CO₂-fangst, -transport og -lagring (CCS) er en teknologi det har vært – og er – knyttet store forhåpninger til. CCS kan gi sterk reduksjon av utslippene fra fossile brensler. Men hvorfor er dette så komplisert – ligger utfordringene i teknologi, økonomi? Eller er det klimapolitikken som legger hinder for CCS?
La det være sagt med en gang, CCS er en teknologi som er i bruk i verden i dag. På norsk sokkel har vi to CO₂-lagringsprosjekter, Sleipner og Snøhvit. Det settes nå i gang et CCS-anlegg i Canada som i størrelse tilsvarer et fullskala gasskraftverk, det vil si ca. 1 million tonn CO₂ per år. Dette tilsvarer om lag fullskalaanlegget på Mongstad som ble skrinlagt. Så teknologien finnes, om enn ikke optimalisert.
Store fremskritt – lav CO₂-pris
Forskningen har bidratt til at man nå har prosesser som er 20-30 prosent mer effektive enn for 10 år siden. Det er formidabelt tatt i betraktning at man ikke har tatt ut læringseffekter ennå. Det er mer å hente. Bedriftsøkonomisk sett er CCS dyrere enn kraftanlegg uten CCS – dette ligger i prosessens termodynamikk. Man må typisk bruke 10-20 prosent mer energi for å drive CCS-prosessen for samme ytelse. Typiske rensekostnader for CO₂ ligger i området 500-1000 kroner/tonn for henholdsvis kull- og gasskraftverk. I EUs kvotesystem koster for tiden et tonn CO₂ omkring 50 kroner. Det er lett å se hva man på kort sikt vil gjøre: Kjøpe kvoter og slippe ut CO₂ istedenfor å rense og lagre. Dette er en barriere for CCS, incentivene for teknologien er for svake.
Selv om man etablerer systemer for støtte til bygging av anlegg, må den totale forretningsplanen ta høyde for driftskostnader for CCS-anlegget. En tidel av kvotekostnaden er ikke tilstrekkelig. Vårt økonomiske system har foreløpig ingen måte å regne den reelle kostnaden ved utslipp – som er langt høyere enn kvotekostnaden.
En gangbar forretningsmodell
De anleggene som er realisert, eller som ligger i løypa for å bli realisert, har alle en gangbar forretningsmodell. For de norske anleggene var det CO₂-avgiften som for Sleipners tilfelle gjorde CCS til det naturlige valget – økonomi og klima hånd i hånd. For Snøhvit ble det en del av konsesjonen for gassproduksjon at CO₂-en måtte lagres. Igjen en gangbar modell, man fikk tilgang til store verdier som fullstendig overskygget kostnaden ved CCS. I det canadiske tilfellet har man enda en mekanisme i tillegg til lovgivingen, CO₂-en kan selges til økt oljeutvinning for 120-180 kr/tonn.
Poenget er at CCS må gjøres lønnsomt for at det skal få utbredelse og staten må inn som premissgiver i form av incentiver, lover og rammeverk for operasjon. Slik har det også vært for introduksjon av bioenergi (Sverige), solkraft (Tyskland) og vindkraft (Danmark). De enkelte land har hatt som målsetting å løfte disse områdene til kommersialisering. Begrunnelsen er at det betyr noe for energi- og klimapolitikken i eget land, muligheten for å kapitalisere på egne ressurser, og etablere ny næring og industriell vekst.
Karbonboblens betydning
For CCS har en ny driver dukket opp de siste årene: Sikring av verdien på fossile ressurser – med andre ord «licence to operate». Diskusjonen om karbonboblen verdensøkonomien er bygd på har blitt realpolitikk. Begrensningen i bruk av fossile brensler om man skal ha noen sjanse til å begrense global oppvarming til 2 grader celsius ligger fast. Men hva gjør vi med den?
Vi snakker her om verdens største snuoperasjon – fra en situasjon hvor mer enn 80 prosent av energibruken i verden er relatert til fossile brensler til en situasjon hvor mesteparten må være fornybar energi. Det er naivt å tro at dette kan skje uten bruk av CCS, både for kraftsektoren og for energiintensiv industri. De nyeste analysene fra EU, FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået (IEA) viser at CCS er en del av løsningen og at målsettingen ikke kan nås uten at denne teknologien tas i bruk i stort omfang. Kombinert med bioenergi kan CCS bidra til å netto lagre CO₂ fra karbonkretsløpet. Det vil det bli behov for om vi fortsetter å slippe ut i det omfanget vi gjør i dag. Vi har om lag 15 år på oss før vi har sluppet ut mer enn det som er forenlig med en 2 graders oppvarming.
Gigantene vakler
Så hvor går verden, Europa og Norge i denne saken?
Globalt ser vi et posisjoneringsbilde hvor Nord-Amerika, Kina og Japan er aktive. Dette er drevet av muligheten for økt oljeutvinning (USA, Canada), teknologiutvikling og industri (Kina, Japan, USA) og energi- og klimapolitikk (særlig Storbritannia og Nederland, Canada). Økt oljeutvinning og et hinsides karbonavtrykk gjør også at petroleumsnasjoner i Midtøsten engasjerer seg.
De industrielle CCS-aktørene er petroleum-, energi- og leverandørindustrien. Energiintensiv industri har også tegnet seg i det siste. Leverandørindustrien er i prinsippet klar. Den venter på et formidabelt marked. Det er behov for om lag 3000 anlegg innen 2050. Spørsmålet er: Når kommer markedet? Energiselskapene i Europa, slik som RWE, Vattenfall og E.On, har etter Fukushima, finanskrise og fornybarrevolusjonen store finansielle problemer. I dette bildet utgjør 50 kr/tonn CO₂ lite.
Disse industrielle gigantene vakler i et marked preget av økt forbrukermakt, økende andel fornybar energi med forkjørsrett i kraftnettet og desentralisert produksjon av kraft og varme. Den etablerte modellen med store sentrale produksjonsenheter og enveis leveranse til forbrukerne er døende. Og andre aktører med mye mindre svingradius for kursendring tar de profitable markedsandelene.
Petroleumsnæringen ser også skriften på døren. Der står det at verdigrunnlaget for virksomheten er devaluert fordi man ikke kan bruke fossile brensler uhemmet fremover, CCS er i så måte verdifullt. Shell er et eksempel som investerer stort i CCS både for oljesandvirksomhet, i teknologiutvikling og deltagelse i nye prosjekter. Deres egne scenarier peker på fornybar energi og gass med CCS i fremtiden. Sement- og stålindustrien har få andre muligheter enn CCS for å redusere sine utslipp utover energieffektivisering og mer bruk av fornybart karbon i sine prosesser. Vi kjenner ingen prosesser som kan produsere sement uten å frigjøre CO₂ som er bundet i råstoffet kalk. Det betyr at CCS er nødvendig i fremtiden hvor alle sektorer må redusere sine utslipp. Heidelberg Cement investerer for eksempel i et testanlegg hos Norcem i Brevik.
Kull og CCS kan friste EU
I EU har CCS fått en ny dimensjon etter konflikten med Russland om behandlingen av Ukraina og Krimhalvøya. Dersom man bruker det ultimate våpenet på hver side som straffetiltak, nemlig begrensninger på gassflyten fra Russland, så kan CCS bli et spørsmål om sikkerhet og stabilitet i EU. Det er da lett å ty til økt kullbruk. Men uten CCS vil ikke EU ha en sjanse til å nå sine langsiktige utslippsmål på 40 prosent kutt i 2030 (i forhold til 1990-nivået) og 80-95 prosent i 2050. Dette fremgår i forslaget fra Kommisjonen i «A policy framework for energy and climate in the period from 2020-2030». Det blir spennende å se hvordan dette påvirker energi- og klimapolitikken fremover.
I Norge har regjeringen varslet en fornyet strategi for CCS-satsingen. Dersom man legger til grunn det strategiske elementet i CCS for Norge, så finnes det muligheter for å realisere CCS her i landet. De historiske eksemplene har vist at ved incentiver, lover og regler, samt bruk av konsesjoner, så klarer man å gjøre CCS mer attraktivt enn å slippe ut CO₂ – eller det gir tilgang til store verdier hvor CCS-kostnaden blir liten i sammenligning. Både Sleipner og Snøhvit ble realisert uten en krone i offentlig støtte, mens fullskala Mongstad-initiativet kostet Norge milliarder.
Miljødirektoratets nylige rapport om status på norske klimagassutslipp og framskrivninger mot 2020 peker på et gap på 8 millioner tonn CO₂ i 2020. CCS kan spille en rolle i å lukke dette gapet fremover og man må finne gode tilfeller hvor det kan etableres en verdikjede som er lønnsom. Et eksempel er elektrifiseringen av Utsirahøyden hvor det er mulig å forsyne kraft fra gasskraftverket på Kårstø med CCS og varmeintegrere gassterminalen på Kårstø med kraftverket. Man vil da kunne fjerne 1 million tonn/år CO₂ og forhindre 1 million tonn/år nye utslipp i forhold til en utvidet kraftforsyning på Utsirahøyden som baseres på enkle gassturbinkraftverk offshore.
Kortsiktige løsninger fungerer ikke i energi- og klimapolitikken. Vi må i hvert fall sørge for at vi ikke øker gapet mellom våre målsettinger og faktiske utslipp ved å frarøve oss mulighetsrom til reduksjoner.