Et godt fortellerdriv
Boken, på 270 sider, er delt inn i 12 kapitler, og er bygd opp kronologisk. Vi begynner med det lovende 1980-tallet, da Gro Harlem Brundtland, og verden for øvrig, var optimistisk og fremtidsrettet. Det norske Stortinget var ivrig etter å få ned klimagassutslippene, og partiene overbød hverandre.
Trædal følger de ulike stortingsvalgene, partiprogrammene, proposisjonene og stortingsmeldingene og finner ut at etter hvert skifter tonen og ordlyden. Oljenæringen tar over som premissleverandør. Og politikere og presse, og noen ganger miljøbevegelsen selv, lar seg delvis dupere. Nye allianser smis.
Et eget kapittel vies kampen for utslippsfrie gasskraftverk. Jeg har fulgt med på denne debatten opp gjennom årene, men Trædals gjennomgang setter det inn i en større historisk kontekst, og det er både kostelig og småtragisk lesing. Politikernes krumspring avsløres og newspeak og keiserens nye klær svever over vannene. Også politikerklassen, like mye på rød side som på blå, står ganske ribbet tilbake.
Det er selvsagt ikke lett å være politiker, som må skjele til alle sider og ta mange hensyn. Men Trædals anliggende er ikke å være forståelsesfull og diplomatisk. Dette er heller ikke en bok om alt det gode vi har fått til gjennom oljefond og verdiskaping. Trædal er tro mot bokens intensjon og måler politikere opp mot hva de opprinnelig har sagt og hatt som intensjon. En aktiv klimapolitikk, som ønsker å følge internasjonale avtaler, krever knallharde prioriteringer og noen upopulære valg.
Solide forgjengere
Mye av stoffet i denne boken er selvsagt kjent fra før. Journalisten og aktivisten Erik Martiniussen gjorde et solid «detektivarbeid» da han i 2013 kom med boka Drivhuseffekten (Manifest forlag). Her blir «jerntriangelet», det vil si sterke fagmiljø av økonomer i Finansdepartementet, Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo og Statistisk sentralbyrå, analysert. Naive og dårlig funderte internasjonale klimakvotekjøp gjennom såkalte klimaprosjekt i fattige land belyses, og hemmelige grupper internt i Arbeiderpartiet løftes frem.
I 2017 kom Anne Karin Sæther med De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen (Cappelen Damm), hvor hun beskriver oljenasjonen Norges mange ansikt. Trædal støtter seg tungt på disse gode forgjengere, og mange andre kilder. Men hva bringer han så inn som noe nytt? For meg er det den stramme kronologien i det hele, samt hans kompromissløse jakt etter å holde politikere ansvarlig for det de har sagt at Norge skal leve opp til. Det er dermed et sterkt fortelledriv gjennom hele boken. Den er faktisk spennende. Og ubehagelig. Den ekspansive norske petroøkonomien føles nærmest klebrig når vi nærmer oss slutten på boken. Og Trædal fornekter seg ikke, ironien ligger stadig på lur. Men han tøyler den. Heldigvis. Saklighetsnivået holder.
Perspektivløs perspektivmelding
Det er også et godt fortellergrep når Trædal deler politikerne inn i det såkalte Hjemmelaget og Bortelaget; det vil si de som vil at vi først og fremst skal oppfylle klimaforpliktelsene våre her på hjemmebane, kontra de som hevder at regnskogsatsing og kvotekjøp er mye lurere og mer effektivt. Det er selvsagt ingen vanntette skott mellom de to posisjonene, men fortellerteknisk er det et godt grep, og det hjelper leseren til å navigere gjennom flere år med mye retorikk og store ord.
Kvotekjøp er fortsatt en god idé som vi alle må ønske skal fungere. Men det gjør den foreløpig ikke, og forfatterens kritiske blikk på norsk klokkertro på dette er derfor betimelig.
Perspektivmeldingens retorikk og store makt over de politiske sinnene her til lands, unnslipper heller ikke Trædals blikk, og den fremstår etter hans nærlesning som holdningsløs og delvis ulogisk. Men det er kanskje ikke så rart, når den offisielle norske planen er at det må skje teknologiske mirakler for at vi skal klare klimamålene. Dette har vi ikke tid til å vente på, hevder Trædal, derfor frir han også til oss som forbrukere. Våre forbruksvalg spiller en rolle, og han ser ingen motsetning mellom det å endre oss selv og det å endre samfunnet samtidig.
Hva kommer Schjøtt-Pedersen til å si?
Etter å ha lest denne boken fremstår det for meg enda mer meningsløst at Norge fortsatt investerer milliarder av dollar i nye oljefelt. Miljødirektoratet blir til stadighet oversett når det advarer mot oljeboring i Barentshavet, nærmest som om det var Donald Trump som satt med makt i Norge. Samtidig lar vi gylne muligheter gå fra oss til å investere i nye teknologier. Vi er flinke til å importere elbiler, men er det innovasjon?
Dette er en bok olje-Norge må svare på. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, hva sier du? Det vil nå bli helt umulig å sitte stille i supplybåten. De fem neste årene er avgjørende for kursen vi som klimanasjon staker ut. Vi vet fra en undersøkelse gjengitt i The Guardian i 2017 at 100 store selskap har vært kilden til mer enn 70 prosent av verdens klimagassutslipp siden 1988. Vårt eget flaggskip, Statoil, nå Equinor, står som nummer 37 på listen. Det er ikke dårlig for en lilleputtnasjon som vår. Men det er jo typisk norsk å være best.
Skal vi ta politikerne våre på alvor, skal vi ta vitenskapen på alvor, skal vi ta solidaritetstanken og forvaltningstanken serøst, må vi bli mer utålmodige. Vi må kreve mer av alle, inkludert oss selv. Alt dette minner Trædal oss om, i sitt solide og provoserende bidrag til norsk klimahistorie.
Boken ser tilbake mer enn den ser fremover, og er på mange vis en start på den begynnende gravskriften over gjeldende norsk klimapolitikk. Men etter gravferden kommer gravølet, og vi må se til morgendagen. Og Trædal er fortsatt optimist, tross alt. Klimaproblemene er ikke noe som kan løses av andre til en annen tid, de må løses av oss, her og nå. Eller som han avslutter: «Det beste tidspunktet å starte denne positive dynamikken på, var for 30 år siden. Den nest beste er i dag.»
Det er bare å brette opp ermene.
