Målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader er klimapolitikkens viktigste ankerfeste. Det er målsettingen som verdens politiske ledere bekjenner seg til når de møtes i FN-regi eller i andre fora der klimapolitikken står på dagsordenen.

Det Internasjonale Energibyrået (IEA) presenterer hver høst sin World Energy Outlook. Dette er det viktigste referansedokumentet i internasjonal energidebatt. IEA presenterer tre scenarier. De peker mot henholdsvis seks, fire og to graders oppvarming.

Tograders-scenariet legger til grunn at CO₂-innholdet i atmosfæren skal stabilisere seg på 450 ppm. Da vil risikoen for en oppvarming over to grader være begrenset til 50 prosent. Mange klimaforskere mener derfor at 450 ppm er for mye, og at klimakuttene bør komme raskere og stoppe før det nivået er nådd.

IEA advarer sterkt mot at en forsinkelse i tiltakene for å redusere klimautslippene vil gjøre det vanskeligere og dyrere å kutte etter hvert. Den globale utslippstoppen må passeres innen 2017 for at en togradersbane ikke skal bli unødvendig kostbar og vanskelig. Mange av teknologiene IEA peker på som avgjørende for å lykkes, utvikler seg saktere enn forutsatt. Det gjelder for eksempel karbonfangst og lagring, mens vind- og solenergi ligger foran skjema.

IEA tar for seg de energirelaterte CO₂-utslippene, altså utslipp knyttet til produksjon og forbruk av fossil energi. I scenariene sine beskriver IEA forløp for utviklingen frem mot midten av århundret.

• Forbruket av olje og kull må nå toppen før 2020 og deretter falle med henholdsvis 8 prosent og 30 prosent frem til 2035.
• Forbruket av naturgass vil øke med 26 prosent på global basis, men falle i Europa.
• Det er stor risiko for at overinvesteringer i fossil kraftproduksjon i tiåret vi nå er inne i vil gjøre det mye dyrere og vanskeligere med en senere snuoperasjon.
• Karbonfangst og lagring (CCS) beskrives som en helt sentral teknologi, men den politiske støtten til CCS er for svak.
• Kjernekraft er forutsatt å vokse kraftig
• Fornybar energi, særlig sol og vind, har sterk vekst.
• Mer effektiv bruk av energi, for eksempel gjennom mer energieffektive biler og hus, bidrar sterkt til utslippsreduksjonene.
• Karbonprising gjennom kvotehandel eller skatter innføres i alle OECD-land, samt i Kina, Russland, Brasil og Sør-Afrika.

Brytes togradersscenariet ned geografisk, ser man at både USA, EU, Russland, Japan og Kina må redusere sine utslipp kraftig målt mot 2009. India kan tillate seg en liten økning og det kan også andre fattige asiatiske og afrikanske land. En utvikling langs togradersbanen vil derfor gjøre at CO₂-utslippene per innbygger nærmer seg hverandre mot 2035, men det vil fortsatt være et ganske stort gap mellom for eksempel India og USA.

Å nå togradersmålet forutsetter en betydelig omlegging av energisystemene i alle land, men kostnaden er ikke avskrekkende. Fordi etterspørselen etter kull, olje og gass blir lavere enn i et scenario som peker mot fire eller seks grader, trengs det mindre investeringer i utvinning av fossile brennstoff er. Derimot øker investeringsbehovet innen fornybar energi og for å oppnå energieffektivisering, men dette oppveies av lavere drivstoff kostnader.

Prisene på fossil energi, både olje, kull og gass, vil være vesentlig lavere langs togradersbanen enn langs de to andre utviklingsbanene IEA viser til. Årsaken er lavere etterspørsel. Derfor er dette gunstig for importland. Lavere forbruk av fossil energi har også positive gevinster i form av mindre lokal forurensning og helseplagene det medfører.