De viktigste klimaforhandlingene siden Paris-avtalen i 2015 ble nylig avsluttet i Katowice i Polen, og landene kom på overtid frem til en felles regelbok for hvordan utslippskuttene fra Paris-avtalen faktisk skal gjennomføres, måles og sammenlignes. Kina gjentok sine løfter om at landet skal oppfylle sine forpliktelser i Paris-avtalen. Vil Kina klare det – og kan det også ta globalt lederskap på klima?

Kina er i dag verdens desidert største utslipper av klimagasser, og står for hele 27 prosent av globale utslipp. Kull er en av hovedårsakene – men også den viktigste driveren bak den formidable økonomiske veksten landet har hatt de siste 40 årene. Veksten har løftet hele 800 millioner (!) mennesker ut av fattigdom. Baksiden av medaljen er CO₂-utslipp, luftforurensning og høye nivåer av PM2.5, små helsefarlige partikler som i de fleste byene overskrider nivået anbefalt av Verdens helseorganisasjon.

Vendepunktet

2014 var på mange måter en milepæl i Kinas klima- og energipolitikk. Landet erklærte krig mot forurensning, besluttet å endre energibruk, få bort den helsefarlige smogen og endelig få tilbake en sårt etterlengtet blå himmel. Videre ble ‘Den nye normalen’ lansert, en politikk med fokus på lavere vekst og mer bærekraftig økonomi. Kina sa også for første gang at landet ville ta sikte på å nå utslippstoppen i 2030 eller før. For første gang satte landet også et bindende mål i den 13. Femårsplanen (2016–2020) om at kull ikke skal utgjøre mer enn 58 prosent av energibildet innen 2020, og aller helst mindre. Ikke-fossil energi skal utgjøre 15 prosent innen 2020, og 20 prosent innen 2030.

For å nå disse målsetningene kreves det enorme investeringer: I 2017 økte Kina sin solcellekapasitet mer enn hele resten av verden til sammen, og landet investerte 126 milliarder dollar i fornybar energi. Også i transportsektoren skjer det store endringer: 40 prosent av verdens elbiler – og 99 prosent av alle elektriske busser – finnes i Kina. Klima, energi og miljø står altså høyt på den politiske agendaen. Målet er en såkalt “økologisk sivilisasjon” – et overordnet mål om bærekraftig utvikling og miljøvern – som frontes av president Xi Jinping.

Ser resultater

Arbeidet siden 2014 har gitt resultater. Luftforurensningen har gått ned i mange byer, inkludert i “verstingbyen”, hovedstaden Beijing, der partikkelforurensningen er redusert med over 20 prosent siden i fjor. Videre har miljøverndepartementet fått utvidet sitt mandat av Folkekongressen i år, et viktig politisk grep for bl. a. å styrke synergier mellom klima og miljø, samt følge opp og straffe miljøbrudd.

Også et annet sentralt poeng styrker Kinas posisjon på klima: Det er aksept på høyeste politiske nivå i Kina at klimaendringene skjer nå, og at de er menneskeskapte. Kinas vitenskapelige ekspertise – som også deltok i arbeidet med høstens rapport forfattet av FNs klimapanel – har bidratt til en økt forståelse av klimaendringene både når det gjelder CO₂-utslipp og virkningen av klimaendringene nasjonalt. Sårbarhet og tilpasning er blitt stadig viktigere da klimaendringene har store økonomiske og sosiale konsekvenser i Kina.

Den politiske linjen ligger fast, og målet er økologisk sivilisasjon og energirevolusjon, intet mindre. Det er lite sannsynlig at Kina kommer til å gå tilbake på dette.

Handelskrigen truer

Det betyr ikke at det ikke finnes skjær i sjøen – tvert imot finnes det flust av dem. Foreløpige data for 2018 viser en økning i Kinas produksjon og forbruk av kull, samt økt produksjon av stål og aluminium. Kinas CO₂-utslipp for de tre første månedene i 2018 er 4 prosent høyere enn i samme periode i 2017, grunnet økt etterspørsel etter kull, olje og gass. Dette settes også i sammenheng med handelskrigen mellom USA og Kina, som rammer økonomien. Kinas visjon om en grønn fremtid basert på ren energi fordrer dessuten krevende nasjonale reformer, også institusjonelle, som kan integrere vindkraft og solenergi i et elektrisitetssystem og en økonomi som er grunnlagt på kull.

Globalt spiller Kina en lederrolle allerede, i og med satsingen på ren energi, der landet ser store økonomiske muligheter og utviklingen skjer raskt. Investeringene landet gjør både innen fornybar energi og elektriske kjøretøy gjør at vi står overfor et paradigmeskifte med globale implikasjoner. Både FN og EU ser til Kina og håper landet kan spille en sterkere rolle i fraværet av lederskap fra USA. Dette ble også tydelig i Katowice, da Kina endret posisjon i forhandlingene og bidro til at det til slutt ble enighet om et felles sett med regler for alle land, på oppfordring om kompromiss fra FNs generalsekretær Antonio Guterres. Kina spiller også en positiv lederrolle som nøkkelmedlem av G77 og bidrar til klimasamarbeid gjennom sør-sør-prosjekter.

Men Kina – som de fleste land – må gjøre enda mer for å redusere sine utslipp. For eksempel vil det være viktig at Kinas globale Belt and Road-initiativ, som innebærer storstilte infrastruktur-utbygginger i nær 70 land, blir grønt og klimavennlig. Kina mener alvor og vil fortsette sitt energi- og klimaarbeid både nasjonalt og globalt, da landet har en egeninteresse i å få bukt med forurensning og utslipp. I tillegg ser Kina muligheten for å lede en global fornybar energirevolusjon. En fortsatt satsing på ren og fornybar energi i og utenfor Kina vil kunne bringe landet helt frem i teten på klimalederskap.

Både for miljøet og klimaets skyld bør vi heie på Kina…