Et varmere klima kan føre til mange forskjellige søksmål. Noen kan være varianter av allerede velkjente søksmål, andre kan være mer kreative og nyskapende. Man kan i hvert fall se for seg tre søksmålstyper som klimaendringene kan bringe med seg:

• Det kan tas ut erstatningssøksmål der en eller flere skadelidende krever erstatning for et tap de direkte eller indirekte har blitt påført som følge av et endret klima.
• Det kan tas ut ugyldighetssøksmål der en eller flere organisasjoner eller privatpersoner krever dom for at et forvaltningsvedtak blir kjent ugyldig.
• Og man kan tenke seg at det tas ut abstrakte klimasøksmål hvor enkeltpersoner eller organisasjoner krever å få dom for at et vedtak er ulovlig, at dagens utslipp av klimagasser er ulovlige eller at staten har plikt til å gjøre mer for å holde utslippene nede.

Rapporten Klima som finansiell risiko beskriver og drøfter tre ulike typer klimarisiko – fysisk risiko, ansvarsrisiko og overgangsrisiko – og hvordan disse er relevante for Norge.

Rapporten er gitt ut av Norsk klimastiftelse som del av et allmennopplysningsprosjekt støttet av Finansmarkedsfondet.

Åpne kunnskapsmøter om emnet ble avholdt i Stavanger (se opptak), Trondheim, Bergen og Oslo (se opptak) i samarbeid med Cicero og Finans Norge.

Alle slike søksmål vil det kunne være vanskelig å få medhold i. Og før domstolen kan ta stilling til om saksøkeren får medhold, må man ta stilling til om saken i det hele tatt skal fremmes. At en sak fremmes betyr at domstolen tar saken til realitetsbehandling. Hvis saken ikke fremmes, sier man at saken avvises.

Tvisteloven (lov 2005/90) inneholder de fleste reglene om hvilke saker som skal fremmes. Man finner her regler om hvem som kan gå til søksmål, når man kan gå til søksmål og hva man kan gå til søksmål om. Slike regler hadde man også før tvisteloven ble vedtatt i 2005, men reglene har utviklet seg over tid.

Endringene har i noen tilfeller skjedd ved formelle lovvedtak, men i hovedsak er det gjennom rettspraksis – i første rekke Høyesterettspraksis – at reglene har endret seg. Utviklingen har stort sett gått i mer liberal retning, det vil si at man fremmer stadig flere søksmålstyper fra stadig flere aktører.

Reglene om hvilke saker som skal fremmes for domstolene er i utgangspunktet felles for alle sivile saker, altså i alle saker bortsett fra straffesaker. I praksis skaper likevel hver søksmålstype litt ulike utfordringer og muligheter, og jeg vil derfor behandle de mest typiske spørsmålene for erstatningssøksmål, ugyldighetssøksmål og abstrakte søksmål separat.

Erstatningssøksmål

De klimarelaterte erstatningssøksmålene er altså saker der noen har lidt et tap som en direkte eller indirekte følge av klimaendringer. Hvis en bolig må fraflyttes på grunn av økende flomfare i et varmere og våtere klima, kan det hende at eieren krever erstatning fra sitt forsikringsselskap. Deretter kan det hende at selskapet krever erstatning fra den kommunen som i sin tid ga tillatelse til å bygge boligen.

Den som krever erstatning fra en annen vil normalt få søksmålet fremmet for domstolene. Man vil da enten kunne kreve dom for at saksøkte betaler en viss sum i erstatning eller man kan kreve dom for at saksøkte er erstatningsansvarlig for en bestemt hendelse uten at det utmåles en ansvarssum.

Men søksmålet vil normalt bare fremmes dersom den som hevder å ha et erstatningskrav selv går til søksmål. Dermed er det den skadelidte som må dekke kostnadene ved å kjøre søksmålet, og hvis han taper saken vil han også risikere å måtte dekke motpartens sakskostnader. I noen tilfeller vil den skadelidte kunne få fri rettshjelp etter rettshjelploven (lov 1980/35), og i en del tilfeller vil egne sakskostnader kunne dekkes av ulike forsikringer.

Et annet alternativ er at saksøker får partshjelp etter tvisteloven § 15-7 eller får finansiell eller annen støtte fra en fagforening eller andre med interesse i saken.  

Spesielle problemer oppstår hvis mange enkeltpersoner er rammet av samme hendelse. En kommune har kanskje etablert et boligfelt med et par hundre boliger langs bredden av en elv. Så tenker vi at elva stadig oftere går over sine bredder og også går stadig høyere.

Etter hvert er problemene så store at det ikke lenger er forsvarlig å bo i husene, forsikringsselskapene vil ikke lenger gi forsikring og innbyggerne ønsker å flytte. Boligeierne vil da gjerne ønske å gå til ett felles søksmål, og det åpner også loven for.

Søksmål med flere parter som saksøkere har lenge vært akseptert i norsk rett, og slike søksmål vil fremmes så lenge «ingen av partene har innsigelser, eller det er så nær sammenheng mellom at de bør behandles i samme sak», jf. tvisteloven § 15-2. Dessuten kan man forsøke å ta ut et gruppesøksmål etter tvisteloven kapittel 35.

Adgangen til gruppesøksmål er inspirert av engelsk og amerikansk rett, og ble innført med tvisteloven av 2005. Kjennetegnet for et gruppesøksmål er at saksøkerne opptrer som en samlet gruppe ledet av en grupperepresentant, og at det rettslige og faktiske grunnlaget er likt for de ulike deltakerne.

Gruppesøksmål brukes gjerne i saker der en mengde forbrukere lider tap som følge av feil ved et bestemt produkt, men de kan komme til anvendelse også i andre tilfeller – muligens også hvis mange har blitt påført skade som følge av den samme oversvømmelsen.

I praksis har reglene om gruppesøksmål likevel vært ganske lite brukt i Norge. Det skyldes blant annet at man har funnet andre mekanismer for å behandle saker med veldig mange mulige saksøkere, slik som for eksempel å trekke ut pilotsaker som kan brukes som en test for om ansvar foreligger.

Ugyldighetssøksmål

Et ugyldighetssøksmål vil som sagt være en sak der noen krever dom for at et forvaltningsvedtak kjennes ugyldig. Vi kan for eksempel se for oss at staten har gitt en oljeutvinningstillatelse som noen hevder er ugyldig fordi vedtaket har vært for dårlig utredet. I norsk rett er der en vid adgang til å få fremmet slike søksmål. Hovedvilkåret er at saksøkeren har et «reelt behov» for å få dom for at vedtaket er ugyldig, jf. tvisteloven § 1-3.

For at et reelt behov skal foreligge, må saksøker ha en aktuell interesse i å få vedtaket kjent ugyldig. Det vil si at det må ha en reell betydning å få en slik dom på det tidspunktet saken fremmes, noe som normalt vil foreligge i hvert fall så lenge et vedtak har blitt fattet og ikke alle virkninger av vedtaket har inntrådt.

For at et reelt behov skal foreligge, må saksøker dessuten ha sterk nok tilknytning til vedtaket. En slik tilknytning vil normalt foreligge så fremt saksøker er påvirket av vedtaket. Hvis staten har gitt en oljeutvinningstillatelse, vil for eksempel en gruppe yrkesfiskere kunne til søksmål for å få kjent tillatelsen ugyldig dersom det er en viss risiko for at oljeboring vil gå utover fisket i området.

I tillegg vil foreninger eller stiftelser kunne gå til søksmål for å kjenne et vedtak ugyldig så fremt vedtaket angår «forhold som det ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta», jf. tvisteloven § 1-4. En mulighet for at foreninger kan gå til søksmål er spesielt viktig i saker om natur- og miljøverninteresser.

Slike interesser er ofte ideelle eller kollektive interesser som det ikke nødvendigvis er noen enkeltperson som har noe bestemt å vinne på å få realisert. Det er også et slikt søksmål som nå står for domstolen i Oslo tingrett der Foreningen Greenpeace Norden og Natur og Ungdom har saksøkt staten ved Olje- og energidepartementet med krav om at to utvinningstillatelser kjennes ugyldig.  

En forening vil bare kunne gå til søksmål dersom den har partsevne, det vil si at den i det hele tatt kan være part i en rettssak. Alle mennesker har selvsagt partsevne, og det samme har staten, kommuner og fylkeskommuner, aksjeselskaper, ansvarlige selskaper, banker og en rekke andre.

Også foreninger vil ha partsevne dersom de er store nok, er fast nok organisert og søksmålet angår et forhold som ligger innenfor foreningens formål.

Organisasjoner som Bellona og Naturvernforbundet har klart partsevne, men også mindre lokale eller nasjonale organisasjoner – for eksempel en lokal naturvernorganisasjon – kan ha partsevne. Også foreninger som er stiftet bare for å ivareta en bestemt interesse i en enkeltsak kan ha partsevne, slik for eksempel Høyesterett i 2003 kom til at Folkeaksjonen Stopp Regionfelt Østlandet kunne være part i en sak om opprettelse av et militært skyte- og øvingsfelt i Hedmark.

Abstrakte klimasøksmål

De abstrakte søksmålene er gjerne mer vage og uklare enn erstatningssøksmålene og ugyldighetssøksmålene. Det typiske for abstrakte søksmål er at man ikke krever at domstolene skal gi dom for en konkret rettslig virkning, men at man krever for at en beslutning er ulovlig, at et offentlig organ har eller ikke har kompetanse til å fatte en bestemt type vedtak eller lignende.

Noen slike abstrakte søksmål er velkjente i praksis. For eksempel kom Høyesterett allerede i 1957 til at norske reindriftssamer kunne gå til et søksmål der de krevde dom for at Landbruksdepartementet ikke hadde kompetanse til å gi svenske reindriftssamer rett til vinterbeite. Det er likevel langt fra kurant å få fremmet slike søksmål.

Domstolene vil gjøre en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle der det veiledende kriteriet er om saksøker har «reelt behov» for å få en slik dom som han krever overfor saksøkte, jf. den nevnte tvisteloven § 1-3. Vurderingen vil påvirkes av de verdier saken angår, og hvis saken dreier seg om svært viktige natur- eller miljøverninteresser så kan det hende at man stiller noe mildere krav enn det man ville ha gjort i andre søksmål.

Den konkrete vurderingen vil likevel avhenge av en rekke forhold, og jeg får nøye meg med å vise noen eksempler på abstrakte klimasøksmål og gjøre noen betraktninger knyttet til hver av dem:

I noen tilfeller vil man få anledning til å ta ut et abstrakt søksmål dersom det er den eneste praktiske måten å få prøvd et rettslig spørsmål for domstolene. Man kan tenke seg at det vedtas å skyte en jervefamilie som ligger i hi utenfor jervesonene, og at jervene blir skutt allerede samme dag som vedtaket er truffet.

I en slik sak vil det ha liten betydning å få dom for at det konkrete vedtaket var ugyldig – jervene er jo allerede døde. Men med tanke på fremtidige vedtak kan det ha stor betydning å få avklart om hi-uttak av jerv er lovlig.

Da kan det hende at en forening kan få fremmet et søksmål hvor man rett og slett krever dom for at «hi-uttak av jerv er ulovlig». Eller det kan hende at man får fremmet et søksmål om gyldigheten av et tidligere vedtak som da brukes som en slags test for å avklare lignende fremtidige saker.   

I klimarelaterte saker er det kanskje ikke så lett å tenke seg at et vedtak effektueres så hurtig som i jerv-eksemplet, men man kan lett tenke seg andre varianter av abstrakte søksmål: Det kan hende at en forening eller stiftelse går til søksmål hvor man krever dom for at et vedtak er i strid med vernet av miljøet etter grunnloven § 112. I søksmålet som Greenpeace og Natur og Ungdom nå har anlagt for domstolene, kunne man tenkt seg at det også ble krevd en slik dom:

«Staten v/Olje- og energidepartementets vedtak om tildeling av utvinningstillatelser i 23. konsesjonsrunde … er i strid med grunnloven § 112».

I menneskerettighetsjussen er det blitt vanlig å avsi dommer som konstaterer at staten har brutt en bestemt artikkel i EMK, også i saker der den private har fått dom for erstatning eller fått dom for at et vedtak er ugyldig. Men det er uklart om man kan kreve at domstolene konstaterer at staten har brutt en grunnlovsbestemmelse.

Tradisjonelt har oppfatningen vært at grunnloven bare kan brukes som en grunn til å kjenne et vedtak ugyldig, og at man ikke får dom direkte på at grunnloven er brutt.

Hvis saken legges opp på den rette måten, bør det også i de fleste tilfeller være mulig å få prøvd grunnlovsmessigheten av et vedtak ved å bruke grunnloven som ugyldighetsgrunn. Og det kan dessuten innvendes at en egen dom for brudd på grunnloven ikke gir noen konkrete virkninger – i hvert fall ikke i tillegg til en ugyldighetsdom.

På den annen side kan man hevde at miljø og klima etter hvert har blitt så viktige rettslig verdier at man bør kunne likestille brudd på grunnlovens miljøparagraf med brudd på enkelte artikler i EMK. Og bruddet på grunnloven blir tydeligere dersom det står eksplisitt i domsslutningen at et vedtak er i strid med en bestemt grunnlovsbestemmelse.

Det kan også hende at grunnloven pålegger staten plikter som det er umulig å få prøvd for domstolene dersom grunnloven bare kan prøves som en ugyldighetsgrunn. Grunnloven § 112 tredje ledd pålegger staten plikt til aktivt å iverksette tiltak for å få et «miljø som sikrer helsen» og «en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

Det er langt fra sikkert at alle sider ved denne plikten kan håndheves ved å angripe konkrete vedtak, tvert om kan jo plikten lettest bli brutt dersom vedtak ikke fattes.