Ukraina-krisen er et lærebokeksempel på hva som går galt når demokratiene baserer sin energiforsyning på import av fossil energi fra petro-diktaturer, fremfor å utvikle landenes egne, ofte fornybare, ressurser. Dyp forståelse for energi- og klimaspørsmålenes geostrategiske betydning kan bli Jens Stoltenbergs fremste aktiva i jobben som generalsekretær i NATO.

At Jens Stoltenberg får jobben som generalsekretær i NATO betyr at han vanskelig kan fylle jobben som klimautsending for FNs generalsekretær. Det første er helt sikkert en god løsning for NATO og en hyggelig anerkjennelse til Norge, men er det en god løsning for klimaet som Stoltenberg selv har beskrevet som «vår tids største utfordring»? Den kan bli det, dersom Stoltenberg drar nytte av sin unike innsikt på energi- og klimafeltet når han nå skal være med å bygge Vestens langsiktige sikkerhetsstrategi.

Når Stoltenberg flytter til Brussel og Nato-hovedsetet, går diskusjonene allerede høyt om hva som kan gjøres for å redusere Ukrainas og Europas avhengighet av russisk gass. På kort sikt er handlingsrommet begrenset, men riktige beslutninger i dag kan gi gode resultater i 5 til 10 års perspektiv.

Ta den aktuelle debatten om alternativer til gassimport fra Russland som eksempel. På kort sikt finnes det få alternativer, men om vi ser mot 2020 og videre trekker mange frem LNG fra USA og utbygging i Barentshavet som aktuelle alternativer. Men kostnadene kan bli svært høye, særlig om vi ser dem i sammenheng med klimamålene som EU nå er i ferd med å fastsette for perioden frem til 2030.

Energieffektivisering er trukket frem av IEA og andre som det mest kostnadseffektive tiltak mot klimandringer. Dersom EU gjennomfører målet som vedtatt av Europaparlamentet om en 40 prosent reduksjon av energiforbruket innen 2030, vil forbruket av gass i EU falle nesten like mye som hele gassimporten fra Russland. Et mål om å øke andelen fornybar energi i EU fra 20 til 30 prosent innen 2020, slik mange krefter jobber for, vil tilsvarende bety redusert import av gass til Europa.

På kort sikt kan en mer ambisiøs klimapolitikk i EU medføre kostnader, men gevinsten vil være en kraftig reduksjon i EU-landenes regning for energimport, som i 2012 var på hele 412 milliarder euro. Det mange overser er at fornybar energi som vind og sol nesten vil være gratis å produsere når anleggene er nedbetalt etter 20 år, mens nye fossile kraftverk betyr at landene binder seg til fortsatt dyr import av fossil energi i mange tiår fremover.

Mulighetene for rask klimagevinst er spesielt store i Ukraina. Subsidiert billig naturgass har gjort at landets industri bruker 10 ganger så mye energi som gjennomsnittet i IEA. Landet har en rekke vannkraftverk som er ute av stand, og det har store muligheter for å øke produksjonen fra bioenergi, vind- og solenergi.

Klima og sikkerhet et sentralt tema i rapporten som i dag legges frem av FNs klimapanel. Den viser at på noen områder går klimaendringene så fort at vi nærmer oss et vippepunkt, med tilhørende økt risiko for naturkatastrofer av hittil ukjent omfang. Klimaendringene forverrer sikkerhetssituasjonen i store deler av verden, og øker hyppigheten av konflikter og flyktningestrømmer, slår rapporten fast.

Klimapanelet følger opp USAs utenriksminister John Kerry, som i et foredrag nylig beskrev menneskeskapte klimaendringer som «en trussel på linje med dette århundrets masseødeleggelsesvåpen». Bildet er neppe helt treffende, trusselen opptrer trolig mer indirekte ved at den forsterker allerede eksisterende konflikter. «Climate change will not directly cause conflict – but it will exacerbate issues of poor governance, resource inequality and social unrest,» sier den tidligere amerikanske admiralen David Titley, og nevner bl.a. konflkten i Syria som et eksempel. Tørke og ørkenspredning er likeledes en viktig forsterker av konfliktene som har ledet til terrorisme og vedvarende uro i landene sør for Sahel.

Jens Stoltenberg har de beste forutsetninger for å sette energi og klima høyt på dagsorden i NATO. Han har vært finansminister, energiminister og statssekretær i Miljøverndepartementet, i tilleg til statsminister i 8 år. Han har satt seg inn i og kan forklare de naturvitenskapelige sammenhengene som ligger bak menneskeskapte klimaendringer, og han kan, med henvisning til erfaringene fra den norske CO₂-avgiften, forklare regjeringssjefer og forsvarsministre at en høy karbonpris og redusert import av fossil energi både er god samfunnsøkonomi og god sikkerhetspolitikk.

Lykke til, Jens!