Forskning og politikk

«For med stor visdom følger mange kvaler. Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.» (Forkynneren 1:18)

1 kommentar
Utgangspunktet for debatten om klimaforskernes rolle: Bjørn Samsets foredrag under NRKs klimakveld 24. november. (Skjermbilde: nrk.no)

Jeg vil takke for det vennlige svaret fra Bjørn Samset, etter at jeg skrev en litt provoserende kronikk om «Skuggeredde forskere». Slik jeg leser ham, ønsker han debatten velkommen, selv om han ikke helt tar poenget mitt med forbruker vs borger. Hvorfor synes han det er greit å snakke om hva den enkelte kan gjøre for klima i sitt dagligliv, men ikke som velger og samfunnsmenneske?

Med Ciceros kommunikasjonsdirektør Christian Bjørnæs er uenigheten større. Han tviholder på en rolleforståelse som legger bånd på forskeren: «Vår jobb som forskere er å beskrive løsninger som politikerne kan gjennomføre. Vår jobb er ikke å fortelle politikerne hva de skal gjøre. Dersom CICERO inntar rollen som aktivist, mister vi troverdighet. Vi ønsker ikke at våre forskningsresultater blir dratt i tvil fordi vi mistenkes for å ha politiske motiver.»

Selvfølgelig, forskere skal ikke utforme politikken. Det jeg har etterlyst er noe annet, nemlig at de utfordrer politikken og politikerne. Både ved å være tydelig på at en realistisk virksom klimapolitikk haster, men også ved å delta i den offentlige debatten, gjøre den mer opplyst og hindre at kunnskap blir misforstått og misbrukt og oversett.

Bjørnæs er opptatt av troverdighet. Men det krever noe mer enn å holde seg på plass bak den trygge muren mellom «er» og «bør», og tro at forskeren ikke gjør verdivurderinger eller kan stenge seg selv av som samfunnsmenneske. Da James Hansen besøkte Norge i 2010 for å motta Sofieprisen, blei han intervjua av Morgenbladet som viste til statsminister Stoltenberg, som hadde uttalt at hvis alle land fulgte Norges eksempel, ville klimaproblemet vært løst. «It’s crazy!», sa James Hansen.

Å tale makta midt imot, høgt og tydelig, er selvfølgelig en belastning

Burde han ikke sagt det? Svekker det hans troverdighet at han er så outspoken? Hvordan? Er det ikke heller slik at det kan svekke tilliten til forskere når de velger å ikke si fra i slike sammenhenger? Som når våre toppolitikere misbruker scenariene fra IEA, når de serverer halvsannheter om at «verden trenger mer energi», eller kommer med sine ytterst tvilsomme påstander om norsk olje og gass som «en del av løsninga» på det globale klimaproblemet.

Faktum er: Om vi kunne erstatte alt kull i verden med like deler olje og gass, så ville utslippene fra fossil energiproduksjon bare reduseres med 15 prosent, altfor lite til å være et viktig element i en strategi for å nå klimamålene fra Paris. Hvorfor rykker ingen fra Cicero ut og opplyser om dette?

Norsk offentlighet trenger ikke å bli overbevist om at global oppvarming finnes og er skapt av mennesker. Det viktige spørsmål i Norge er hvor tungtveiende aksepten av klimakunnskapen er i politikernes planer for framtida. Kommentator i Financial Times, Martin Wolf, skreiv i fjor en kjent artikkel om Donald Trump og Hillary Clinton som klimafornektere: den første som en klassisk «denialist major», den andre «denialist minor»: en som erkjenner faren ved klimaendringene, men som samtidig argumenterer som om det å forhindre dem er en relativ enkel sak som kan løses ved tiltak som de selv burde vite ikke er tilstrekkelige.

De fleste norske politikere hører til i denne kategorien. Det tror jeg faktisk klimaforskere flest er enig med meg i. Men å tale makta midt imot, høgt og tydelig, er selvfølgelig en belastning. Ikke alle kan være en James Hansen. For mange, særlig av de yngre forskerne, ofte uten fast stilling, kan det være en karriererisiko til og med. Men veletablerte og eldre som sitter trygt i salen kan og bør vise tenner oftere. Det er etter mitt syn ingen realitet i det Bjørnæs frykter, at forskere kan bli mistenkt for å ha «politiske motiver» om de tar bladet fra munnen.

Bli abonnent!

Én kommentar

  1. Kikki Kleiven

    Halfdan Wiik kaller oss klimaforskere «skuggeredde», vi må tåle å «tale makta midt i mot» og ta belastningen som følger. Også Bibelvers siteres–klimaforskere skal ut av sitt objektive skall! Vi skal på barrikadene som velger og samfunnsmenneske.
    Men hvorfor skal klimaforskere nærmest avkreves politisk standpunkt? Hvorfor skal vi f.eks være fanebærere for Besteforeldrenes Klimaaksjon? Er klimaforskning (i mitt tilfelle rekonstruksjon av havstrømmer og deres klimapåvirkning) automatisk politikk? Bør jeg avslutte mine foredrag med å si «vært du skræmt nok no?» Å bli kalt for «skuggeredd» gjør meg fly forbannet! Min formidling er på mine premisser. Forskningen og formidlingen er fri. Og fri og bevare meg vel for å stille opp som talerør for noen som forsøker å legge ordene i munnen på meg. Så jeg er nok garantert i kategorien «skuggeredd» slik Wiik definerer oss.

    Jeg er midt oppe i en formidlingsturne nå til 14 bibliotek i 14 kommuner i regi av Hordaland Fylkesbibliotek. Her inviterer jeg på foredrag og Lars-Henrik Paarup Michelsen fra Norsk Klimastiftelse til debatt. Jeg er veldig inspirert av Bjørn Hallvard Samset og har plukket opp mange gode innfallsvinkler til å forklare vanskelig fysikk for folk i alle aldre. Han tør ofte å male med en bred pensel, men innenfor sine rammer. Det får Wiik godta. Synd han ble skuffet? Men jeg tror at effekten av hans surmagede kritikk er at unge påtroppende formidlere av klimakunnskap vurderer om igjen om de skal tørre å stille opp på TV, i plenum, i radio osv. Det er kanskje ikke «makta» de er redd for, men kritikk fra aktivister som mener de ikke går langt nok?

    La oss glede oss over bredden, mangfoldet og den flerstemmige formidlingen av klimaforskning. Vi kan ikke alle være like dyktig som Bjørn Hallvard Samset eller Per Stoknes, men vi kan absolutt formidle mer. Forskningsformidling som treffer er når den er personlig, med egne data, engasjement og forskerglede. Jeg ønsker velkommen nye stemmer fra mitt fag. Det er ingen konkurranse og vi som har opplevd gleden av å treffe folk ute og hjemme, på skoler, i kommuner og i ymse organisasjoner med forskningsbasert formidling hjelper gjerne til med tips og råd!

    Bjørn sine 137 minuttene på NRK står som en påle og er allerede nå en del av pensum i mitt kurs i Geofag til studenter som tar praktisk pedagogikk på UiB. Jeg sier takk for fantastisk forskningsformidling som få i Norge kunne gjort etter. Pekefingeren lar jeg Wiik få sitte igjen med!

    Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima