Fornybar-satsingen som forsvant

Har utviklingsministeren og regjeringen lovet bort så mye penger at det ikke ble noe igjen til Norfund og fornybar energi?

Stans i opptrappingen til fornybar energi og mer penger til internasjonale utviklingsbanker og fond på bekostning av vårt eget Norfund. Dette er de to uventede vendingene i utviklingspolitikken som man kan lese ut av statsbudsjettet 2020. Det vi som jobber i den voksende «internasjonale fornybarklyngen» spør oss, er om vendingen er et utslag av bevisst kursendring fra det KrF-ledede utviklingsdepartementet, eller om det snarere er en sum av enkeltbeslutninger som har ledet til et resultat ingen ønsker?

«Norfund er det viktigste virkemidlet for samarbeid med privat sektor for å bygge ut fornybar energi», skrev utviklingsminister Dag-Inge Ulstein i en artikkel i Stavanger Aftenblad i april, («Jeg har klima som topp-prioritet»), og fortsatte: «Norge vil samarbeide tett med private investorer og utviklere – ikke minst den norske klyngen som allerede satser på fornybar energi i utviklingsland. Det haster med arbeidet for å unngå katastrofale klimaendringer som rammer de aller svakeste»

Dessverre er det lite spor av Ulsteins programerklæring i utviklingsbudsjettet for 2020, til tross for en total vekst på 1,3 milliarder kroner. Programområdet «Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi» er budsjett-taperen. Totalt faller overføringen til området med vel 5 prosent. Bevilgningen for å fremme fornybar energi i u-land kuttes med hele 25 prosent, fra 1,14 milliarder kroner til 867 milloner.

Norfund, som inntil sist mandag har fått høre at kapitaltilførselen fra bistandsbudsjettet skal økes med 50 prosent i løpet av inneværende stortingsperiode, fikk i stedet et kutt på 30 millioner kroner i årets statsbudsjett. Minst 50 prosent av kapitaltilførselen til Norfund er øremerket til investeringer i fornybar energi. Samtidig foreslår regjeringen at IFC, Verdensbankens finansieringsarm for investeringer med næringslivet, skal dobles fra 65 millioner til 160 millioner på årets budsjett.

Den annonserte satsingen på grønn energi har tapt i konkurransen med vekstområder som «Klima, hav og miljø», «Likestilling» og «Regionbevilgninger». Bak disse tallene ligger blant annet en dobling av Norges bidrag til FNs Grønne Fond, fra 400 til 800 millioner kroner per år. I tillegg kommer økt støtte til FNs regnskoginitiativ, samt betydelig økte overføringer til Verdensbanken og de fire regionale utviklingsbankene AfDB, ADB, IADB og AIIB. Overføringene til FN-bankene øker fra ca 1,6 til nesten 2 milliarder kroner.

Utviklingsminister Ulsteins budsjettforslag er imidlertid fullt av signaler som peker i en annen retning enn tallene. Den viser bl.a. til at Norfunds investeringer i ren energi i 2015 ga reduserte C02-utslipp på 7,4 millioner tonn, og at kraftselskapene Norfund har investert i betaler rundt to milliarder kroner årlig i skatt.

Budsjettet gjentar videre løftet fra Granavolden-erklæringen om at regjeringen vil lansere en «internasjonal satsing for å promotere energieffektivisering og utbygging av fornybar energi i utviklingsland, og bidra til utfasing av kull. Utbygging av fornybar energi er for mange land også avgjørende av hensyn til lokal energisikkerhet, økt energitilgang og dermed økonomisk utvikling.»

Men når pengene til den varslede satsingen uteblir på årets budsjett, forklares det med at regjeringen fortsatt ikke er kommet i mål med en garantiordning for risikoavlastning i forbindelse med fornybarinvesteringer i fattige land som det har vært jobbet med i flere år. Budsjettet varsler også at regjeringen jobber med en tilskuddsordning for å senke finansieringskostnadene for fornybar energi i lavinntektsland og sårbare stater.

Det er positivt og viktig at regjeringen – nok en gang – varsler at den vil komme tilbake med ordninger som stimulerer bedriftene til å ta mer risiko i land og prosjekter som i dag sliter med å få tilgang på kapital. Men i fravær av de nødvendige «avklaringene» er det uheldig at utviklingsminister Ulstein og regjeringen nok en gang velger å skyve pengene over til multilaterale banker og fond, selv om disse lanserer nye ordninger på områder som «klimatiltak» og «ren energi». Det kan være gode politiske grunner til at Norge bidrar med penger til alt som skjer i FN-regi på området, men hvis målet er resultateffektivitet og «accountability» er det utvilsomt mer å hente ved å satse på aktører som Norfund og Norad.