...men ingen leveranse

Det er derfor overraskende og skuffende at regjeringen ikke klarte å levere den lovede avklaringen i revidert nasjonalbudsjett 2017. I proposisjonen beskrives begrensningene en eventuell ny garantiordning må forholde seg til, spesielt i forhold til OECD- og EØS-reglene. Dette er trolig kjent for Stortinget, men sikkert greit å få presentert på nytt. Meldingen slår imidlertid fast at regelverketgir romfor å lage en støtteordning spesielt for fornybarinvesteringer slik Stortinget har bedt om, forutsatt at ordningen først blir notifisert i EFTAs overvåkingsorgan ESA. Ordningen kan av hensyn til EØS-regelverket ikke formelt avgrenses til «norske investorer», sier meldingen, men den kan «reserveres for bedrifter som har virksomhet i Norge». Regjeringen sier den «vil utrede ulike alternativer nærmere, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte».

Regjeringens sendrektighet kan være resultat av dårlig koordinering mellom de berørte statsrådene Vidar Helgesen, Monica Mæland, Børge Brende og Siv Jensen. Diskusjonen om garantiordningen må ta utgangspunkt i at om klima- og de øvrige bærekraftsmålene skal nås, haster det å få fart på de private investeringene i fornybar energi. I Afrika sør for Sahara mangler to av tre mennesker tilgang på strøm, og kraftmangel er en alvorlig flaskehals for å utvikle nye arbeidsplasser. Norfund-sjef Kjell Roland advarte nylig om «investeringstørke» for ren energi i Afrika: Betalingsproblemer har ført til at «investorer får kalde føtter, og at det blir vanskeligere å hente kapital til ny energiproduksjon», sa han til Bistandsaktuelt.

Flere analyser peker på at det i dag mangler risikodelings- og garantiprodukter egnet til å forsere barrierer for langsiktig lånekapitalfinansiering i u-landene. Uten en effektiv tilgang på lånekapital er det ikke mulig å finansiere utbygging av fornybar kraftproduksjon. En garantiordning som foreslått vil kunne redusere långivernes risiko i tilfelle politisk uro, ekspropriasjon, valutarestriksjoner, eller at kjøperne ikke overholder sine betalingsforpliktelser i henhold til kraftsalgskontraktene. Kraftsalgskontraktene er gjerne langsiktige avtaler som skal sikre eierne av kraftverket betaling for elektrisiteten som leveres.

Forpliktet til klimafinansiering

Når det gjelder finansieringen av en slik ordning, virker det som regjeringen ikke har tatt inn over seg at Norge gjennom Paris-avtalen allerede har forpliktet seg til å øke overføringene til klimatiltak i u-landene betydelig i årene fremover, som en del av industrilandenes forpliktelse om å tredoble de årlige overføringene til 100 milliarder dollar.

For Norge innebærer forpliktelsen at vi skal bidra til «addisjonelle» overføringer tilsvarende 20-30 milliarder kroner årlig. Norge vil fortsette å møte sine forpliktelser ved å videreføre Regnskoginitiativet og å bidra med penger til ulike FN-initierte fond og initiativ, slik som Regnskogfondet, FNs Grønne Fond, Climate Investment Fund, utviklingsbankene, etc. Forslaget fra næringen og NHO er imidlertid at Norge også skaffer seg et bilateralt virkemiddel i partnerskap med næringslivet, og kanaliserer en mindre del av vårt bidrag til klimafinansieringen gjennom denne. Næringen har anslått at dersom Norge hvert år i en 10-årsperiode setter av ca 500 millioner kroner til en garantiordning for lån til investeringer i fornybar energi i utviklingsland, så vil det gi FN-verifiserte CO₂-kutt på minst 10 millioner tonn per år – tilsvarende ca 20 prosent av Norges totale utslipp. I tillegg vil det gi arbeidsplasser og minst 15 TWh ny ren kraftproduksjon i u-landene, samt betydelige vekst– og eksportimpulser for den voksende norske klyngen av bedrifter innen blant annet sol-, vind- og vannkraft.

Skal en garantiordning som foreslått bli godskrevet som del av vår klimafinansiering i henhold til Paris-avtalen, er det viktig at den bare går til prosjekter som ellers ikke ville blitt bygget. Videre må vertslandenes myndigheter støtte prosjektet, som del av landets gjennomføring av Paris-avtalen. Det bør stilles krav til utviklerne om dokumentert rapportering av CO₂-kuttene som følger av investeringene.

I stortingsvedtaket tas det til orde for at garantiordningen i første omgang forvaltes av GIEK (Garantiinstituttet for Eksportkreditt), og legges ved siden av den eksisterende u-landsordningen i GIEK. Dersom GIEK-modellen ikke får gjennomslag, kan det også tenkes andre gode modeller for gjennomføring, for eksempel i samarbeid med NORAD og Norfund.

Det er snart ti år siden Norge lanserte regneskogssatsingen. Tiden er inne for et nytt norsk initiativ som kan bidra til nødvendige utslippskutt internasjonalt, og der norske bedrifter kan spille en viktig rolle i gjennomføringen.