Karbonbudsjettet for hvor mye fossile brennstoff som fortsatt kan brukes om vi skal kunne begrense global oppvarming til 1,5 eller 2 grader over førindustriell tid, har lenge stått i sentrum for diskusjonen om hva som må til for å kunne unngå alvorlige klimaendringer. Diskusjonen etterlater ofte et inntrykk av at vi kan unngå alvorlige klimaendringer om utslippene ikke blir større enn det karbonbudsjettet tyder på. Problemet er at utslippene alt nå har passert grensen for klimaendringer med alvorlige følger for liv og levekår, og skadene vil øke i omfang for generasjoner framover. Alle utslipp fra nå av gjør en meget alvorlig klimasituasjon enda verre.

Tørke og helsefarlig hete

I sommer har alvorlig hete, tørke og branner gjort stor skade i Sør-Europa og andre deler av verden. Direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning, Tore Furevik, kommenterer de voldsomme skogbrannene langs Middelhavet som følger: «Klimamodellene er her samstemte. Varmere, tørrere og dermed oftere branner.» En rapport nylig publisert i Nature Climate Change viser at drepende hete vil ramme stadig større deler av verden. I dag rammes 30 prosent av verdens befolkning av farlige hetebølger som varer i mer enn 20 dager. Hetebølgene vil i framtiden bli mer intense, og over halvparten av verdens befolkning vil rammes hvis ikke produksjon og bruk av fossile brennstoff reduseres raskt og betydelig.

I en nylig publisert studie er det beregnet at ekstreme El Niño-forhold vil opptre dobbelt så hyppig alt ved en oppvarming på 1,5 grader. Slike forhold medfører særlig høy global temperatur og dramatiske endringer i nedbøren mange steder med omfattende økonomiske og økologiske konsekvenser. Den økende hyppigheten vil vare ved lenge etter en eventuell stabilisering i global middeltemperatur.

Unormal varme fører til mange dødsfall. Mennesker i tropiske strøk er mest utsatt, men stadig flere rammes også i vår del av verden. I Europa var forhold knyttet til hetebølger årsak til over 90 prosent av dødsfallene som følge av naturkatastrofer i perioden 1971-2012. Langt de fleste skjedde etter år 2000. En kombinasjon av høy temperatur og luftforurensning gjør forholdene spesielt helseskadelige.

Havstigning i mange hundre år

Utslippene fram til nå og en videre temperaturstigning som følge av dette, fører til vedvarende og økende havstigning. Det er tidligere beregnet at hvis økningen i global middeltemperatur blir begrenset til under 2 grader, kan det forventes en havstigning på mellom 40 og 60 cm innen år 2100. Nyere forskning tyder på at smeltingen på Grønland og i Antarktis går fortere enn tidligere antatt. National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) i USA har oppjustert sine prediksjoner for det mest sannsynlige nivå for havstigning til 1 meter for år 2100.

Vi må tilbake tre til fire millioner år for å finne verdier for CO₂-konsentrasjoner i atmosfæren på dagens nivå, over 400 ppm (deler per million). Jordens gjennomsnittstemperatur var da 2-3 grader varmere enn i førindustriell tid. Geologiske og andre observasjoner tyder på at globalt havnivå sannsynligvis da var over 6 meter høyere enn i dag. Studier tyder på at havnivået var om lag like høyt også senere, for 125000 og 400000 år siden, da global gjennomsnittstemperatur var omtrent på dagens nivå.

En vedvarende global oppvarming på 1-2 grader vil trolig føre til havstigning som vil vare ved i uoverskuelig fremtid. En global temperaturøkning på dette nivå kan utløse smelting av ismassen i Vest-Antarktis og på Grønland, en prosess som trolig alt er startet. Om all Grønlandsis smelter, får vi en havstigning på 7 meter. Hvis utslippene ikke reduseres, har issmelting i Antarktis potensiale til å føre til mer enn 15 meter havstigning innen år 2500. Dagens klimautslipp vil derfor gi økende skader og store kostnader i flere hundre år framover. Dette illustrerer at politiske beslutninger i løpet av de kommende få år vil ha meget store konsekvenser for økosystemet og mennesker, både i inneværende hundreår og i en atskillig mer alvorlig grad i et tusenårsperspektiv.

Økende antall klimaflyktninger

Rundt 700 millioner mennesker bor i lavtliggende kyststrøk, innen 10 meter av dagens gjennomsnittlige havnivå. Selv en relativt beskjeden havstigning vil ha store sosiale, økonomiske og miljømessige konsekvenser for befolkningen i mange av verdens storbyer og andre som bor i kystnære områder. Noen studier tyder på at det alt nå er mange ganger flere flyktninger på grunn av klimaendringer enn på grunn av krig og konflikt. Prediksjoner for antall klimaflyktninger er vanskelige, og anslagene varierer fra 150 til 300 millioner innen 2050. Ofte kan det være flere grunner til at folk blir flyktninger, for eksempel både klimaendringer og konflikter. Det er beregnet at ved 1,2 meter global havstigning i forhold til nivået i 1985-2005 vil 4,6 prosent av verdens befolkning være utsatt for oversvømmelse. En slik havstigning vil, sammen med hete og tørke, få alvorlige følger for global matproduksjon og gjøre store områder ubeboelige.

Karbonbudsjettet må ikke misbrukes

Det er stor usikkerhet i beregningene om størrelsen på det gjenværende karbonbudsjettet. Glen Peters fra Cicero anslår at for å ha mellom 50 og 66 prosent sannsynlighet for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader er det fra og med 2017 ikke plass til utslipp av mer enn 150 milliarder tonn (Gt) CO₂. Dette svarer til mindre enn 4 års utslipp på dagens nivå. For 66 prosent sannsynlighet for mindre enn 2 grader oppvarming er den tilsvarende grensen beregnet til mellom 450 og 1050 Gt. Men som Glen Peters skriver: «Om det gjenværende karbonbudsjettet er på 700, 800 eller 900 Gt, er det ikke dette som betyr noe… Utslippene må gå mot null så fort som overhodet mulig».

Store klimaskader i alle deler av verden viser at det alt nå er sluppet ut for mye klimagasser. I denne situasjonen opplever vi likevel at mange innen oljeindustrien og en del politikere misbruker karbonbudsjettet for 2 graders global oppvarming til å legitimere utvinning og bruk av fossile ressurser i mange tiår framover. Mange støtter seg til klimamodeller som opererer med at det i fremtiden blir mulig å fjerne store mengder CO₂ fra atmosfæren, såkalte «negative utslipp», blant annet ved bruk av biobrensel kombinert med karbonfangst og -lagring. Men som påpekt av Glen Peters og Kevin Anderson, er det høyst urealistisk å tro at det blir mulig å gjennomføre dette i tilstrekkelig stort omfang.

En samlet klimaekspertise slår fast at produksjon og bruk av fossile brennstoff må stoppes så snart som overhodet mulig (se Nature, Dagbladet, Guardian). En nylig publisert artikkel av James Hansen og andre ledende klimaforskere konkluderer som følger: «Hvis vi tillater fortsatt store utslipp fra fossile brennstoff, vil behovet for negative CO₂-utslipp bli umulig å håndtere. For å si det enkelt, byrden for unge og senere generasjoner vil bli for tung».

Norsk klimapolitikk: Uansvarlig og farlig

Norges regjering fører en politikk stikk i strid med det som må til for å begrense klimagassutslippene. Politikken synes å være basert på en tro på at olje og gass produsert fra Barentshavet om 10-20 år vil være forenlig med en trygg klimautvikling. Dette til tross for at det er vist at det ikke er plass til denne produksjonen om global temperaturøkning skal kunne begrenses til mindre enn 2 grader. Norske politikere viser til utslipp svarende til 2 graders oppvarming som om det sikrer en trygg klimautvikling. Det faktum at dette gir uakseptable store skader og en meget utrygg framtid, nevnes ikke.

Olje- og energiminister Terje Søviknes påstår at den globale ambisjonen om å begrense temperaturstigning til godt under 2 grader ikke har betydning for norsk olje- og gasspolitikk, og at vi dessuten at må åpne nye felt i Barentshavet for å sikre velferden. Kjente økonomer sier det motsatte. Ved konferansen Arctic Frontiers i Tromsø var leder av Earth Institute ved Columbia University, økonomen Jeffrey Sachs, svært klar. Han pekte på to grunner til at oljeinvesteringer i Arktis er svært galt: «Vi sløser bort pengene og vi ødelegger jorda». Investoren Jens Ulltveit-Moe skriver: «Risikoen for selskapet er liten, selv om feltet viser seg å være tørt. For samfunnet og velferden vår er derimot risikoen høy».

Hva må til?

Det eneste forsvarlige nå er å gjennomføre en planmessig og rask avslutning av oljeaktiviteten på norsk sokkel. Det første Norge bør gjøre er å avlyse all leting etter mer fossil energi slik Frankrike nå gjør. President Emmanuel Macron vil foreslå for FN å etablere en internasjonal lovgivning for universelle klimarettigheter.

I sterk kontrast til dette legger vår regjering til rette for å hente opp Norges resterende oljeressurser så raskt som mulig. Dette er en meget farlig politikk, både for klima, helse, velferd og økonomi. Det er også i strid med hva en økende del av befolkningen mener. Hver fjerde nordmann vil stanse videre leting etter olje og gass på norsk sokkel, av hensyn til klimaet, og mindre enn halvparten av befolkningen er uenig i dette. Sju av 10 mener at Norge gjør for lite for å kutte klimautslipp, og over halvparten av befolkningen mener Norge bør gå foran andre land.

Konklusjon

Mange politikere uttaler seg som om det skulle være trygt å fortsette å forurense atmosfæren med klimagasser bare den globale temperaturøkningen begrenses til under to grader. Ved å misbruke karbonbudsjettet som et mål for hvor mye mer klimagasser jorden tåler, neglisjeres kunnskap som viser at vi alt nå har sluppet ut så mye at skadene som dette fører til, vil bli meget vanskelige, til dels umulige, å håndtere.

Dagens politikk med fullt kjør i leting etter nye fossile ressurser og uten begrensninger i produksjon av olje og gass fra norsk sokkel, kan bli stående i historien som ett av de største feilsteg som norske politikere noen gang har gjort seg skyldig i: «De visste, men de tok ikke kunnskapen på alvor». Mange som lever i dag og generasjonene som kommer etter oss, vil lide under konsekvensene av en slik alvorlig ansvarsfraskrivelse som dagens politiske lederskap gjør seg skyldig i.

Folket som stemmer og politikerne som velges ved høstens valg, kan avgjøre om dette blir dommen også om fire år.