Skal vi snu klimautviklingen, holder det ikke bare å kutte utslipp av klimagasser. Vi må fjerne noe av klimagassene som allerede er i atmosfæren. Det kalles karbonfangst og -lagring, og det kan man gjøre gjennom dyr og avansert teknologi, eller man kan bruke naturen. Planter binder tross alt karbon gjennom fotosyntesen. Da virker det som en enkel og fornuftig løsning å plante mer trær.

I 2015 startet et nytt statlig prosjekt, som går ut på å plante grantrefelt som klimatiltak. Tanken bak er god: Gran vokser raskere enn løvtrær i nordlige strøk, og binder dermed karbon raskere. Pilotprosjektet skal pågå i tre år, og etter planen gi kunnskap om hvordan vi best kan plante skog for å hjelpe klimaet. Men det er et stort problem: Vi vet ikke om det kommer til å virke.

Det koster nemlig å plante ny skog, og det er kostnader som først og fremst tas fra karbonbudsjettet. Vi tror imidlertid også det er skjulte kostnader ved å gjøre så store inngrep i landskapene vi planter skog på. I verste fall kan det øke karbonutslippene i stedet, men det vil ta mange tiår før pilotprosjektet kan gi svar på det. Da kan det være for sent å snu. Heldigvis finnes det et alternativ. Men først: Mer om hvorfor skogplanting kanskje ikke er så lurt.

Nyplanting gir økte CO₂-utslipp

Den første kostnaden kommer allerede før skogen er plantet: Noen steder må man rydde bort løvskog og kratt før granplanting. Andre steder må man også berede marken med tunge anleggsmaskiner. Da trengs det vei. Alt dette gir karbonutslipp, og man regner derfor med at nyplantet skog gir klimagevinst først etter ca. 80 år.

Og da regner man bare på biomassen i tømmeret, sammenliknet med vegetasjonen man erstatter. De ser ikke skogen for bare trær, bokstavelig talt. Hvis man i stedet hadde sett på hvor mye karbon de to ulike økosystemene binder totalt, er ikke bildet like enkelt. Selv ikke om du sammenlikner granskog med åpen mark.

Jord: Den ukjente karbonbanken

Tenk deg for eksempel at du står foran en litt gjengrodd vestnorsk lynghei, med et tykt felt av plantet granskog like inntil. Hvilken av disse landskapstypene fanger og lagrer CO₂ mest effektivt? De fleste vil kanskje svare granskogen. Men da glemmer de det som ligger under: Jorden.

Globalt regner man med at jord i gjennomsnitt lagrer 3-4 ganger mer karbon enn plantene som vokser oppå. Jordsmonnet i vår regnfulle, nordlige del av verden er blant de mest karbonrike.

Jorden her holder også lenge på karbonet. I tropene brukes karbon raskt i plantene, blader og røtter har kort levetid, forråtningen i jorda er effektiv, og karbonet finner snart veien ut i karbonkretsløpet i atmosfæren. I nord er alle prosessene tregere. Det er treghet som kommer godt med. Det betyr i praksis at karbonet som bindes her i nord holdes ute av atmosfæren mellom 10 og 100 ganger lenger enn i sørlige strøk. Det som tar 5-15 år i tropene, kan ta flere hundre år her.

Klimaskog dreper klimasopp

I regnfulle strøk som her på Vestlandet, der jorden er godt mettet med vann, er det dessuten sopp, ikke bakterier, som står for nedbrytingen. Med sopp går nedbrytingen enda tregere. Aller tregest går det i myrjord, som er så mettet av vann at ingen nedbrytere er spesielt effektive.

Planter man skog der, skjer det noe dramatisk. Først fordi man drenerer eller bearbeider marken og slipper luft ned i fuktig jord. Da overtar bakteriene, nedbrytingen går raskere, og karbonutslippene øker. Men skogplanting i seg selv påvirker vannbalansen. Grantrær er svære, og har dermed et stort areal som vann kan fordampe fra. Røttene suger fuktighet ut av jordsmonnet. Jorda tørkes ut, nedbrytingen blir mer effektiv, og dermed slipper karbonet raskere ut igjen.

Barskog gir varmere klima

Til og med fargen på skogen spiller inn: Mørk barskog absorberer mer energi fra solstråler enn lysere løvskog. Dette gir lokal oppvarming, som når du går med mørke klær i sola. Da blir skogen varmere, og fordampningen øker. Og husk: Vanndamp er også en klimagass. Til slutt står vi igjen med tett, tørr granskog som har økt skogbrannfare, lavere biologisk mangfold og lavere rekreasjonsverdi. Det er nemlig også andre typer kostnader skogplantingen kan ha: Tap av turterreng, utsikt og trivsel.

Det koster å plante skog, også fordi vi mister noe verdifullt der vi planter. Og vi vet ikke hvilket alternativ som til slutt er best for miljøet, og pilotprosjektet vil ikke gi oss svaret. Skal vi finne ut av det, må vi forske på skogen vi planter nå i flere tiår. Det har vi ikke tid til. Heldigvis trenger vi det ikke heller.

Gammel skog avslører kostnadene

Vi kan i stedet forske på den skogen som allerede står der. Det er det prosjektet «HiddenCosts» går ut på: Å sammenlikne landskap der man plantet skog for flere tiår siden, med områder som ikke ble plantet. Vi skal se på karbonbindingen i trærne, hva som har skjedd i jordsmonnet og andre konsekvenser under ulike klima- og miljøforhold.

Dette kan gi oss verdifull innsikt i hvilke gevinster, kostnader og konsekvenser skogplanting har, flere tiår frem i tid. Det er den beste måten å finne ut om ny skog vil fungere etter hensikten.

Skogplanting trenger nemlig ikke være bare negativt eller bare positivt. Kanskje det fungerer bra i noen økosystemer, og dårlig i andre. Noen steder bør vi kanskje la naturen gjøre jobben helt selv. Andre steder må vi kanskje forvalte marken på andre måter enn ved skogdrift.

Smart forvaltning krever kunnskap. Den kunnskapen får vi bare hvis vi tar med alt som gir klimagevinst i regnestykkene. Vi har ikke tid til å bygge forvaltningen på feil tall. Vi har ikke tid til å se skogen for bare trær. Vi må satse på tiltak som faktisk virker etter hensikten.