De menneskeskapte klimaendringene skjer ikke i et laboratorium. De skjer på jordkloden, et levende, dynamisk system der det finnes både kaos og orden, der alt på finurlig vis henger sammen med alt. Simuleringene av fremtidens klima skjer ved hjelp av kompliserte matematiske modeller, som beskriver både langtidsendringer og tilfeldige variasjoner. De inkluderer bevegelse og vekselvirkning mellom luft, vann, is og land. Forskerne må ta høyde for regionale forskjeller, årstid og forståelsen av de underliggende prosessene – både globalt, regionalt og helt lokalt.

Handling – en kur mot uro

Komplisert? Ja. Dette er ikke forskning som gir to streker under svaret. Produktet av klimaforskningen er ofte svaralternativer der noen scenarier er mer sannsynlige enn andre. I en møysommelig prosess blir teorier omdannet til stadig sikrere viten. Dette drives fremover av flere og bedre målinger, stadig dypere forståelse av de viktigste prosessene, og hvordan de påvirker hverandre. Presisjonen i klimaforståelse øker år for år – men verken kan eller vil bli 100 prosent sikker. Det er krevende å si noe om utviklingen av ekstremnedbør på Vestlandet uten å ha målestasjoner i Vaksdalfjellene og på Osterøy. Datagrunnlaget kan aldri bli perfekt. Samtidig vet vi i noen tilfeller for lite om prosessene, rett og slett fordi vi ikke har observert dem før. Vitenskapen har aldri tidligere sett hvordan en nedsmelting av Grønlandsisen skjer i praksis. Det er komplisert å tallfeste hvordan nye damanlegg og regulering av vassdrag påvirker flomfaren i Bangladesh. Samtidig hviler de menneskeskapte endringene på en usikkerhet i seg selv: Naturens store uforutsigbarhet.

Å dele sin kunnskap, er forskernes ansvar. Å redegjøre for heftelser ved denne kunnskapen er en del av vitenskapens vesen. Beslutningstakere i privat og offentlig sektor kan ikke lenger la være å handle i påvente av sikrere viten. Stadig flere observasjoner og mer presise fremskrivninger tegner et bilde som er sterkt urovekkende. Det finnes en kur mot denne uroen. Handling.

Havstigning er bare et symptom

Arbeidet som må gjøres er krevende. Det handler om dype omstillinger og tøff e valg. Det er komplisert, fordi det innebærer å håndtere risiko. Risikohåndtering handler om å se sannsynlighet i lys av konsekvenser. For øystater i Stillehavet, kanalbyen Venezia og de lavtliggende delene av Nederland er valget enkelt. Havstigning som en følge av global oppvarming er noe forskerne har stor visshet om og regner som svært sannsynlig. Konsekvensene for de statene som rammes er omfattende og ligger nært frem i tid. De ser seg nødt til å gjøre omfattende arbeid for å verne verdier. Vilje til resolutt endring er oppløftende.

Men det finnes to fronter i denne kampen: Havstigning er bare et symptom – et resultat av en alvorlig diagnose: Global oppvarming, forårsaket av økende opphopning av klimagasser i atmosfæren. Klimaforskerne kan i dag, med høy grad av sikkerhet, forutsi den globale temperaturøkningen for de kommende to til tre tiår. På lengre sikt spriker modellene fra globale katastrofescenarier til mindre dramatiske, men like fullt omfattende endringer – med ødeleggelse av livsgrunnlag, sosial uro og menneskelig lidelse som resultat. Vi har en global utfordring. Hvor spesifisert må advarselen bli før vi den på alvor?

Et unikt tidsvindu av handlingsrom

På samme måte som metereologene i dag er i stand til å varsle været rimelig presist for morgendagen, men sliter med å forutsi været om to uker, må også klimavitenskapene forholde seg stor grad av usikkerhet. Når vil tundraen begynne å smelte og slippe ut metangass som forsterker oppvarmingen? Finnes det andre mekanismer som kan begrense skadevirkningene? Vanskelig å si. Vi har ikke erfart dette før. Landskapet foran oss er uutforsket. Den eneste referansen vi har til rask og omfattende global oppvarming er en dramatisk hendelse for 55 millioner år siden, da temperaturen steg 6 grader i løpet av 20 000 år, og deretter brukte 200 000 år på å falle igjen. Resultatet var masseutryddelse på land og i hav. Overføringsverdien fra denne hendelsen har begrenset direkte verdi. Men dette forteller den oss:

Det er store naturkrefter som er i sving, spredt over lange tidslinjer. Bak alle vitenskapelige reservasjoner er klimaforskningens hovedkonklusjon krystallklar: Vår generasjons beslutningstakere har et ekstraordinært ansvar. Vi lever i et tidsvindu på noen få tiår, der vår kunnskap overlapper vår mulighet til å endre utviklingen. Vi vet hva som skjer. Det er fortsatt ikke for sent.

Klimaforskerne har gjennom sine kunnskapsbidrag reist et nytt utsiktspunkt. De forteller oss at våre handlinger i dag kan få følger langt, langt inn i fremtiden. At menneskeheten, gjennom å forbrenne karbon som møysommelig er lagret gjennom millioner av år og sende det direkte opp i atmosfæren, forrykker en tilstand av sårbar likevekt. Samtidig må vi forholde oss til usikkerheten. Klimaendringen topper det som allerede er store naturlige svingninger. Klimaet er et dynamisk og sammensatt, preget av mange små og store prosesser som påvirker hverandre gjensidig. Vi vet ikke, og vil aldri vite, hele sannheten.

En utfordring, mange løsninger

Klimautfordringen tvinger oss til å zoome ut. De etablerte perspektivene utfordres: Våre livsbetingelser har en sensitivitet vi ikke før tenkte på. Lokale forhold påvirker de globale. De verdiene vi kan skape i det korte tidsperspektivet, kan eroderes bort av problemene vi skaper i det lange. Dette er nye grunnfortellinger, en plattform for nye tankebaner om verden og betydningen av de mange små og store valgene som til slutt former fremtiden vår.

En nøkkel til løsningen kan være å betrakte klimavirkeligheten og menneskenes virkelighet som speilbilder av hverandre. Verdenssamfunnet er også dynamisk, sammensatt og uten enkle fasitsvar. For å nå togradersmålet må både lokale og globale strukturer, og samspillet mellom dem, endres. Det finnes ikke én stor løsning, men mange ulike tilnærminger som trekker i samme retning. Det er mylderet av små og store prosesser som i sum utgjør den nødvendige forskjellen. Forskerne har ropt alarm lenge nok. Nå er tiden kommet for handling, på alle nivå, fra individ, nærsamfunn, næringsliv, nasjonale myndigheter og gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Togradersmålet er et ambisiøst mål, men fortsatt innenfor rekkevidde.

Vi har ikke tid til å vente.

For å klargjøre den involverte usikkerheten har klimaforskerne i FNs klimapanel selv tatt initiativ til å diff erensiere sine konklusjoner basert på sannsynlighet for at at noe vil inntreffe, og graden av visshet. Visshet er et mål på i hvilken grad forskningen peker i samme retning, og i hvilken grad den bygger på solide data og høy forståelse av årsakssammenhenger.

1. LAV VISSHET
Lav visshet tyder på at klimamodellene spriker, at det mangler observasjonsdata, at forståelsen for involverte mekanismer er begrenset – eller en kombinasjon
av de tre. Det trengs mer forskning for å kunne si noe sikkert.

2. MIDDELS VISSHET
Middels visshet tyder på at klimamodellene peker mer i samme retning, at dataene er bedre og forskerne har en utvidet forståelsen av sammenhenger – men at det fortsatt ikke er grunnlag for å konkludere entydig i en retning.

3. HØY VISSHET
Høy visshet innebærer at det ligger gode data til grunn, at de ulike klimamodellene gir samme resultat og at det er bred enighet blant forskerne.