Gravskriften - Energi og Klima

Gravskriften

Eivind Trædals nye bok er rene gravskriften over norsk petroleumsindustri, og vil farge debatten som nå tvinger seg frem her til lands.

Den 9. oktober kunne vi lese en NTB-melding om at en ankedomstol i Nederland opprettholder en dom med krav om store kutt i landets klimautslipp. Den nederlandske regjeringen sier den vil rette seg etter kjennelsen. Det er noe på gang; tørkesommer, stadig verre tyfoner og orkaner, flere og flere klimarettssaker, og en fersk FN-rapport om 1,5-gradersmålet. 2018 kan vise seg å være et merkeår.

Den 11. oktober slapp Cappelen Damm boka Det svarte skiftet. Det kan vise seg å være en svært viktig bok og premissleverandør i debatten som nå gis ekstra energi av usedvanlig varme høstdager.

NY BOK. Eivind Trædal: Det svarte skiftet. Vår 30 år lange reise fra lederskap til sinke i klimapolitikken. Cappelen Damm 2018.

Eivind Trædal har skrevet sin første bok. Den er hyperaktuell. Trædal er kjent i noen miljøer som Facebook- og Twitter-aktivist. Han er MDG-politiker i Oslo, med en ironisk stil, nådeløse kommentarer og et allsidig engasjement. Men har han det i seg til å holde koken gjennom en hel bok, og da med det saklighetsnivået og den kunnskapsdybden som kreves?

Livsløgnenes Norge

Trædal har en rød tråd i sine grønne resonnement: Han vil avsløre gapet mellom retorikk og handling. Klimaendringene og deres årsaker er aksepterte kjensgjerninger som vi har levd med i over 30 år. Politikere og regjeringer av alle avskygninger har derfor sagt at vi skal ta vitenskapen på alvor. Men paradoksalt nok har AS Norge fremskyndet leting etter mere olje og gass, den største kilden her til lands til utslipp av klimagasser.

I tillegg kommer at nordmenns effekt på klimaet er større enn hva statistikken viser, fordi mange av kildene til forurensning ikke teller med. Det gjelder blant annet bruken av olje og gass vi eksporterer, flyreisene våre, eller varer vi bruker og importerer, delvis takket være vår (olje)rikdom. Og gjennom denne gode livsstilen vi har lagt oss til, klarer vi det kunststykket å skille klimaendringer som problem og utfordring fra det faktum at vi er en stormakt på olje- og gassproduksjon: Det har frem til nå ikke vært noen reell debatt om bremsing av norsk oljeutvinning.

Hvordan er det mulig? Jo, det er fordi vi som samfunn lever på livsløgner, hevder Trædal. I ren Peer Gynt-stil går vi utenom noen bøyger, og vi luller oss heller inn i myten om at «Norsk olje er verdens reneste»; «Ny teknologi gjør norsk olje ren»; «Norsk olje og gass erstatter kull» og «Verden trenger fossil energi også i fremtiden». Trædal går gjennom disse positivt ladede påstandene og avkler dem, en for en, basert på etterprøvbare kilder. Med hensyn til den siste påstanden får Det internasjonale energibyrået (IEA) gjennomgå, og står relativt ribbet igjen. Jeg tror dette vil være nyttig lesning for mange.

Et godt fortellerdriv

Boken, på 270 sider, er delt inn i 12 kapitler, og er bygd opp kronologisk. Vi begynner med det lovende 1980-tallet, da Gro Harlem Brundtland, og verden for øvrig, var optimistisk og fremtidsrettet. Det norske Stortinget var ivrig etter å få ned klimagassutslippene, og partiene overbød hverandre.

Trædal følger de ulike stortingsvalgene, partiprogrammene, proposisjonene og stortingsmeldingene og finner ut at etter hvert skifter tonen og ordlyden. Oljenæringen tar over som premissleverandør. Og politikere og presse, og noen ganger miljøbevegelsen selv, lar seg delvis dupere. Nye allianser smis.

Et eget kapittel vies kampen for utslippsfrie gasskraftverk. Jeg har fulgt med på denne debatten opp gjennom årene, men Trædals gjennomgang setter det inn i en større historisk kontekst, og det er både kostelig og småtragisk lesing. Politikernes krumspring avsløres og newspeak og keiserens nye klær svever over vannene. Også politikerklassen, like mye på rød side som på blå, står ganske ribbet tilbake.

Det er selvsagt ikke lett å være politiker, som må skjele til alle sider og ta mange hensyn. Men Trædals anliggende er ikke å være forståelsesfull og diplomatisk. Dette er heller ikke en bok om alt det gode vi har fått til gjennom oljefond og verdiskaping. Trædal er tro mot bokens intensjon og måler politikere opp mot hva de opprinnelig har sagt og hatt som intensjon. En aktiv klimapolitikk, som ønsker å følge internasjonale avtaler, krever knallharde prioriteringer og noen upopulære valg.

Solide forgjengere

Mye av stoffet i denne boken er selvsagt kjent fra før. Journalisten og aktivisten Erik Martiniussen gjorde et solid «detektivarbeid» da han i 2013 kom med boka Drivhuseffekten (Manifest forlag). Her blir «jerntriangelet», det vil si sterke fagmiljø av økonomer i Finansdepartementet, Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo og Statistisk sentralbyrå, analysert. Naive og dårlig funderte internasjonale klimakvotekjøp gjennom såkalte klimaprosjekt i fattige land belyses, og hemmelige grupper internt i Arbeiderpartiet løftes frem.

I 2017 kom Anne Karin Sæther med De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen (Cappelen Damm), hvor hun beskriver oljenasjonen Norges mange ansikt. Trædal støtter seg tungt på disse gode forgjengere, og mange andre kilder. Men hva bringer han så inn som noe nytt? For meg er det den stramme kronologien i det hele, samt hans kompromissløse jakt etter å holde politikere ansvarlig for det de har sagt at Norge skal leve opp til. Det er dermed et sterkt fortelledriv gjennom hele boken. Den er faktisk spennende. Og ubehagelig. Den ekspansive norske petroøkonomien føles nærmest klebrig når vi nærmer oss slutten på boken. Og Trædal fornekter seg ikke, ironien ligger stadig på lur. Men han tøyler den. Heldigvis. Saklighetsnivået holder.

Perspektivløs perspektivmelding

Det er også et godt fortellergrep når Trædal deler politikerne inn i det såkalte Hjemmelaget og Bortelaget; det vil si de som vil at vi først og fremst skal oppfylle klimaforpliktelsene våre her på hjemmebane, kontra de som hevder at regnskogsatsing og kvotekjøp er mye lurere og mer effektivt. Det er selvsagt ingen vanntette skott mellom de to posisjonene, men fortellerteknisk er det et godt grep, og det hjelper leseren til å navigere gjennom flere år med mye retorikk og store ord.

Kvotekjøp er fortsatt en god idé som vi alle må ønske skal fungere. Men det gjør den foreløpig ikke, og forfatterens kritiske blikk på norsk klokkertro på dette er derfor betimelig.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Perspektivmeldingens retorikk og store makt over de politiske sinnene her til lands, unnslipper heller ikke Trædals blikk, og den fremstår etter hans nærlesning som holdningsløs og delvis ulogisk. Men det er kanskje ikke så rart, når den offisielle norske planen er at det må skje teknologiske mirakler for at vi skal klare klimamålene. Dette har vi ikke tid til å vente på, hevder Trædal, derfor frir han også til oss som forbrukere. Våre forbruksvalg spiller en rolle, og han ser ingen motsetning mellom det å endre oss selv og det å endre samfunnet samtidig.

Hva kommer Schjøtt-Pedersen til å si?

Etter å ha lest denne boken fremstår det for meg enda mer meningsløst at Norge fortsatt investerer milliarder av dollar i nye oljefelt. Miljødirektoratet blir til stadighet oversett når det advarer mot oljeboring i Barentshavet, nærmest som om det var Donald Trump som satt med makt i Norge. Samtidig lar vi gylne muligheter gå fra oss til å investere i nye teknologier. Vi er flinke til å importere elbiler, men er det innovasjon?

Dette er en bok olje-Norge må svare på. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, hva sier du? Det vil nå bli helt umulig å sitte stille i supplybåten. De fem neste årene er avgjørende for kursen vi som klimanasjon staker ut. Vi vet fra en undersøkelse gjengitt i The Guardian i 2017 at 100 store selskap har vært kilden til mer enn 70 prosent av verdens klimagassutslipp siden 1988. Vårt eget flaggskip, Statoil, nå Equinor, står som nummer 37 på listen. Det er ikke dårlig for en lilleputtnasjon som vår. Men det er jo typisk norsk å være best.

Skal vi ta politikerne våre på alvor, skal vi ta vitenskapen på alvor, skal vi ta solidaritetstanken og forvaltningstanken serøst, må vi bli mer utålmodige. Vi må kreve mer av alle, inkludert oss selv. Alt dette minner Trædal oss om, i sitt solide og provoserende bidrag til norsk klimahistorie.

Boken ser tilbake mer enn den ser fremover, og er på mange vis en start på den begynnende gravskriften over gjeldende norsk klimapolitikk. Men etter gravferden kommer gravølet, og vi må se til morgendagen. Og Trædal er fortsatt optimist, tross alt. Klimaproblemene er ikke noe som kan løses av andre til en annen tid, de må løses av oss, her og nå. Eller som han avslutter: «Det beste tidspunktet å starte denne positive dynamikken på, var for 30 år siden. Den nest beste er i dag.»

Det er bare å brette opp ermene.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.