Men Statoil har ikke signalisert et grunnleggende nytt syn på den fremtidige energietterspørselen. En strategiendring som tar innover seg effektene av en vellykket klimapolitikk vil måtte revurdere synet blant annet på utviklingen i Arktis og i canadisk tjæresand. Det er den dyreste og mest CO₂-intensive olje- og gassproduksjonen som markedet vil takke nei til i en verden med fallende behov for fossil energi. Selskaper med store innslag av kostbar og CO₂-tung produksjon vil i økende grad bli straffet av investorene og tape omdømme.

Statoil-styrets kommentarer foran generalforsamlingen viser også at selskapet har to ansikter når det handler om klima. I generelle vendinger sies det at "Statoil etterlever alle bestemmelser og reguleringer knyttet til klimautslipp i Norge og i alle andre land der selskapet opererer. Statoil støtter samtidig en strammere, mer åpen og kostnadseffektiv klimapolitikk; – i Europa og i andre regioner i verden."

Men når styret kommenterer forslagene om at selskapet skal gå ut av canadisk oljesand og avvikle virksomheten i Arktis er man tilbake til start. Der reflekteres ikke risikoen for at klimapolitikk vil påvirke Statoils virksomhet. Her satser man langsiktig:

"Styret står fast ved at verdens økende folketall og økt levestandard i utviklingslandene vil drive fram fortsatt økende energietterspørsel. Man anslår at områdene nord for Polarsirkelen inneholder en femtedel av verdens uoppdagede, teknisk utvinnbare olje- og gassressurser. De kan dermed bli en betydelig bidragsyter til energiforsyningen i flere tiår fremover. Tilgang til nye letearealer, deriblant områder i Arktis, er avgjørende for selskapets ambisjoner ut over 2020."

Olje- og gassressurser langt til havs oppunder iskanten vil være meget kostbart å hente opp og står derfor i fare for å ende som "stranded assets" i en verden der forbruket av fossil energi faller.

For oljeselskaper – som Statoil – er det en ubehagelig sannhet at en vellykket klimapolitikk vil endre rammene for virksomheten de driver. Totalmarkedet for produktene de lager vil falle, ikke vokse. Samtidig vinner fornybar energi konkurransekraft hver eneste dag, noe som særlig er en utfordring for gassen. Billigere vind- og solenergi truer lønnsomheten i kostbar gassutvinning.

Oljeselskapene må enten skaffe seg karbonfrie inntektsstrømmer, altså investere i fornybar energi, eller nøye seg med å slåss om andeler i et fallende marked for fossil energi. Det vil fortsatt trenges olje og gass, men vesentlig mindre enn om klimapolitikken mislykkes.

Hvor raskt skiftet kommer – når forbrukstoppen nås – er selvsagt svært usikkert. Av hensyn til klimaet bør det komme raskest mulig. De ulike scenariene – 2 og 4-grader – skiller lag for alvor rundt 2020 og gapet vokser kraftig frem mot midten av århundret.

Dette fremtidsbildet representerer en stor strategisk utfordring for Statoil som hverken selskapets ledelse eller hovedeier – staten – så langt har villet snakke om. Men den dagen nærmer seg.

Som den nye sjefen i Carbon Tracker Initiative sa det i et intervju med Energi og Klima like før påske; Man må lære seg å skille mellom "good oil" – billig og karbonslank – og "bad oil" – dyr og karbonintensiv.

Diskusjonen om karbonboblen har kommet for å bli.