Karbonbudsjettet – Klimavakten – Energi og Klima
KLIMAVAKTEN

Karbon­budsjettet

Hvor mye mer CO2 kan verden slippe ut?

28 ÅR

Igjen på 2°C-budsjettet

10 ÅR

Igjen på 1,5°C-budsjettet

I Paris-avtalen ble verdens land enige om å begrense global oppvarming til «godt under» 2 grader celsius sammenlignet med førindustriell tid. Landene skal videre anstrenge seg for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader.

Disse målsettingene krever at klimagassutslippene reduseres hurtig. I karbonbudsjetter beregner klimaforskerne hvor mye CO2 (justert for utslipp av andre gasser som bidrar til oppvarming) verden kan tillate seg å slippe ut og samtidig ha mulighet til å holde oppvarmingen under 2 eller 1,5 grader. Budsjettene brukes i utforming av scenarier som viser hvordan og hvor hurtig utslipp må kuttes for at klimamålene skal kunne nås.

Ikke mye igjen på budsjettet

CO2 blir værende i atmosfæren i flere hundre år etter at utslippet er skjedd. Derfor opererer en med kumulative utslipp, altså historiske utslipp lagt sammen. Hvis samlede menneskeskapte utslipp holdes under ca. 3400 gigatonn (milliarder tonn) CO2, er det over 66 prosents sannsynlighet for å lykkes med å holde oppvarmingen under 2 grader, ifølge en rapport fra FNs klimapanel som ble publisert høsten 2018.

I den industrialiserte epoken fra 1870 til utgangen av 2017 vil det være sluppet ut ca. 2230 gigatonn CO2. I 2017 var de globale utslippene på ca. 42 gigatonn. Hvis utslippene fortsetter på dette nivået, er det bare om lag 28 år igjen til budsjettet for to grader er oppbrukt (se figur), ifølge den nevnte rapporten fra FNs klimapanel.

Hvis en legger 1,5 grader til grunn, ser det enda verre ut: Da er det bare rundt ti år igjen til budsjettet er tomt med dagens utslippsnivå (med over 66 prosents sannsynlighet).

Klimapanelets rapport viser at det er sterkt ønskelig å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. En oppvarming på 2 grader vil ha betydelig større negative konsekvenser.

En viktig side ved karbonbudsjettene er at usikkerheten ved anslagene øker når budsjettet blir mindre. Verden har allerede passert 1 grad oppvarming siden førindustriell tid (tallet varierer noe med valg av beregningsmetode). Mye av veien til 1,5 grader er altså tilbakelagt. Siden det gjenværende budsjettet dermed er relativt lite, blir det mer følsomt for konsekvensene av metodevalg (mer om debatt om karbonbudsjetter nederst i artikkelen).

Utslipp må kuttes raskt

Kompleksiteten i klimasystemet er bakgrunnen for at forskerne opererer med ulike grader av sannsynlighet for å begrense den globale oppvarmingen. Blant annet gir ikke forskningen entydige svar om klimafølsomheten – hvor raskt utslipp fører til temperaturøkning.

I rapporten om 1,5 graders oppvarming fra 2018 presenterer FNs klimapanel en ny analyse av karbonbudsjettet. Rapporten fra 2018 kommer frem til et noe større karbonbudsjett enn tidligere analyser. Metodeendringer gjør imidlertid at de to variantene ikke er helt sammenlignbare.

Den nye analysen konkluderer med at det fra og med 2018 kan slippes ut omtrent 420 gigatonn CO2 før budsjettet for 1,5 grader er oppbrukt (med 66 prosents sannsynlighet). For 2 grader «gjenstår» det 1170 gigatonn CO2. Det er disse tallene vi har brukt i figuren over.

At budsjettet er litt større enn før antatt, forandrer ikke på hovedkonklusjonen: Verden har svært liten tid på å redusere klimagassutslippene. Utslippene må ned til null snarest mulig, slik at man slutter å tære på karbonbudsjettet. Rapporten fra 2018 skisserer flere ulike scenarier for hvordan dette kan oppnås.

Sprik mellom løfter og behov

I Paris-avtalen er det et stort sprik mellom hvilke konkrete utslippskutt landene forpliktet seg til i 2015 og hva som må til for å klare å begrense oppvarmingen til 1,5 eller 2 grader.

Rapporten fra FNs klimapanel om 1,5 grader slår fast at selv om landene samvittighetsfullt oppfyller sine løfter om utslippskutt, vil hele budsjettet for 1,5 grader være oppbrukt innen 2030 eller kort etter dette. Derfor forutsetter alle scenarier raskere og dypere utslippskutt enn det landene til nå har forpliktet seg til. I 2020 har de sjansen til å skjerpe utslippsløftene sine – da kommer neste runde i prosessen landene ble enige om i Paris-avtalen.

Forskere ser få eller ingen muligheter for å klare 1,5 grader hvis ikke utslippskuttene skjer fortere enn landene har lovet til nå. Det kommende tiåret er avgjørende. Hvis karbonbudsjettet er oppbrukt innen 2030, måtte utslippene brått falle som en stein mot null – i praksis umulig.

Organisasjonen Climate Action Tracker har summert løfter om utslippskutt og sammenlignet dem med hva som trengs for å begrense oppvarming til 1,5 eller 2 grader. Løftene gitt under Paris-avtalen er ikke tilstrekkelige. (Kilde: Climate Action Tracker).

Felles for scenariene i Klimapanelets rapport er at utslippene må falle hurtig i alle sektorer av samfunnet: Energi, transport, bygg, landbruk og skogbruk. Mye er kjent om hva som må gjøres. Det inkluderer utfasing av kull i energisektoren, stor økning i investeringer i fornybar energi, elektrifisering av transport og lavere utslipp knyttet til produksjon og forbruk av mat.

Klimapanelet skisserer to hovedtyper av scenarier for 1,5 graders oppvarming: En hvor temperaturen øker maksimalt 1,5 grader, og en hvor oppvarmingen tillates å overskride 1,5 grader i en periode før man ved fjerning av CO2 fra atmosfæren får temperaturen til å falle igjen før 2100.

Også scenariene for maksimalt 1,5 grader oppvarming innebærer bruk av teknologier for fjerning av CO2, også kalt negative utslipp. Selv den hurtigste utfasingen av utslipp i scenariene innebærer at karbonbudsjettet overskrides.

Klimaforskerne Glen Peters og Kevin Anderson har tidligere pekt på problematiske sider ved forutsetningen om å få til negative utslipp. Teknologiene er ikke ferdig utprøvd, og det er en rekke uavklarte spørsmål om bl.a. miljø- og fordelingseffekter. Istedenfor å satse tungt på spekulativ fremtidsteknologi som dette, burde verdenssamfunnet fokusere mer på de mulighetene for dype utslippskutt som vi kjenner i dag og vet at virker, skriver Peters og Anderson: Mer effektiv energibruk, bruk av lavkarbonløsninger og fortsatt utbygging av ny fornybar energi.

Karbonbudsjetter: Motforestillinger

Karbonbudsjett som konsept har de siste årene fått mye oppmerksomhet også utenfor forskerverdenen. Bildet av et budsjett som raskt er i ferd med å tømmes, passer godt inn i den øvrige språkbruken om klimaendringer og behovet for rask omstilling.

Flere forskere har imidlertid stilt spørsmål ved nytten av karbonbudsjett som konsept i klimapolitikken. Glen Peters peker i en artikkel blant annet på at det er knyttet usikkerhet til mange av metodevalgene og forutsetningene som ligger til grunn for et gitt karbonbudsjett. Nye erkjennelser i klimaforskningen kan fort føre til endringer i budsjettene, som i eksemplet med FNs klimapanel. Det finnes også mer enn én type karbonbudsjetter, noe som igjen produserer ulike resultater.

Det er dessuten slett ikke sikkert at klimaforskernes karbonbudsjetter vil gjøre det mer sannsynlig at ledende politikere tar de nødvendige og vanskelige beslutningene, bemerker den tyske forskeren Oliver Geden.

Når forskere, som i Klimapanelets rapport, finner ut at karbonbudsjettet trolig er noe større enn før antatt, er ikke politikernes reaksjon at de nå skal kutte utslipp fortere fordi det er litt mer realistisk å stoppe på 1,5 grader, skriver Geden. Det er mer trolig at en «budsjettøkning» styrker dem i troen på at katastrofen er utsatt og at det alltid vil være «fem minutter igjen til midnatt». Karbonbudsjett-konseptet har bare påvirket klimapolitisk debatt, ikke beslutninger, mener Geden.

Les mer om Karbonbudsjett