Klimastatus ved inngangen til 2018: Håp eller katastrofe? - Energi og Klima

Klimastatus ved inngangen til 2018: Håp eller katastrofe?

Den globale klimapolitikken har satt verden på stø kurs mot en oppvarming på 3,5°C eller mer i dette århundret. Dette er oppskrift på katastrofe. Men det finnes fortsatt løsninger, og da er det ikke lov å være pessimist.

11 kommentarer
Sommerlig i Antarktis. Foto fra forskningstokt. Økt smelting i Antarktis kan gi vesentlig mer havstigning enn tidligere antatt. (foto: Kjersti Daae)

Det er viktigere enn noen gang å kjempe for en bærekraftig framtid for barn og barnebarn. Politikken må adressere elefanten i rommet og vinne kampen mot fossilindustrien som er den virkelige fienden. Bare slik vil fornybar overta slik at vi kan gjennomføre det nødvendige grønne skiftet i tide. Her er statusen for klimapolitikken ved starten på det nye året:

Innhold av CO2 i atmosfæren, lakmustesten på om klimapolitikken virker. Vi har nå passert 400 ppm. Det er 3-5 millioner år siden vi hadde et slikt nivå – da var temperaturen 3-4 grader høyere enn nå og polområdene var 10 grader varmere. Havnivået 20-40 m høyere.

Globale utslipp. Etter tre år med stabile globale utslipp (riktignok rekordhøye) ser det ut til at utslippene vil stige med 2 prosent i 2017.

Globale utslipp av CO2 2000-2016, og estimat for 2017 (kilde: BBC/Global Carbon Project)

Paris-avtalen for svak. Ifølge ny rapport fra FNs miljøprogram er utslippskuttene verdens land har meldt inn til FN bare en tredjedel av hva som er nødvendig for å nå togradersmålet. Samtidig rapporteres det fra flere land om problemer med å nå innmeldte utslippsmål, og USA har trukket seg helt ut. Figuren nedenfor viser sannsynlig temperaturutvikling uten tiltak, med forpliktelsene landene meldte inn foran Paris-toppmøtet (INDC) og togradersbanen.

Estimert global temperaturutvikling ved ulike utslippsalternativer: Ingen handling, dagens løfter om utslippskutt (INDC), og utslipp forenlig med to grader oppvarming.

Sjansene for å nå globale klimamål er små. Vi har ifølge nye rapporter bare 5 prosent sjanse til å stoppe temperaturøkningen på 2 grader. Vi er på vei mot 3,5, kanskje mer innen år 2100, hvis vi ikke klarer å ta i bruk ny og usikker teknologi for å fjerne CO2 fra atmosfæren. Begrensning av temperaturøkningen til 1,5 grader synes nå helt urealistisk. Figuren nedenfor viser dramatikken i oppgaven vi står overfor for å klare to grader. Stadig flere tviler med rette på om en slik reduksjonstakt i utslippene er mulig å gjennomføre.

Mer utslipp nå betyr mer dramatiske kutt senere for å kunne nå klimamålene (kilde: Carbon Brief).

Havstigning. Flere nye rapporter opererer med mulighet for havstigning på inntil to meter i dette århundre, særlig grunnet issmelting i Antarktis og over Grønland.

Håp eller katastrofe?

Så langt har temperaturen steget med en grad. Dette har trigget sterkere orkaner (Houston/Florida), skogbranner (California), ekstrem oppvarming (Arktis), tørke (Afrika), døende korallrev (Australia), forsuring av verdenshavene med mere. 3,5 grader eller mer, som vi er på vei mot, er oppskrift på klimakatastrofe. Befolkningen i Afrika er på vei fra 1 milliard til nesten 4 milliarder, ifølge FN. Kombinert med klimaendringer er flyktningestrømmen vi ser i dag ikke engang en forsmak på hva som kommer.

I en så drastisk situasjon er overdrevet fokus på positive løsninger uansvarlig og bidrar til avdramatisering og selvbedrag. Jeg turnerer for tiden skole-Norge sammen med forfatter Sigbjørn Mostue med forestillingen «Håp eller Katastrofe». Vi starter med en liten meningsmåling der normalt alle elevene har hørt om global oppvarming – mens bare 15-30 prosent er bekymret eller tror dette vil få innvirkning på livet sitt eller livet til barna deres. Disse ungdommene har krav på å bli informert om de store utfordringene som vil møte dem og behovet for en bedre klimapolitikk.

Samtidig er det ikke lov å være pessimist når løsninger er innen rekkevidde. Ny fornybar energi (sol/vind) er nå billigere enn ny fossil. Elbilrevolusjonen er rundt hjørnet. Klimaproblemet er fortsatt løsbart – men den store utfordringen ligger i at fossil energiproduksjon og gammel bilpark må fases ut raskt. Tidsskvisen blir tøffere og tøffere – vi har noen få år på oss. Etter at Japan bombet Pearl Harbor i desember 1941 var det ikke mulig å få tak i nye biler i USA på flere år. All produksjonskapasitet ble satt inn for å bekjempe Japan. Mens vi befinner oss i en situasjon der slik dramatisk handling nå synes nødvendig for å redde klodens klima, er den globale innsatsen verden klarer å mobilisere puslete.

På et av de siste møtene jeg deltok på i Nairobi før Kofi Annan gikk av som FNs generalsekretær, beklaget han at verdensorganisasjonen ikke hadde klart å produsere den klimapolitikken FNs egne eksperter anbefalte. Organisasjonen er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. Slik er det fortsatt.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Løsningene er der, men torpederes av fossilindustrien

Den umiddelbare løsningen ligger i at markedet etterspør grønne varer og tjenester foran fossile. Den viktigste årsaken til at så ikke skjer er fossilindustriens enorme makt. Mens kjente reserver av kull, olje og gass teknisk sett fortsatt er i grunnen, er de økonomisk sett allerede i bruk. De er bygd inn i aksjekurser, selskapene låner penger mot dem, og de legger grunnlag for statsbudsjetter. Hvis en hørte på forskerne, og beholdt 80 prosent i grunnen for å nå globale klimamål, ville det bety en avskrivning på over 160 000 milliarder kroner eller 19 oljefond. Vi kan ha en sunn balanse i disse selskapene eller en relativt sunn planet, men det ser ikke ut til at vi kan ha begge deler. Resultatet av lobbyvirksomheten til fossilindustrien ar at fossile subsidier på verdensbasis er fire ganger større enn grønne subsidier, og at det fremdeles stort sett er gratis å forurense atmosfæren.

Lobbyistene makter også å få olje- og gassproduserende land til å vedta fortsatt utvinningspolitikk som om klimaproblemet er ikke-eksisterende. Mens mesteparten av kjente reserver av kull, olje og gass må bli liggende i bakken om oppvarmingen skal begrenses til to grader, finnes det ikke planer om noen som helst begrensning på norsk sokkel. Tvert imot betaler den norske staten mer enn 80 prosent av kostnadene til oljeselskaper som leter etter nye fossile ressurser. Om de finner noe, kan dette først komme i produksjon når globale utslipp må ned mot 0 og fornybar energi er mye billigere enn nå. Uten denne ordningen der staten tar hele risikoen vil ikke selskapene lete i iskanten. Dette er stor gambling med både klima og økonomi fra norsk side, og hovedårsaken til at både klimarettssak og klimarisiko er begreper som har fått konkret innhold i Norge i 2017. I stedet for å bruke 13 milliarder i året på leterefusjon som det er stor risiko for at vi ikke får tilbake – vil dette være et betydelig beløp om det ble satt inn i utvikling av grønne varer og tjenester. Tilsvarende tilrettelegging og rettferdiggjøring av fortsatt tut og kjør med olje- og gassutvinning er normalen i de aller fleste oljeproduserende land. Det opplagte resultatet blir en planet som taper kampen om en bærekraftig framtid for kommende generasjoner.

Fossilindustrien, her representert ved Craig Station kullkraftverk i Colorado, må tvinges i kne hvis vi skal nå klimamålene, mener artikkelforfatteren.Foto: Jimmy Thomas cba

Det finnes heldigvis unntak. Den franske nasjonalforsamlingen vedtok nylig en lov som forbyr produksjon av skifergass og olje i hele territoriet. Ingen nye prosjekter nå og full stopp fra 2040. President Emmanuel Macron sier han ønsker Frankrike skal være ledende i det grønne skiftet. Vi befinner oss i en dramatisk situasjon der vi har løsninger, men der markedet ikke fungerer i tilstrekkelig grad. I oppfølgingen av Parisavtalen må fossilindustrien, som er elefanten i rommet, adresseres i langt sterkere grad enn til nå. Dagens politikere har myndighet til å avvikle fossile subsidier og i stedet innføre avgifter etter forurenser betaler-prinsippet. Bare slik vil markedet kunne fungere for å løse vår tids største utfordring.

Bli abonnent!

11 kommentarer

  1. Anders Westlund

    Tveitdal, du skriver:
    «Den globale klimapolitikken har satt verden på stø kurs mot en oppvarming på 3,5 C eller mer i dette århundret. Dette er oppskrift på katastrofe.» Her er det 2 påstander som begge bør kunne dokumenteres for å kunne legges frem så bombastisk.

    Påstand 1. «Den globale klimapolitikken har satt verden på stø kurs mot en oppvarming på 3,5 C eller mer i dette århundret.»
    Det må være lov å spørre om hvor du har dette fra Tveitdal, hvilke kilder og forskere som står bak denne prediksjonen og hvor sikker den er. FNs klimapanel, IPCC, som lenge har vært ansett for å ha de fremste og mest pålitelige klimaforskere i verden, sier i hvert fall noe annet. Se f.eks:
    • I box 1.1 på side 43 i synteserapporten «Climate Change 2014»(A) skriver IPCC: «The observed reduction in surface warming trend over the period 1998 to 2012 as compared to the period 1951 to 2012».
    • I box 9.2 på side 769 i hovedrapporten «Evaluation of Climate Models» (B): skriver IPCC: «The observed global mean surface temperature (GMST) has shown a much smaller increasing linear trend over the past 15 years than over the past 30 to 60 years»

    Med så klare uttalelser fra IPCC (verdens fremste klimaforskere?) vil det være veldig interessant å høre hvilke kilder du benytter for prediksjon av fremtidig temperaturøkning og som altså er så pålitelige at IPCCs hovedrapporter skal tillegges liten vekt. (Og jeg vil tillate meg å påstå at hvis du ikke kan eller ikke ønsker å oppgi dine kilder, så bør ikke påstandene dine tillegges vekt.)

    Påstand 2. «… en oppvarming på 3,5 C eller mer i dette århundret….. er oppskrift på katastrofe.»
    Katastrofer kan jo være så mangt og du nevner flere i bloggen din Tveitdal. Men hvis vi tar flom og flomskader som eksempel vil jeg igjen henvise til FNs klimapanel IPCC. På side 268 i spesialrapporten «Managing the Risks of Extreme Events and Disasters to Advance Climate Change Adaptation»(C): skriver de «Some authors suggest that a (natural or anthropogenic) climate change signal can be found in the records of disaster losses …, but their work is in the nature of reviews and commentary rather than empirical research.» Og videre på samme side skriver IPCC: «Attempts have been made to normalize loss records for changes in exposure and wealth. There is medium evidence and high agreement that long-term trends in normalized losses have not been attributed to natural or anthropogenic climate change». I følge IPCC er altså stor enighet om at det ikke er klimaendringer som er årsaken til at forsikringsutbetalingene etter naturkatastrofer har blitt større de senere år, men heller den voksende verdien av infrastrukturen i flomutsatte områder. Og på side 230 i sin femte hovedrapport «Climate Change 2013»(D) skriver IPCC: «In summary, there continues to be a lack of evidence and thus low confidence regarding the sign of trend in the magnitude and/or frequency of floods on a global scale.» Jeg gjentar at FNs klimapanel IPCC er ansett for å være verdens fremste klimaforskere. Det må derfor kunne forventes at IPCCs skriftlige uttalelser blir tillagt stor vekt i arbeidet til en tidligere FN-direktør, hvis IPCCs uttalelser ikke blir vektlagt bør det begrunnes godt.

    Dette var altså mitt svar til deg Svein Tveitdal, nå er jeg veldig spent på om du kommer til å svare meg.

    Anders Westlund

    (A): http://www.ipcc.ch/pdf/assessment-report/ar5/syr/SYR_AR5_FINAL_full_wcover.pdf
    (B): http://www.climatechange2013.org/images/report/WG1AR5_Chapter09_FINAL.pdf
    (C): http://www.ipcc.ch/pdf/special-reports/srex/SREX_Full_Report.pdf
    (D): http://www.climatechange2013.org/images/report/WG1AR5_ALL_FINAL.pdf

    • Svein Tveitdal

      Svein Tveitdal

      I etterkant av Paris kom det en rekke studier om hvilken temperaturøkning vi kan forvente om alle landene overholdt utslippsforpliktelser lagt på bordet der. I denne oversikten fra WRI vises det til en rekke av dem som varierer fra 2,7 til 3,7 grader http://www.wri.org/blog/2015/11/insider-why-are-indc-studies-reaching-different-temperature-estimates. Senere har USA meldt seg ut, og flere land melder om problemer med å innfri Paris-forpliktelsene. Globale utslipp, som for å nå globale klimamål må reduseres raskt, ser i stedet ut til å øke med 2% i 2017 og innholdet av CO2 i atmosfæren som er selve lakmustesten på om klimapolitikken virker stiger jevnt og har passert 400 ppm. På dette grunnlaget er det rimelig å legge til grunn at vi er på vei mot en temperaturøkning på 3,5 grader eller mer. Parisavtalen har en innebygd mekanisme der utslippsmålene skal gjøres mer ambisiøse etter hvert, men så lenge disse ikke er på plass, det meldes om problemer med de som allerede er vedtatt, og vi ikke ser noen endring i trender på globale indikatorer som temperaturøkning, CO2utslipp og CO2 innhold i atmosfæren, er det etter min mening uansvarlig å legge de «snilleste» scenarioene til grunn.
      Jeg har stor respekt for IPCC og hadde ansvar for sekretariatet i Geneve sammen med en kollega fra WMO når jeg jobbet i UNEP. Det er IPCC som lager grunnlaget for klimapolitikken som har ført til en global avtale der det er enighet om å tilstrebe en oppvarming ned mot 1,5 grad og ikke mer enn to for å unngå farlige klimaendringer. IPCC lager sammendrag av fagfellevurderte forskningsrapporter og publiserer dette hvert 5. år. Etter siste IPCC-rapport er det kommet en rekke forskningsrapporter som gjør koblingen mellom ekstremvær (som du viser til) og klimaendringer tydeligere – sammendraget av disse vil bli reflektert i neste hovedrapport fra IPCC. En overordnet vurdering av hva forskerne mener vil skje ved en temperaturøkning på 3,5 grader eller mer gir grunnlag for å karakterisere dette som katastrofe. Å tro at det er greit synes jeg er uansvarlig.

      • Anders Westlund

        Tvetdal, du skriver: «I denne oversikten fra WRI vises det til en rekke av dem som varierer fra 2,7 til 3,7 grader http://www.wri.org/blog/2015/11/insider-why-are-indc-studies-reaching-different-temperature-estimates.» Forstår jeg deg riktig hvis jeg da går ut fra at du stoler mer på de rapportene det siktes til her enn du stoler på IPCCs hovedrapporter? I så fall hvorfor? Eller er det noe jeg misforstår?

        Så skriver du: «Etter siste IPCC-rapport er det kommet en rekke forskningsrapporter som gjør koblingen mellom ekstremvær (som du viser til) og klimaendringer tydeligere – sammendraget av disse vil bli reflektert i neste hovedrapport fra IPCC.» OK, forstår jeg deg riktig hvis jeg da går ut fra at du ikke har noe håndfast å vise til nå, men at du går ut fra (uten å grunngi det nærmere) at neste IPCC rapport vil påvise de sammenhengene som IPCC selv sa i siste hovedrapport at foreløpig ikke er påvist.

        • Svein Tveitdal

          Svein Tveitdal

          Takk for kommentar. Som jeg sa gir hovedrapporten du sikter til sammendrag av beste kunnskap vi har på området (fagfellevurderte rapporter) i 5-årsperioden før 2013. Rapportene jeg viser til som gir prognoser for temperaturøkning som følge av implementering av INDC-ene fra Paris er alle av nyere dato. Konklusjonene i hovedrapportene fra IPCC har blitt alvorligere for hver nye rapport som har kommet. Dette er naturlig når hovedindikatorer som globale utslipp, CO2 innhold i atmosfæren m.v. fortsetter å stige, og tidsrammen vi har for å løse problemet kortes inn. Jeg forventer en tilsvarende tendens når neste hovedrapport kommer. IPCC lager også spesialrapporter, og i år kommer en rapport som fokuserer på hva som skal til for å begrense temperaturøkningen til 1.5 grad. I påvente av nye hovedrapporter fra IPCC er det viktig å følge med på nye rapporter og ny kunnskap. For eksempel gir denne rapporten fra Munich RE fra 4. januar en god oversikt over utviklingen vedrørende kostnader for naturkatastrofer som du viser til. Dette var siste kommentar fra meg i denne sammenhengen.

  2. Karl Johan Grimstad

    Bra dere skriver dette så får vi ta dere i 2020 2021 når temperaturen har begynt nedturen og CO2 mengden høyst sansylig begynner å gå ned 😉

  3. Kjell Knævelsrud

    Fint at CO2 mengden økes, det gir en frodig jord. Og havet hverken stiger eller forsures.
    CO2 driver ikke temperaturen i atmosfæren. Det virkelige klimaet erkjenner ikke dogmet om at CO2 driver temperaturen, hverken basert på moderne målinger eller indirekte data fra 1000’vis eller millioner år tilbake i tid. Altså, at CO2 driver temperaturen er ikke vitenskap. Variasjonen i kosmisk stråling derimot viser god samsvar i nevnte tidsrom, d.v.s, naturen erkjenner at kosmisk stråling er en hovedsak til endringer i klima temperaturen, altså vitenskap.
    Det virkelige klimaet anerkjenner ikke de teoretiske modellene som politikerne er lurt til å tro på. De er mer enn 100% feil i forhold til data fra den virkelige klima naturen. Altså, at de de såkalte 1,5 oC eller 2 oC målene etc. kan reguleres med å begrense CO2 er tøv, eller bedrageri.
    Etter siste istid, så har vi har hatt flere varme perioder etterfulgt av kalde. Den siste varme var Middelalderen med etterfølgende lille istid. Nå, etter den lille istid, så har vi i varierende faser heldigvis endt opp i det vi kan kalle en moderne varm periode. Temperatur utviklings forløpet fra den lille istid til i dag stemmer utmerket med variasjonene i kosmisk stråling, og dette er som sagt i motsetning til variasjonen i CO2. De siste 20 årene har temperaturen vært relativ stabil med heller en nedadgående nå. Prognosen for solaktiviteten, som samsvarer med et fra sola svekket beskyttende magnetfeltet for kosmisk stråling mot jorda, er at vi er allerede på vei mot kaldere klima, kanskje som den lille istid. Mer kosmisk stråling gir mer skydannelse og kaldere klima (og mer vær). Vend om å se virkeligheten og forbered deg på mer ufyselig kaldt klima. Dyre, utilstrekkelige og miljøfiendtlige vindmøller gir hverken nok energi generelt eller varme.
    Fossilt brennstoff duger, og vi får gratis livgivende CO2 på kjøpet.
    PS! Hvorfor vises skremsel bildet i artikkelen som spyr ut vanndamp fra kjølesystemet i anlegget!

  4. Reidar Strøm Wærås

    Elefanter i rommet … nå er det vel på tide å gå til klimapsykologen tenker jeg. Er denne elefanten grønn eller rosa?

  5. Kjell Knævelsrud

    Så, du tåler ikke sannhetens motforestilling?

  6. Sivert Sæterbø

    Du har vel fått med deg at president Macron i Frankrike ønsker forbud og straff for å formidle falske nyheter ?

  7. Otto Støver

    Flott at dere skryter av Frankrike. De får i dag over 70% av sin elektrisitet fra atomkraft ifølge Bellona. Betyr denne ros at dere oppmuntrer andre land til å følge Frankrike’s eksempel på dette området? For da kan jo denne atomkraften erstatte fossile kilder.

  8. Henning Andresen

    Det mest skremmende i denne artikkelen er at ikke Tveitdal forholder seg til fakta men publiserer kvasivitenskap i stor skala. I følge «sikre» kilder hos Al G(n)ore skulle Miami og New York vært under vann i 2015 på grunn av global oppvarming og den forventede havstigningen. Vi kan jo vente til 2020 å se hvordan ståa er da med et generelt kaldere klima på grunn av redusert solaktivitet.

Kommentarfeltet er stengt.