Den
9. oktober kunne vi lese en NTB-melding om at en
ankedomstol i Nederland opprettholder en dom med krav om store kutt i landets klimautslipp. Den
nederlandske regjeringen sier den vil rette seg etter kjennelsen. Det
er noe på gang; tørkesommer, stadig verre tyfoner og orkaner, flere
og flere klimarettssaker,
og en fersk FN-rapport om 1,5-gradersmålet.
2018 kan vise seg å være et merkeår.

Den
11. oktober
slapp Cappelen Damm boka Detsvarteskiftet.
Det kan vise seg å være en svært viktig bok og premissleverandør
i debatten som nå gis ekstra energi av usedvanlig varme høstdager.

Eivind
Trædal har skrevet sin første bok. Den er hyperaktuell. Trædal er
kjent i noen miljøer som Facebook-
og Twitter-aktivist.
Han er MDG-politiker i Oslo, med en ironisk stil, nådeløse
kommentarer og et allsidig engasjement. Men har han det i seg til å
holde koken gjennom en hel bok, og da med det saklighetsnivået og
den kunnskapsdybden som kreves?

Livsløgnenes Norge

Trædal har en rød tråd i sine grønne resonnement: Han vil avsløre gapet mellom retorikk og handling. Klimaendringene og deres årsaker er aksepterte kjensgjerninger som vi har levd med i over 30 år. Politikere og regjeringer av alle avskygninger har derfor sagt at vi skal ta vitenskapen på alvor. Men paradoksalt nok har AS Norge fremskyndet leting etter mere olje og gass, den største kilden her til lands til utslipp av klimagasser.

I
tillegg kommer at nordmenns effekt på klimaet er større enn hva
statistikken viser, fordi mange av kildene til forurensning ikke
teller med. Det gjelder blant annet bruken av olje og gass vi
eksporterer, flyreisene våre, eller varer vi bruker og importerer,
delvis takket være vår (olje)rikdom. Og gjennom denne gode
livsstilen vi har lagt oss til, klarer vi det kunststykket å skille
klimaendringer som problem og utfordring fra det faktum at vi er en
stormakt på olje- og gassproduksjon: Det har frem til nå ikke vært
noen reell debatt om bremsing av
norsk oljeutvinning.

Hvordan
er det mulig? Jo, det er fordi vi som samfunn lever på livsløgner,
hevder Trædal. I ren Peer
Gynt-stil
går vi utenom noen bøyger, og vi luller oss heller inn i myten om
at «Norsk olje er verdens reneste»; «Ny teknologi gjør norsk olje
ren»; "Norsk
olje og gass erstatter kull» og «Verden trenger fossil energi også
i fremtiden». Trædal går gjennom disse positivt ladede påstandene
og avkler dem, en for en, basert på etterprøvbare kilder. Med
hensyn til den siste påstanden får Det
internasjonale energibyrået
(IEA)
gjennomgå, og står relativt ribbet igjen. Jeg tror dette vil være
nyttig lesning for mange.

Et godt fortellerdriv

Boken,
på 270 sider, er delt inn i 12 kapitler, og er bygd opp kronologisk.
Vi begynner med det lovende 1980-tallet, da Gro Harlem Brundtland, og
verden for øvrig, var optimistisk og fremtidsrettet.
Det norske Stortinget var ivrig etter å få ned klimagassutslippene,
og partiene overbød hverandre.

Trædal
følger de ulike stortingsvalgene, partiprogrammene,
proposisjonene og stortingsmeldingene og finner ut at etter hvert
skifter tonen og ordlyden. Oljenæringen tar over som
premissleverandør. Og politikere og presse, og noen ganger
miljøbevegelsen selv, lar seg delvis dupere. Nye allianser smis.

Et
eget kapittel vies kampen for utslippsfrie gasskraftverk. Jeg har
fulgt med på denne debatten opp
gjennom
årene, men Trædals gjennomgang setter det inn i en større
historisk kontekst, og det er både kostelig og småtragisk lesing.
Politikernes krumspring avsløres og newspeak
og keiserens nye klær
svever over vannene. Også
politikerklassen,
like mye på rød side som på blå, står
ganske
ribbet tilbake.

Det
er selvsagt ikke lett å være politiker, som må skjele til alle
sider og ta mange hensyn. Men Trædals anliggende er ikke å være
forståelsesfull og diplomatisk. Dette er heller ikke en bok om alt
det gode vi har fått til gjennom oljefond og verdiskaping. Trædal
er tro mot bokens intensjon og måler politikere opp mot hva de
opprinnelig har sagt og hatt som intensjon. En aktiv klimapolitikk,
som ønsker å følge internasjonale avtaler, krever knallharde
prioriteringer og noen upopulære valg.

Solide forgjengere

Mye
av stoffet i denne boken er selvsagt kjent fra før. Journalisten og
aktivisten Erik Martiniussen gjorde et solid «detektivarbeid» da
han i 2013 kom med boka Drivhuseffekten
(Manifest forlag). Her blir «jerntriangelet», det vil si sterke
fagmiljø av økonomer i Finansdepartementet, Økonomisk
institutt
ved Universitetet i Oslo og Statistisk sentralbyrå,
analysert. Naive og dårlig funderte internasjonale klimakvotekjøp
gjennom såkalte klimaprosjekt i fattige land belyses, og hemmelige
grupper internt i Arbeiderpartiet løftes frem.

I
2017 kom Anne Karin Sæther med De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen
(Cappelen Damm), hvor hun beskriver oljenasjonen Norges mange ansikt.
Trædal støtter seg tungt på disse gode forgjengere, og mange andre
kilder. Men hva bringer han så inn som noe nytt? For meg er det den
stramme kronologien i det hele, samt hans kompromissløse jakt etter
å holde politikere ansvarlig for det de har sagt at Norge skal leve
opp til. Det er dermed et sterkt fortelledriv gjennom hele boken. Den
er faktisk spennende. Og ubehagelig. Den ekspansive norske
petroøkonomien føles nærmest klebrig når vi nærmer oss slutten
på boken. Og Trædal fornekter seg ikke, ironien ligger stadig på
lur. Men han tøyler den. Heldigvis. Saklighetsnivået holder.

Perspektivløs perspektivmelding

Det
er også et godt fortellergrep når Trædal deler politikerne inn i
det såkalte Hjemmelaget
og Bortelaget;
det
vil si
de som vil at vi først og fremst skal oppfylle klimaforpliktelsene
våre her på hjemmebane, kontra de som hevder at regnskogsatsing
og kvotekjøp er mye lurere og mer effektivt. Det er selvsagt ingen
vanntette skott mellom de to posisjonene, men fortellerteknisk er det
et godt grep, og det hjelper leseren til å navigere gjennom flere år
med mye retorikk og store ord.

Kvotekjøp
er fortsatt en god idé som vi alle må ønske skal fungere. Men det
gjør den
foreløpig ikke, og forfatterens kritiske blikk på norsk klokkertro
på dette er derfor betimelig.

Perspektivmeldingens
retorikk og store makt over de politiske sinnene her til lands,
unnslipper heller ikke Trædals blikk, og den fremstår etter hans
nærlesning som holdningsløs og delvis ulogisk. Men det er kanskje
ikke så rart, når den offisielle norske planen er at det må skje
teknologiske mirakler for at vi skal klare klimamålene. Dette har vi
ikke tid til å vente på, hevder Trædal, derfor frir han også til
oss som forbrukere. Våre forbruksvalg spiller en rolle, og han ser
ingen motsetning mellom det å endre oss selv og det å endre
samfunnet samtidig.

Hva kommer Schjøtt-Pedersen til å si?

Etter
å ha lest denne boken fremstår det for meg enda mer meningsløst at
Norge fortsatt investerer milliarder av dollar i nye oljefelt.
Miljødirektoratet blir til stadighet oversett når det
advarer mot oljeboring i Barentshavet, nærmest som om det var Donald
Trump som satt med makt i Norge. Samtidig lar vi gylne muligheter gå
fra oss til å investere i nye teknologier. Vi er flinke til å
importere elbiler, men er det innovasjon?

Dette
er en bok olje-Norge må svare på. Karl Eirik
Schjøtt-Pedersen, hva sier du? Det vil nå bli helt umulig å sitte
stille i supplybåten. De fem neste årene er avgjørende for kursen
vi som klimanasjon staker
ut.
Vi vet fra en undersøkelse
gjengitt i The Guardian
i 2017 at 100 store selskap har vært kilden til mer enn 70
prosent
av verdens klimagassutslipp siden 1988. Vårt eget flaggskip,
Statoil, nå Equinor, står som nummer 37 på listen. Det er ikke
dårlig for en lilleputtnasjon som vår. Men det er jo typisk norsk å
være best.

Skal
vi ta politikerne våre på alvor, skal vi ta vitenskapen på alvor,
skal vi ta solidaritetstanken og forvaltningstanken serøst, må vi
bli mer utålmodige. Vi må kreve mer av alle, inkludert oss selv.
Alt dette minner Trædal oss om, i sitt solide og provoserende bidrag
til norsk klimahistorie.

Boken
ser tilbake mer enn den ser fremover,
og er på mange vis en start på den begynnende gravskriften over
gjeldende norsk klimapolitikk. Men etter gravferden kommer gravølet,
og vi må se til morgendagen. Og Trædal er fortsatt optimist, tross
alt. Klimaproblemene er ikke noe som kan løses av andre til en annen
tid, de må løses av oss, her og nå. Eller som han avslutter: «Det
beste tidspunktet å starte denne positive dynamikken på, var for 30
år siden. Den nest beste er i dag.»

Det
er bare å brette opp ermene.