Landbrukets klima-elefanter: Kjøttforbruket og soyaimporten - Energi og Klima

Landbrukets klima-elefanter: Kjøttforbruket og soyaimporten

Landbruket snakker høyt og gjerne om klima, bærekraft, innovasjon og vekst i norsk matproduksjon. Men tross mulig ubehag: Kjøttforbruket og soyaimporten er spørsmål som både næringen og politikken blir nødt til å adressere.

Den norske kua har blitt mer klimaeffektiv og produktiv de siste tiårene - fordi den spiser mer kraftfor. Her er kyr på sommerbeite i vakre Valdres. (Foto: Kari Raunedokken, Tine)

Det er ingen tvil om at det foregår mye godt arbeid med bærekraft og klima i det norske landbruket, slik denne ukens konferanse Mat og Landbruk viste mange eksempler på. Bondelaget utvikler klimakalkulator der avtrykket fra enkeltgårdsbruk kan avleses. Det forskes intenst på hvordan kyr gjennom avl og fôring kan oppnå lavere metanutslipp. Samvirkebedriftene i landbruket – som Tine, Nortura og Felleskjøpet – har gode forutsetninger for å spille en viktig rolle i det grønne skiftet. Dette er institusjoner som ser langsiktig, de har ambisjoner om å levere mat til den norske forbruker i evighetens perspektiv.

Det norske landbruket «brandes» som klimavennlig og bøndenes organisasjoner oppfatter klima og bærekraft som en positiv konkurransefaktor som kan gi oppslutning både hos forbrukere og politikere.

Men hvordan står det egentlig til?

Mer klimavennlig ku

Når man ser på klimaomstilling i for eksempel transportsektoren, handler utslippene om energirelaterte forhold. I landbruket er biologiske utslipp som metan og lystgass det viktigste. Dette er vanskeligere å håndtere enn å bli kvitt fossil energi. Dessuten kan hensyn til klimautslipp og bærekraft støte mot hverandre.

Klimautslippene fra det norske landbruket har falt noe siden 1990. Dette er knyttet til lavere metanutslipp og skyldes at det har blitt færre melkekyr, samtidig som produktiviteten per ku har økt. Den viktigste årsaken til bedret produktivitet, er at kua spiser mer kraftfôr. Da yter den mer. Kraftfôret er i hovedsak basert på soya fra Brasil. Mer bruk av en importert innsatsfaktor øker altså produktiviteten, antallet dyr går ned, og metanutslippene faller. Nordmenns forbruk av melk og ost kan dekkes av langt færre kyr enn for 30 år siden, og melkesektoren er derfor blitt mer klimaeffektiv.

Med blikket utelukkende rettet mot klimautslippene fra metan, er dette en gunstig utvikling. Utvides perspektivet litt, blir svaret kanskje et annet. Det er grunn til å spørre om det er en bærekraftig forretningsmodell å basere seg på omfattende og økende import av soya og annet proteinrikt råstoff til fôr. Uten å gå langt inn i diskusjonen om soyaproduksjonen bidrar til press mot regnskogen, er det ingen tvil om at slik importavhengighet gir betydelig sårbarhet.

Kjøttfe – en klimaversting?

Baksiden av den mer effektive melkekua er at det blir født færre kalver. Når kjøttforbruket samtidig har økt kraftig, oppstår det et marked som i stor grad er dekket gjennom storfeproduksjon som ikke samtidig produserer melk. Denne såkalte ammekua har gjort sitt inntog i den norske faunaen de siste par tiårene. Den spiser selvsagt gress, men er også avhengig av betydelige mengder kraftfôr. Ammekyr representerer betydelige metanutslipp og er den viktigste årsaken til at den positive klimaeffekten av mer produktive kyr reduseres kraftig.

Kjøtthungrige nordmenn spiser altså bokstavelig talt opp den positive klimaeffekten fra mer produktive melkekyr.

Det er gjort mange undersøkelser om klimaavtrykket ved ulike matvarer og kjøttslag. De lærde kan strides om detaljene, men drøvtyggere som sau og kjøttfe kommer dårlig ut.

Biff fra ammeku er den desidert minst bærekraftige kjøttmaten det går an å spise, ifølge en nylig rapport fra Nasjonalt råd for ernæring. I rapporten sammenstilles helsefaglige råd med bærekrafthensyn. Der står der rett ut: «Av rødt kjøtt bør vi unngå kjøtt fra ammekuproduksjon.»

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Hva skjer om vi reduserer kjøttforbruket?

Det norske kjøttforbruket har økt mye de siste tiårene og kjøtt er relativt sett mye billigere nå enn for noen tiår tilbake. Denne nye rapporten fra Fremtiden i Våre Hender forteller både om utviklingen i kjøttforbruket og prisbildet. I 1979 spiste vi 54 kg kjøtt i gjennomsnitt. I 2016 var dette økt til 81 kg.

Når man belyser hvilke effekter overgangen til nullutslippssamfunnet vil ha for oljesektoren, er det et hensiktsmessig analytisk grep å starte med etterspørselssiden. Elbiler, andre elektriske transportmidler, mindre plast, overgang til fornybar energi i industrien, vil gradvis redusere oljekonsumet. Tilbudssiden må tilpasse seg lavere forbruk. Den dyreste og mest utslippsintensive oljen vil bli utkonkurrert. Investorer og aktivister finner sammen. Diskusjonen om «stranded assets» har sitt utspring i denne logikken.

Det kan være nyttig for landbruket å gjøre den samme øvelsen. Hvis man ser for seg en fremtid der etterspørselen utvikler seg i samsvar med det vi vet er gunstig for klima og bredere bærekrafthensyn, hvordan må tilbudssiden da endres?

I et slikt bilde vil vi i Norge – og ellers i vår del av verden – spise vesentlig mindre kjøtt enn nå, og mer korn og grønnsaker. Dette er en utvikling som er ønsket både av helse-, bærekraft- og klimahensyn.

En «pølseskatt» – klimaavgift på kjøtt – vil neppe være politisk populært, men kanskje finnes det mykere veier til målet?

Har «matsystemet» – altså aktørene i næringen fra bonden via industrien til dagligvarehandelen – noe ansvar for å bringe oss i denne retningen? Eller skal vi, som Norturas toppsjef Arne Kristian Kolberg gjorde under Mat og Landbruk-konferansen, juble for at salget av «innovasjonen» kalkunbacon ikke går på bekostning av salget av ordentlig bacon?

Vekst i produksjonen

På Mat og Landbruk-konferansen, i landbrukets veikart for grønn konkurransekraft, og også i de politiske ambisjonene for landbruksnæringen, fremholdes at målet er å øke norsk matproduksjon mot 2050. Skal dette målet gi noen mening, må det dekomponeres.

Internasjonal handel og arbeidsdeling er grunnleggende fornuftig, men verdikjeder som forutsetter stor råvareimport kan være sårbare. I takt med klimaendringene, samtidig som flere munner skal mettes verden over, kan utfordringene bli atskillig større enn nå. Uten å være påtrengende moralistisk, er det vel også grunn til å drøfte om det er riktig – i betydning rett – at et lite, rikt land med 5 millioner mennesker bruker så store arealressurser i andre deler av verden for å fø egen befolkning. Ifølge Regnskogfondet representerer den norske soyaimporten fra Brasil et volum som krever et areal på 3000 kvadratkilometer.

Er det for eksempel et mål å øke produksjonen av kjøtt i Norge basert på importerte råvarer?

Eller er det riktigere å tenke i retning av mer lokalt baserte verdikjeder, der naturgitte ressurser som grovfôr utvikles og utnyttes bedre, samtidig som vi samlet reduserer forbruket av kjøtt?

Ny teknologi skaper nye muligheter, men virker disruptivt for de etablerte aktørene. Hvis salat og en del andre grønnsaker kan dyrkes i haller, nær forbrukeren, med fornuftig økonomi, er det vel ingen grunn til å frakte disse varene verden rundt?

Klimautfordringen slår imot både landbruket og hele matvaresektoren på en måte som krever at man tør å ta i de virkelig vanskelige spørsmålene. I andre sektorer handler overgangen til nullutslipp stort sett om å erstatte fossil energi med fornybar. I landbruket er bildet mer komplekst. Både bærekraft, ressurshensyn og klima må med i likningen. Men vi kan uansett ikke fortsette som før.

I Klimastiftelsen har vi bestemt oss for å se nærmere på mat, landbruk og klima. Vi jobber med en rapport om saken, og forbereder også et frokostmøte i mars.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.