Kjøtthungrige nordmenn spiser altså bokstavelig talt opp den positive klimaeffekten fra mer produktive melkekyr.

Det er gjort mange undersøkelser om klimaavtrykket ved ulike matvarer og kjøttslag. De lærde kan strides om detaljene, men drøvtyggere som sau og kjøttfe kommer dårlig ut.

Biff fra ammeku er den desidert minst bærekraftige kjøttmaten det går an å spise, ifølge en nylig rapport fra Nasjonalt råd for ernæring. I rapporten sammenstilles helsefaglige råd med bærekrafthensyn. Der står der rett ut: «Av rødt kjøtt bør vi unngå kjøtt fra ammekuproduksjon.»

Hva skjer om vi reduserer kjøttforbruket?

Det norske kjøttforbruket har økt mye de siste tiårene og kjøtt er relativt sett mye billigere nå enn for noen tiår tilbake. Denne nye rapporten fra Fremtiden i Våre Hender forteller både om utviklingen i kjøttforbruket og prisbildet. I 1979 spiste vi 54 kg kjøtt i gjennomsnitt. I 2016 var dette økt til 81 kg.

Når man belyser hvilke effekter overgangen til nullutslippssamfunnet vil ha for oljesektoren, er det et hensiktsmessig analytisk grep å starte med etterspørselssiden. Elbiler, andre elektriske transportmidler, mindre plast, overgang til fornybar energi i industrien, vil gradvis redusere oljekonsumet. Tilbudssiden må tilpasse seg lavere forbruk. Den dyreste og mest utslippsintensive oljen vil bli utkonkurrert. Investorer og aktivister finner sammen. Diskusjonen om «stranded assets» har sitt utspring i denne logikken.

Det kan være nyttig for landbruket å gjøre den samme øvelsen. Hvis man ser for seg en fremtid der etterspørselen utvikler seg i samsvar med det vi vet er gunstig for klima og bredere bærekrafthensyn, hvordan må tilbudssiden da endres?

I et slikt bilde vil vi i Norge – og ellers i vår del av verden - spise vesentlig mindre kjøtt enn nå, og mer korn og grønnsaker. Dette er en utvikling som er ønsket både av helse-, bærekraft- og klimahensyn.

En «pølseskatt» - klimaavgift på kjøtt – vil neppe være politisk populært, men kanskje finnes det mykere veier til målet?

Har «matsystemet» - altså aktørene i næringen fra bonden via industrien til dagligvarehandelen – noe ansvar for å bringe oss i denne retningen? Eller skal vi, som Norturas toppsjef Arne Kristian Kolberg gjorde under Mat og Landbruk-konferansen, juble for at salget av "innovasjonen" kalkunbacon ikke går på bekostning av salget av ordentlig bacon?

Vekst i produksjonen

På Mat og Landbruk-konferansen, i landbrukets veikart for grønn konkurransekraft, og også i de politiske ambisjonene for landbruksnæringen, fremholdes at målet er å øke norsk matproduksjon mot 2050. Skal dette målet gi noen mening, må det dekomponeres.

Internasjonal handel og arbeidsdeling er grunnleggende fornuftig, men verdikjeder som forutsetter stor råvareimport kan være sårbare. I takt med klimaendringene, samtidig som flere munner skal mettes verden over, kan utfordringene bli atskillig større enn nå. Uten å være påtrengende moralistisk, er det vel også grunn til å drøfte om det er riktig – i betydning rett – at et lite, rikt land med 5 millioner mennesker bruker så store arealressurser i andre deler av verden for å fø egen befolkning. Ifølge Regnskogfondet representerer den norske soyaimporten fra Brasil et volum som krever et areal på 3000 kvadratkilometer.

Er det for eksempel et mål å øke produksjonen av kjøtt i Norge basert på importerte råvarer?

Eller er det riktigere å tenke i retning av mer lokalt baserte verdikjeder, der naturgitte ressurser som grovfôr utvikles og utnyttes bedre, samtidig som vi samlet reduserer forbruket av kjøtt?

Ny teknologi skaper nye muligheter, men virker disruptivt for de etablerte aktørene. Hvis salat og en del andre grønnsaker kan dyrkes i haller, nær forbrukeren, med fornuftig økonomi, er det vel ingen grunn til å frakte disse varene verden rundt?

Klimautfordringen slår imot både landbruket og hele matvaresektoren på en måte som krever at man tør å ta i de virkelig vanskelige spørsmålene. I andre sektorer handler overgangen til nullutslipp stort sett om å erstatte fossil energi med fornybar. I landbruket er bildet mer komplekst. Både bærekraft, ressurshensyn og klima må med i likningen. Men vi kan uansett ikke fortsette som før.

I Klimastiftelsen har vi bestemt oss for å se nærmere på mat, landbruk og klima. Vi jobber med en rapport om saken, og forbereder også et frokostmøte i mars.