Det er alltid stor naturlig variasjon i værforhold på kloden. Derfor trenger klimaforskere gode observasjoner over lang tid for å oppdage de lange trendene i utviklingen. De lengste månedlige nedtegnelsene av temperatur vi kjenner til, er en engelsk dataserie som startet allerede i 1659. Etterhvert som vitenskapen har utviklet seg, har forskerne fått flere og flere målinger. Når det gjelder temperatur, kan man ved å kombinere ulike målinger få et estimat av global middeltemperatur fra rundt 1880.

Mer enn temperatur

Begrepet «global oppvarming» gjør at det er lett å tenke på temperatur som den viktigste klimaindikatoren. Fortsatt er det gode, gamle termometeret og regnmåleren viktige instrumenter i klimavitenskapen. Men varmen på jorden fordeler seg ujevnt på jordoverflaten, og antar mange ulike energiformer. Dessuten tas det aller meste av varmen opp av havet. For å få et presist bilde av hvordan klimaet utvikler seg, har forskerne gjennom flere tiår etablert stadig nye teknologiløsninger som måler tilstanden i atmosfære, hav, elveløp og på isbreer over hele verden.

Resultatet av alle disse målepunktene er at det blir lettere for forskerne å se hvordan ulike prosesser utvikler seg, og sammenhengen mellom dem.

Oppdager sammenhenger

Forskerne kan for eksempel se hvordan utflatingen av temperatur på landjorden det siste tiåret kan forklares med at havet har tatt opp mer av energien, blant annet på grunn av havstrømmer. De kan også konstatere at de rekordlave målingene av sjøis i Arktis i 2012 ikke bare skyldes global oppvarming, men ble forsterket av spesielle vind- og strømforhold.

De mange målingene av klimaindikatorer er ofte organisert som spleiselag mellom mange ulike land. Dataene som produseres er ofteste åpent tilgjengelig. Hver eneste lille observasjon bidrar til at bildet av et klima i endring blir stadig skarpere, og kunnskapen mer nyansert.