Storbritannias havvindtilnærming kan kopieres - Energi og Klima

Storbritannias havvindtilnærming kan kopieres

I disse Brexit-tider er det kanskje overraskende at man kan trekke positive lærdommer fra noe som helst i Storbritannia. Den nylig inngåtte «sektoravtalen» mellom offshore vind-næringen og myndighetene kan faktisk være en god modell for norsk havvind.

Tross satsing fra bl.a Equinor (her fra havvindparken Dudgeon i Storbritannia) er norsk næringsliv en liten spiller i havvind, skriver artikkelforfatteren. (Foto: Jan Arne Wold, Equinor)

Her er tre ting vi kan lære:

1. Bli enige om konkrete mål

I «offshore wind sector deal» har britene satt som mål å femdoble eksport av offshore vindteknologi til 2,6 milliarder pund innen 2030. Innen samme år skal næringen sysselsette 27000, en tredobling fra dagens nivå. Det er òg satt mål om større mangfold, inkludert å doble kvinneandelen til en tredjedel av arbeidsstokken. Innen 2030 skal 30 GW havvind være i drift i landet, opp fra 8 GW i dag.

Dette er kun et utvalg av de konkrete målene. Og bak disse kommer en rekke tiltak.

I Norge har regjeringene det siste tiåret presentert ambisiøse visjoner for grønn næringsutvikling. Den rødgrønne regjeringens visjon var at Norge skulle bli «en sentral leverandør av miljøteknologiske løsninger» (2011). Solberg-regjeringen vil redusere klimagassutslippene med minst 40 prosent innen 2030 og samtidig skape nye arbeidsplasser og sikre norsk verdiskaping og velferd (2017).

Men strategiene som skal levere på visjonene, har ofte lav detaljeringsgrad. Et eksempel: I regjeringens strategi for samarbeidet med India er et av delmålene å «øke norsk næringslivs markedsandeler av Indias energimarkeder» innen 2030. Når fra og tilnivåene forblir usagte er det vanskelig å måle om man lykkes eller ikke.

2. Ta en helhetlig tilnærming

Med en plan fra forskning, utvikling og innovasjon, til kommersialisering og prosjektutbygging. Avtalen i Storbritannia legger 250 millioner pund i offentlige midler inn i et innovasjonsprogram for å styrke konkurransekraften til britisk leverandørindustri. Regionale klynger skal styrkes. I tillegg forplikter myndighetene seg til å utlyse nye prosjektområder hvert annet år gjennom auksjonssystemet støttet av såkalte Contracts for Difference.

Tilbake i Norge bidro klimaforliket til økte midler til energiforskning, og vi har flere initiativ for å omsette forskning til kommersielle resultater gjennom offentlig-privat samarbeid, som Energi 21, klyngeprogrammet og Forskningssentre for Miljøvennlig Energi (FME). Sistnevnte setter bedrifter sammen med forskningsmiljøene, med finansering over åtte år. I siste utnevnelsesrunde for FME-er nådde dessverre ikke havvind opp i konkurransen.

Forskningssatsingen har oppnådd enkeltresultater, men i det store bildet er norsk næringsliv fortsatt en liten spiller innen havvind og fornybar energi.

Tall som vi i Eksportkreditt Norge har innhentet viser at eksport av norsk havvindteknologi og -utstyr utgjør om lag 2 promille av total norsk eksport. Tar vi med salg i Norge og fra datterselskaper i utlandet, omsatte norske havvindleverandører i 2017 for om lag 6 milliarder kroner. Leverandørene til olje og gass solgte for 340 milliarder kroner samme år, ifølge analyseselskapet Rystad. Norske havvindaktører har en markedsandel på mellom 3 og 5 prosent. Næringen sysselsatte 1600 personer i Norge i 2017.

«Andre enn oss er råere til å få business ut av det,» sa Idar Kreutzer, den ene halvdelen av regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft, på Næringslivets Klimakonferanse forrige uke, før han la til: «Vi må passe oss for at Norge ikke blir et ‘pilotland’».

Jeg er enig, og jeg tror en helhetlig tilnærming a-la sektoravtalen kan bidra til å få trukket den røde tråden fra forskning, utvikling og innovasjon over til kommersialisering, skalering og eksport.

3. Synliggjøre og samle næringen

I Storbritannia er havvind den tiende næringen som får sin egen sektoravtale. Blant de ni andre er bil- og flyindustriene. Mitt inntrykk er at havvindaktørene i Storbritannia, fra store selskaper som Equinor ned til små underleverandører, utelukkende er positive til avtalen. På en havvindkonferanse i London forrige uke sa flere at avtalen har synliggjort at havvind skaper arbeidsplasser, tiltrekker investeringer og genererer ny, grønn elektrisitet.

Et slikt profilløft trenger denne næringen i Norge. En kartlegging utført av forskere ved Universitetet i Oslo i vår viste at kun 13 av 97 undersøkte norske bedrifter som arbeidet med havvind hadde dette segmentet som kjernevirksomhet. De stort sett små havvindavdelingene står i fare for å tape kampen om interne ressurser. En klar strategi vil kunne styrke posisjonen til offshore vind innen enkeltbedrifter.

Ad

Jeg har jobbet i og med havvind siden 2008 og sett mange norske selskaper gå inn og ut (og enkelte inn igjen) av segmentet. Resultatet er en fragmentert industri som ikke har en tydelig stemme. I Storbritannia har bransjeorganisasjonen Renewable UK, som samler 400 fornybarselskaper, vært ledende i forhandlingene med myndighetene. Så vidt jeg skjønner tok prosessen som ledet fram til endelig avtale i mars to år.

En liknende prosess i Norge vil kunne samle havvindaktørene til å enes om posisjoner og mål. Som Anders Bjartnes nylig skrev, må flere havvindfloker løses. Disse må næringen finne løsninger på i dialog med myndighetene. Rederiforbundet, Norsk Industri og Norwea fikk en start i 2017 gjennom å formulere flere anbefalinger til myndighetene i «Havvind: Et nytt norsk industrieventyr». Det arbeidet kan bygges videre på, i samarbeid med blant andre den nyopprettede klyngen Norwegian Offshore Wind (artikkelforfatteren er medlem av styringsgruppen i Norwegian Offshore Wind-klyngen).

Motargumentene

En mulig innvending mot å følge Storbritannia-modellen er at Norge som et lite land ikke kan satse på «alt», med tilhørende spagetti av strategier. Hva skal vi velge? Da svarer jeg at offshore vind peker seg ut som et åpenbart satsingsområde, med de sterke maritime og offshore næringene som springbrett.

Havvindmarkedet vokser. For ti år siden var snaue 2 GW offshore vind i drift globalt. I 2019 er mer enn 23 GW installert, det meste i Nordsjøen. Nå kommer resten av verden med Kina i spissen, etter. De fleste analytikerne forventer at mellom 150 og 200 GW vil være installert globalt innen 2030. EU-kommisjonen har beregnet at Europa trenger opptil 450 GW havvind innen 2050 for å nå klimamålene.

I dag står det kun 11 flytende turbiner i sjøen. Utover 2020-tallet forventer mange at flytende havvind får sitt kommersielle gjennombrudd. Norske aktører kan ved å vinne de første kontraktene få et forsprang på konkurrentene gjennom prosjekterfaring og -referanser.

En annen innvending er at Storbritannia har et helt annet utgangspunkt enn Norge. Det er et langt større land som trenger store mengder ny klimavennlig kraftproduksjon. Derfor passer ikke en britisk modell. Ja, hjemmemarkedet for offshore vind vil være mindre i Norge. Men det er ikke poenget. Formålet er utvikle en ny industri over lengre tid.

Et tredje motargument er at risikoen for å mislykkes med en langsiktig næringsstrategi, er høy. Man kan ikke bare vedta å skape nye næringer og ny teknologi. Fremtiden er uforutsigbar. Til det svarer jeg at 2010-tallet har vist at risikoen for ikke å oppnå de politiske visjonene for offshore vind (og grønn næringsutvikling generelt) er større ved å fortsette som før enn å forsøke en ny tilnærming – med konkrete mål, en rød tråd fra forskning til «butikk», og en prosess som samler og synliggjør næringen.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.