Det handler om fysisk risiko, knyttet til klimaendringer. Den kan være akutt eller kronisk, enten det handler om mer uvær eller langsiktige endringer i klima. Det handler om overgangsrisiko, som er betegnelsen på endringene klimapolitikk og teknologisk utvikling vil medføre. Og det handler om ansvarsrisiko, knyttet til trusselen om mulige søksmål.

#Klimarisiko-intervjuer

I Klimastiftelsen har vi gjennom det siste året brukt mye tid på klima som finansiell risiko, gjennom et prosjekt støttet av Finansmarkedsfondet. Vi har utgitt en omfattende rapport, og i samarbeid med Finans Norge og Cicero har vi hatt arrangementer i Stavanger, Bergen og Trondheim - alt for å rette søkelys mot klima som finansiell risiko. I slutten av august har vi et frokostmøte i Oslo om samme tema.

De siste ukene har kollega Anne Jortveits intervjuer med norske eksperter blitt publisert på Energi og Klima. Her kan du lese #klimarisiko-intervjuer med gass-eksperten Karen Sund, Zeros Lene Westgaard-Halle, Kommunalbankens direktør Kristine Falkgård, oljeveteranen Bjørn Vidar Lerøen, professor Klaus Mohn,og Anette Rønnov, som leder bærekraftavdelingen i KPMG.

Håndbok i klimarisiko

Vi har også laget et slags uoffisielt sammendrag av Bloomberg/Carney-rapporten på norsk, der anbefalingene er gjengitt slik at det lettere skal gå an å nærme seg dette stoffet for både politikere, næringslivsfolk, sivilsamfunn, investorer og andre som ser at klimarisiko er et område de må lære mer om. Rapporten er en håndbok i klimarisiko. Anbefalingene er ment å være et fundament for forbedret informasjon om klimarelaterte spørsmål i finansiell rapportering. Rapporten representerer et felles rammeverk og analytisk verktøy for å forstå klimarisiko – og dermed for å kunne gjøre noe med det.

Den synliggjør også at alle "stakeholdere" bør være bevisst hva klimarisiko handler om. Investorer må passe på at pengene går i riktig retning, og at det dermed stilles krav til selskapene pengene plasseres i. Olje- og energiselskaper må forholde seg til trusselen om mulig etterspørselsfall og industriselskaper må for eksempel vurdere hva en høyere karbonpris kan tenkes å bety. I matindustrien må risikoen for at klimaendringer forstyrrer leverandørkjeden opp på bordet. Dessuten må alt dette inn i finansdirektørenes excel-ark, koblingen mellom klimarisiko og finansielle størrelser må gjøres synlig. Åpenheten - transparensen - blir større. Det blir lettere å kikke hverandre i kortene og et felles rammeverk for rapporteringen betyr at epler og pærer lettere kan holdes fra hverandre.

Frykt og grådighet

Endringskraften ligger i at bevisstheten rundt klimarisiko og rapporteringen leder til handling. Jeg nevnte innledningsvis klimaresolusjonen på Exxons generalforsamling. Det er mange slike eksempler det siste halvåret. Mange selskaper erklærer at de bare vil kjøpe fornybar energi. Det reduserer egne utslipp og stimulerer etterspørselen etter vind og sol. Andre forlanger fossilfrie leveranser, og dette driver teknologiske endringer for eksempel i shipping. Nye områder vil helt sikkert komme, både innen transport og innen ulike materialer der karbonavtrykket er stort.

Mye av dette er drevet av politikk og reguleringer. Men når anbefalingene i rapporten fra Bloomberg og Carney skal følges opp, så vil markedskreftene spille en stadig sterkere rolle. Frykt og grådighet er mektige drivere. Her er det godt håp om at begge sider av mynten vil trekke oss i riktig retning. Frykten for å tape penger på å stå fast i det gamle vil gjøre det vanskeligere å drive med fossil energi og annen forurensende virksomhet. Grådigheten vil stimulere til vekst i sektorer som har fremtiden for seg i overgangen til et samfunn der klimautslippene reduseres med siktemål om null.