt opp til at klassifiseringssystemet jevnlig skal revideres basert på ny kunnskap og teknologisk utvikling. Men vi kan ikke vente på det perfekte.

Skal bidra til miljømål

For at en investering skal kunne klassifiseres som bærekraftig, må den gi et vesentlig bidrag til minst ett av de seks miljømålene, og ikke vesentlig svekke noen av de andre. I tillegg stilles det sosiale krav i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og FNs veiledende prinsipper for menneskerettigheter.

Når forordningen er endelig vedtatt, vil finansbransjen som planlagt bli pålagt å rapportere i tråd med klassifiseringssystemet fra desember 2021. Rapporteringskrav til selskaper kommer året etter.

I finansbransjen blir alle aktører som tilbyr finansielle produkter omfattet, enten de tilbyr enkeltfond eller forvalter pensjonsordninger. Finansbransjen skal opplyse om i) i hvilken grad EUs klassifiseringssystem er brukt for å vurdere bærekraft i de underliggende investeringer, ii) hvilke av de seks miljømålene investeringene bidrar til, og iii) andelen av fondet eller porteføljen som anses å oppfylle kravene i klassifiseringssystemet.

Derfor får det effekt

Noen argumenterer for at EUs klassifiseringssystem er en fallitterklæring. Det er kvoteprisene som må opp for at markedet skal redusere utslippene og tilby grønnere løsninger, og for at det skal skje en reell endring i kapitalstrømmene i grønnere retning, mener de. I tillegg er det en betydelig skepsis til at et veldig detaljert og teknisk klassifiseringssystem er måten å avkarbonisere økonomien på. Men vi er altså der at EU vil gjøre et forsøk.

Mange er usikre på hva EUs klassifiseringssystem faktisk vil bety. Det er fort gjort at næringslivet og finansbransjen heller undervurderer enn overvurderer effekten systemet kan få. Dette er noen av konsekvensene:

• EUs krisepakke for å gjenoppbygge den europeiske økonomien etter covid 19-epidemien kommer sannsynligvis til å favorisere sektorer i tråd med EUs klassifiseringssystem. EU signaliserer at krisepakken må henge sammen med EUs grønne giv, og da er det ventet at det går mer penger i retning sektorer som anses som en del av løsningen. Dette er bare ett eksempel på hvordan det å etablere en standard får effekt – da blir den naturlig å bruke i mange sammenhenger. Kanskje kommer vi til å se tilsvarende bruk også på nasjonalt nivå i EU-land?

• EU pålegger investorer å redegjøre for hvorvidt og hvordan de følger EUs klassifisering, samt hvor stor andel av investeringene som oppfyller kravene. Idet det etableres en standard, etableres også forventninger i markedet, og det er vanskelig å argumentere for å bruke en annen grensedragning.

• Investorer vil bli pålagt å rapportere om hvor stor andel av porteføljen som er i tråd med EUs klassifiseringssystem. Hvor stor andel vil institusjonelle investorer typisk ha? Hvor stor andel vil bli forventet og være akseptabel blant kunder og interessenter? Hva blir reaksjonene mot de investorer som ligger lavt? Vil kundene reagere? Vi er selv spente på å finne ut av det for egen portefølje.

• Klassifiseringssystemets klimakrav og klimarisiko generelt er bare ett aspekt av en helhetlig risikovurdering. I hvilken grad vil det være samsvar og korrelasjon mellom andre risikoparametere og klassifiseringssystemet? Hvis klassifiseringssystemets krav beveger seg fortere enn markedets omstilling til lavutslipp, kan også den potensielle finansielle risikoen øke ved å være tilpasset systemet. Vil eiere og kunder prioritere klimaansvar foran finansielle vurderinger?

• EU ønsker å vurdere hvorvidt unionens kapitalkrav til banker og forsikringsselskaper også kan knyttes til klassifiseringssystemet, og ser på mulighetene for å lempe på kapitalkravene til bærekraftige investeringer. Dette er svært omdiskutert i bransjen, og det gjenstår å se hva EU vil lande på etter høringsprosessene som pågår. Kapitallettelser blir neppe innført i nær fremtid, men dersom det en dag skjer, har EU gitt en gulrot til bransjen som garantert vil få effekt.

Endrer måten vi måler klimaavtrykket på

EUs nye klassifiseringssystem vil revolusjonere hvordan utslipp og karbonfotavtrykk måles i finans. Det legger opp til å måle investeringers klimaavtrykk på en vitenskapelig sett mer fornuftig måte enn i dag, slik at det for første gang vil bli mulig å systematisk vurdere om investeringer er i tråd med Paris-avtalen.

Det betyr også at aktører som gjør de riktige klimavalgene og er innrettet etter Paris-avtalen, ikke blir straffet i klimaregnskapet om de vokser. For det er jo akkurat det som er hensikten, at den grønne delen av økonomien skal vokse og bli en stadig større andel av markedet.

Bakgrunnen for dagens måling er manglende rapportering fra selskaper. I dag rapporterer kun om lag 30 prosent av selskapene i vårt vanlige investeringsunivers på utslipp. KLP har jobbet for å bedre rapportering av klimautslipp i over ti år, men det går sakte. Konsekvensen for investorer som KLP, som investerer globalt i et stort antall selskaper, er at en stor andel av utslippsdataene vi bruker for selskapene er estimert, og av ukjent sikkerhetsgrad. Videre er det slik at investorer vil ønske å måle både absolutte CO₂-utslipp (i tonn CO₂) og hvor karboneffektiv en investor er. Grunnen til at karboneffektivitet er viktig kan illustreres ved et eksempel:

Et solenergiselskap vokser, og bygger ut flere solkraftparker. Da blir det mer ren energi til verden, men utslippene til dette solenergiselskapet øker. Nettoeffekten er positiv, men dette fanges ikke opp når målingen er begrenset til å kun se på utslipp, og ikke selskapets bidrag til å avkarbonisere et strømnett. Dette eksempelet kan vi også overføre til finanssektoren. En forvalter som investerer på en måte som er i tråd med Paris-avtalen, vil øke sine utslipp hvis forvaltningskapitalen øker.

For å bøte på denne problematikken er det etablert praksis i næringslivet å måle og rapportere på både absolutte utslipp og relative utslipp. Eksempler er Equinors CO₂-utslipp per produsert fat olje, Hydros CO_2-utslipp per tonn produsert aluminium eller Norwegians CO₂-utslipp per personkilometer. Det disse tre selskapene oppnår ved å rapportere relative utslipp, er å skille seg positivt fra konkurrenter ved å vise til at de slipper ut mindre CO₂ per produsert enhet.

Dette er en fornuftig måte å måle relative utslipp på, men den er dessverre ikke mulig å bruke for større investeringsporteføljer – på grunn av manglende data på produksjon. Som følge av dette har man utviklet en praksis hvor man deler CO₂ på inntekter eller markedsverdi. Altså «hvor store utslipp har et selskap, eller en portefølje, per 1 million i inntekter eller investert». Dette er kjernen til rapporteringsindikatorene til Taskforce for Climate-related Financial Disclosures (TCFD), som nå er i ferd med å etablere seg som en standard, og som er å finne igjen hos alle de store leverandørene av ESG- og klimadata til finansnæringen.

Selv om CO₂ delt på inntekter kan gi en viss verdi, så er det flere irrelevante forhold som også påvirker indikatoren, som valutasvingninger og konkurransesituasjonen i et marked som presser priser opp eller ned. I tillegg vil etablerte regnskapsregler for klimaregnskap bety at kun utslipp fra drift vil være reflektert i regnskapet, og ikke effekten produkter og tjenester har i verdikjeden eller hos sluttbruker. Eksempelet man ofte drar frem i Norge for å illustrere dette, er forbrenning av olje.

I det større bildet betyr mangelen på produksjonsdata på selskapsnivå at vi per i dag ikke har en fornuftig metode for å fastslå om et selskap, en sektor eller en investeringsportefølje er i tråd med Paris-avtalens ambisjoner. For dette trenger vi produksjonsdata koblet sammen med CO₂-utslipp på sektor- og selskapsnivå.

Dette vil endre seg med innføringen av EUs klassifiseringssystem, fordi de tekniske utslippskravene som stilles der i stor grad vil kreve at både utslipps- og produksjonsdata gjøres tilgjengelig. Det er også grunnen til at EU innfører rapporteringskrav basert på systemet ikke bare for finansbransjen, men også for enkelte selskaper (de som er omfattet av EUs direktiv for ikke-finansiell rapportering). I tillegg vil EU utarbeide nye rapporteringskrav til selskaper knyttet til klassifiseringssystemet i 2022.

At finansbransjen får rapporteringsplikt før selskapene de er investert i, sier noe om utfordringen finansbransjen har for å rapportere tidsnok, og noe om hva vi kan forvente av presisjon i de første rapportene.

Herfra til klimanøytralitet

Fremover vil vi i større grad enn tidligere kunne måle og vurdere hvordan næringslivet, enkeltselskaper og investorer spiller på lag med samfunnets bærekraftsmål. Det at finansbransjen må offentliggjøre hvor tilpasset de er klassifiseringssystemet, vil ha en viss effekt, men vi kommer ikke i mål uten at også andre virkemidler spiller sammen. Det blir viktig at EU følger opp med gode tiltak for å sikre at sektorene og selskapene som systemet omfatter, får nødvendig pisk og gulrot for å omstille seg.