Skal klimapolitikken lykkes og den globale oppvarmingen bremses, må etterspørselen etter olje og gass reduseres, og mer energi må produseres fra fornybare kilder. Nå vokser andelen fornybar energi globalt, spesielt drevet av reduserte kostnader for solkraft og landbasert vind.

Dette kan skape problemer for et petroleumsavhengig land som Norge. Men det skaper også muligheter. Hvis sysselsetting og skatteinntekter fra olje og gass går kraftig ned, må det kompenseres for med annen, eksportrettet industri. Og dermed dukker mulighetene opp. Norge har gode naturlige forutsetninger for å utnytte vindressurser offshore. Vi har ledende kompetanse på relevant offshore-teknologi.  VI kan bygge en helt ny næring på skuldrene av leverandører som har solgt til olje- og gassnæringen.

Men hva skal til for at vi lykkes? Og hvorfor har det ikke skjedd ennå? Er norsk havvind-politikk god nok, i den grad den finnes? Hvordan kan den bli bedre? En ny forskningsrapport fra Sintef, UiO og NTNU kan kanskje gjøre oss klokere. Jens Hanson og Håkon Endresen Normann er redaktører for rapporten, som kan lastes ned herfra (pdf).

2°C: – Hva handler dette om?

Håkon Endresen Normann: – Stadig flere erkjenner at olje- og gassutvinning på norsk sokkel i fremtiden vil bli påvirket av internasjonal klimapolitikk og veksten i fornybar energi. Dette ser vi tydelig blant annet i Perspektivmeldingen fra 2017 og NOUen «Klimarisiko og norsk økonomi» fra året etter. Samtidig har det vært en ambisjon – først og fremst fra industrien selv, men også tidvis fra myndighetene – å bygge opp en norsk leverandørindustri til havvind.

Kompetansen og vindressursene gir selvsagt Norge et godt utgangspunkt. Men andre forhold er mindre gunstige. Vi har for eksempel allerede ren og billig strøm fra vannkraft og etter hvert landbasert vind. Det har ikke vært noe behov for dyrere strøm fra offshore vindkraft.

På kontinentet har det vært annerledes. Der har man hatt et behov for å bygge opp fornybar strømproduksjon. I tillegg rammet finanskrisen hardere, og man hadde ikke samme behov for nye arbeidsplasser. Begge deler har gitt land som Tyskland og Storbritannia gode grunner til å støtte oppbyggingen av offshore vind-industri.

Vi har ønsket å finne ut av hvor utfordringene ligger ved å skape en ny eksportindustri uten et hjemmemarked. I tillegg vet vi at i Norge er denne bransjen tett koblet til olje- og gassnæringen. Vi forsøker å finne ut hvordan denne koblingen virker inn også.

Redaktør: Håkon Endresen Normann
Postdoktor – Senter for teknologi, innovasjon og kultur, Universitetet i Oslo

Referanse: Hanson, Jens; Normann, Håkon Endresen; Aspelund, Arild; Steen, Markus; Afewerki, Samson; Bjørgum, Øyvind; Sæther, Erik Andreas & Kenzhegaliyeva, Assiya (2019). Conditions for growth in the Norwegian offshore wind industry. International market developments, Norwegian firm characteristics and strategies, and policies for industry development.

Fikk svar fra 97 havvind-bedrifter

– Hva gjorde dere? Hva slags metoder har dere brukt?

– Vi har identifisert bedrifter som enten har etablert seg eller forsøker å etablere seg innenfor offshore vind, og gjennomført en spørreundersøkelse blant disse. Totalt fikk vi inn svar fra 97 bedrifter, som vi mener kan være et representativt utvalg.

I spørreundersøkelsen har vi blant annet kartlagt hvor stor andel av deres totalomsetning de har fra havvind, hvilke investeringer de har gjort, hva de opplever som risiko ved å gå inn i en ny næring, og ikke minst hvor likt det de leverer til havvindnæringen er det de eventuelt leverer til olje og gass.

I tillegg har vi gjort i overkant av 30 dybdeintervjuer. Først og fremst med representanter for bedrifter, men også interesseorganisasjoner og forskningsmiljøer, blant annet. Hensikten har vært å finne ut hva som gjør at bedriftene velger å diversifisere og satse på havvind, og hvordan de gjør dette.

Dette er et samarbeidsprosjekt mellom flere ulike forskningsmiljøer, TIK, Sintef og NTNU, som alle har forsket på havvind tidligere. Vi har benyttet oss en del av dette, både case-studier, intervjuer og spørreundersøkelser, som er gjort tidligere. I tillegg til forskning gjort av andre.

Krevende omstilling

– Hva fant dere ut?

– For det første at diversifisering handler om mer enn å overføre teknologi. Det er fort gjort å fokusere på den tekniske siden. Altså at de produktene eller tjenestene man selger er nokså lik i de to næringene, rent teknologisk.

Det vi finner, er at det imidlertid er større forskjeller på den ikke-teknologiske siden. Det kan være at selve prosessen med å søke og vinne kontrakter kan være helt ulik. Kanskje man må etablere helt nye kundenettverk. Bygge nye relasjoner. Alt dette er krevende.

Alt dette krever på et eller annet plan investeringer. Man må investere tid til å forstå det nye markedet, man må ansette nye folk til å håndtere nye ansvarsområder, man må markedsføre seg i nye kanaler. Det kan kreve mer enn selve den tekniske tilpasningen som kreves. Og her er det ikke like bra med virkemidler og insentivapparat som på forskningssiden for å hjelpe næringen i gang.

Tøft å takke nei til gode oljekontrakter

– Og hva fant dere ut om koblingen til olje- og gassnæringen?

– De fleste har diversifisert fra olje og gass, men som har sett mulighetene i havvind-markedet og ønsker å ta del i det. Likevel ser vi at over halvparten av bedriftene henter under fem prosent av omsetningen sin fra havvind. I tillegg er mange av bedriftene relativt små, så det er ikke store ressurser som legges inn i dette totalt sett.

Vi vet fra før at det er klar sammenheng mellom viljen til å investere i havvind og tilstanden i olje- og gassmarkedet. Da vi så oljeprisfall, etter finanskrisen og i 2014-2015, økte interessen. Noen bedrifter har tatt klare strategiske valg, uavhengig av temperaturen i oljemarkedet. Men for mange bedrifter er det tydelig at man ikke har råd til å takke nei til lukrative kontrakter i olje og gass. Det kan påvirke for eksempel hvor mye man kan investere i produktutvikling for offshore-vindnæringen.

– Hva innebærer alt dette?

– For å ta det siste først: Det er en utfordring at viljen til å satse avhenger av oljemarkedet. Skal vi klare å etablere en ny næring på denne måten, kreves det et sett av dedikerte aktører som tør å satse over tid, det vet vi fra annen forskning. Dette handler blant annet om at man kan bygge nettverk som kan påvirke myndighetene så rammevilkårene blir gode og virkemidlene treffsikre. Hvis dette skal bygges av bedrifter som har sin primære aktivitet i en annen næring, er det slett ikke sikkert at vi får det til.

Og det betyr i neste omgang at om Norge skal lykkes med å bygge opp en sterk leverandørindustri til havvind, kreves det retning og vilje. Myndighetene må bestemme seg for at dette er noe vi skal satse på. Og det må følges opp med konkrete virkemidler.

– Skapte forventninger til havvind, men fulgte ikke opp

– Hva slags virkemidler?

– For eksempel mot noen av de behovene som industrien selv uttrykker: Støtte til salg og markedsføring, virkemidler for å skape arenaer for å teste og verifisere teknologi i Norge, og tilgang til kapital.

Men det er også et poeng at når vi snakker om reell omstilling handler det ikke bare om at det må lages en politikk for det nye. Vi må også se på politikken som opprettholder det eksisterende. Man skal ikke bare ha mer av noe, men også mindre av det andre.

– Da mener du selvsagt mindre olje- og gassvirksomhet?

–Vi argumenterer selvsagt ikke for å legge ned olje- og gassnæringen snarest mulig og for enhver pris. Men dersom vi skal ha en ambisjon om å omstille og å skape en ny næring, må vi kompensere for at bedriftene i dag dras mot olje- og gassvirksomhet. Da må det defineres en tydeligere, klarere politikk. Man må bestemme seg. Man må skape forventninger, slik at bedriftene tør å satse. Og så må det følges opp med virkemidler og mer politikk.

I 2008, da Åslaug Haga var olje- og energiminister, var hun tydelig på at man skulle bygge opp en norsk næring rundt offshore vind. Mange bedrifter trodde på dette, og tok da beslutningen om å være med. Siden har man ikke fått de samme signalene, og det virker kjølende på interessen. Så dette handler ikke bare om virkemidler – det handler også om hvilke signaler myndighetene sender ut.

I Granavolden-plattformen heter det at «Hovedmålet i regjeringens petroleumspolitikk er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv». Når regjeringen legger til rette for at det skal forbli lønnsomt å levere til olje- og gassektoren, er det i praksis det motsatte av å legge til rette for omstilling og etablering av ny næring.

Konkrete forslag

– Hva bør vi gjøre videre?

– Det er en del ting man kan gjøre konkret for å støtte den nye industrien. For det første, etablere noen former for støtte til salgs- og markedsføringsaktiviteter. Noe av utfordringen her har kanskje vært at man i og med koblingen til olje- og gassnæringen, også har vært avhengige av virkemiddelapparatet som ligger under olje- og energidepartementet. Man har kanskje ikke i tilstrekkelig grad sett behovet for å gjøre dette til næringspolitikk.

I tillegg trengs det arenaer for testing og verifisering av teknologi, spesielt for flytende vindkraft. Dette har vært et tema siden starten i Norge.

Til slutt handler det også om tilgang til kapital. Dette er en generell utfordring for alle bedrifter innen kapitalintensive næringer: Det er ikke så god tilgang til risikokapital, noe som også ble påpekt av ekspertutvalget for grønn konkurransekraft i 2016. Spesielt for en del av de mindre bedriftene er det en utfordring.

– Og så var det dette med å endre virkemidlene som opprettholder den gamle industrien …?

– Vi snakker om at innovasjonspolitikken slik den er i dag i stor grad virker konserverende. Den burde heller være transformativ. Det krever først og fremst at vi tenker mer helhetlig rundt innovasjonspolitikken.

– Forsknings- og innovasjonspolitikk bør ikke være teknologinøytral

Indikatorrapporten for det norske forsknings- og utviklingssystemet viser for eksempel ikke noe tegn til noe grønt skifte hvis vi ser på investeringer i forskning og utvikling innen fornybart sammenliknet med petroleumsnæringen. Vi har i dag en teknologinøytral forsknings- og innovasjonspolitikk. I praksis innebærer det at det er de etablerte næringene som får investeringene. Skal man endre på det, må man ta tak i støtten til forskning og utvikling.

Men vi må også finne ut hvordan vi kan skape legitimitet for denne politikken. Endringer som påvirker etablerte industrier vil alltid møte motstand. Omstilling kan potensielt skape tapere. Dette gjør det vanskelig å realisere slik politikk. Men vi må ta diskusjonen om hvordan den kan realiseres likevel.

– Men er det ikke best med teknologinøytral politikk, da? Så tvinger markedet frem omstilling når prisene faller?

– Vi vet at der mange banebrytende teknologier er vokst frem, er det ikke nødvendigvis takket være teknologinøytrale virkemidler. Det har vært en villet, spesifikk satsing bak.

Et godt eksempel på det, er jo oljenæringen selv. Veksten i norsk olje- og gassindustri er hele tiden blitt støttet av virkemidler som har vært alt annet enn teknologinøytrale.

Til slutt må vi ikke glemme at vi er i en helt unik situasjon akkurat nå. Det finnes et helt annet internasjonalt press på å omstille energibransjen og energipolitikken enn det som har eksistert noen gang tidligere. Og mens utviklingen går langsomt her, har det lykkes både for Tyskland, Nederland, Danmark og Storbritannia å etablere en stor leverandørindustri til offshore vind. Hvis vi ikke tar grep også i Norge, vil vi ikke lykkes med det samme her.