Simone Abram har forsket på energifattigdom i Storbritannia. Hun er også tilknyttet Include – Forskningssenteret for sosialt inkluderende energiomstilling ved Universitetet i Oslo. Vi spør henne hvorfor noen briter havner i energifattigdom, hva som gjøres for å løfte dem ut av det, og hva Norge kan lære av britenes erfaringer på feltet.

<2°C: – Energifattigdom finnes også i Norge, men vi vet lite om det. Hvorfor er det slik?

Simone Abram: – Det er vanskelig å si. Jeg snakket med norske kolleger om energifattigdom på en konferanse i fjor. De mente det ikke var noe problem i Norge fordi strømprisen var så lav. I Storbritannia, derimot, er dette et stort samtaleemne.

Lav inntekt og dårlige bygninger

– Hvorfor?

– Jeg tror det er to hovedgrunner. Det ene er rett og slett det vi tradisjonelt mener med fattigdom. Som igjen er definert som inntekt under en bestemt grenseverdi. Og det kan ramme folk i full jobb, som likevel ikke tjener nok til å få endene til å møtes.

Vi snakker med

Simone Abram er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Durham og direktør for Durham Energy Institute. Hun har også bakgrunn som elektroingeniør. Hun er også tilknyttet Include-senteret ved Universitetet i Oslo, som forsker på hvordan vi kan realisere et sosialt rettferdig lavutslippssamfunn.

Det andre hovedgrunnen har med bygningskvalitet å gjøre. De to kan henge sammen, men ikke nødvendigvis.

– Hva menes med energifattigdom?

– Den enkleste definisjonen er at man bruker minst 10 prosent av husholdningsinntekten til å dekke energiutgifter. Den definisjonen er litt vannet ut i Storbritannia, regjeringsstatistikken opererer med en svakere definisjon som gir et litt lavere tall – men som likevel omfatter mellom ti og tyve prosent av britiske husholdninger.

Den viktigste årsaken er lav inntekt. Enkelte tvinges derfor til å velge mellom strøm til lys og matlaging eller varme. Strøm og varme leveres typisk over to ulike regninger i Storbritannia fordi de alle fleste boliger bruker gass til varme.

Doble vinduer, null isolasjon i veggene

– Men du nevnte også kvaliteten på bygninger?

– Ja, og det henger altså ikke nødvendigvis sammen med fattigdom. Størsteparten av boliger i Storbritannia ble bygget under den industrielle revolusjonen – og energieffektiviteten er deretter. Også på boliger som kom til i etterkrigstiden – man hadde knapt hørt om isolasjon i Storbritannia før slutten av 1900-tallet.

Ta mine besteforeldres hus som eksempel, det ble bygget nytt på 1960-tallet – og ansett som moderne da. Det hadde vinduer med isolerglass, men det var ingen isolasjon i veggene. Det var bare luft mellom innervegger og kledning. Først i senere år er det blitt isolert.

Dette er ikke uvanlig for Storbritannia, uansett boligklasse: Mange eldre hus mangler isolasjon, det koster å etterisolere, og mange boliger er lite energieffektive. Nye hus er mer energieffektive, men de er også klart i mindretall.

Tiltak med vekslende effektivitet

– Hva gjør myndighetene?

– På 2000-tallet startet et program kalt «Warm Front Scheme». Tanken var å gjøre isolasjon billigere og lettere tilgjengelig. Da fikk flere hus isolasjon, men programmet ble erstattet av «Green Deal» på 2010-tallet. Da kunne du få lån til å isolere, men lånet skulle tilbakebetales med det du sparte på energiregningene. Da ble det mer komplisert, mindre tilgjengelig for fattige husholder og også det programmet ble snart vraket.

Nå har regjeringen begynt med et nytt tiltak, «Green Homes Grant», som også tar sikte på å forbedre energieffektiviteten i bygninger, men det har fått en dårlig start. Det ble satt ut til en bedrift i USA som ikke klart å levere, og regjeringen trakk hele programmet senere samme år allerede før en fjerdedel av pengene var blitt brukt.

I tillegg finnes en organisasjon som heter National Energy Action som har som oppgave å hjelpe folk ut av energifattigdom, og bistår både myndigheter, privatpersoner og industri. De er for så vidt veldig effektive, men jobben er utfordrende.

– Det totale energiforbruket per innbygger har gått ned i Storbritannia sammenliknet med for 20 år siden, til forskjell fra for eksempel i Norge. Er folk flinkere til å passe forbruket sitt?

– Briter blir i alle fall sjokkert over energisløsingen i Norge når de reiser dit. Det både er og har vært en annen holdning til dette i Storbritannia. Utrulling av smartmålere har nok også bidratt til å gjøre enkelte mer oppmerksomme på forbruket sitt gjennom døgnet. Når det er sagt, har utrullingen av smartmålere vært mindre vellykket i Storbritannia enn i Norge og mange andre land. Det har gått altfor sakte, og noen av leverandørene begynte å montere smartmålere som sluttet å virke dersom du byttet strømleverandør. Det har skapt frustrasjon.

– Vanskelig å bytte strømleverandør

– Hva kan Norge lære av Storbritannia? Er det noen tiltak mot energifattigdom som er mer vellykket enn andre?

– En gruppe tiltak som viser seg å være effektive, er ulike panteordninger for forurensende teknologi. Gamle varmetanker ble byttet ut med pant og ordninger for å finne ordentlig installatører. Og Warm Front, drevet av kommunene, var relativt effektivt.

Men det er også viktig å lære av sine feil. Er målet å få ned biltrafikken, må det også bli attraktivt å greie seg uten bil, spesielt i byene. Da må man har et kollektivtilbud som fungerer. Det er mye som tyder på at overdreven privatisering av kollektivmarkedet fungerer dårlig, det blir interessant å se om konkurser gjennom pandemien vil føre til nasjonalisering av kollektivsektoren igjen enkelte steder.

Der man er avhengig av markedsbaserte løsninger, må konkurransen være reell så kundene faktisk tjener på det. I Storbritannia oppfordres vi for eksempel til å bytte strømleverandør for å spare, men mange kunder opplever det som vanskelig å sammenlikne tilbud og priser. I tillegg er selve bytteprosessen upålitelig.

Men dette er også litt vanskelig å svare entydig og generelt på. Det som fungerer bra på papiret kan nemlig være vanskelig å iverksette riktig.

Lav tillit til staten

– Kan du komme med et eksempel?

– Å yte direkte støtte til de som trenger det mest kan være effektivt i prinsippet, men oppleves som ydmykende. For eksempel forsket en kollega på «Warm Front Scheme» og fant at det av og til ble opplevd som stigmatiserende å motta noe gratis fra staten.

Selv de som ikke vegrer seg for å ta imot noe gratis, kan dessuten være skeptiske til å åpne dørene til hjemmet sitt for ukjente bygningsarbeidere som skal rive veggene for å installere isolasjon. Det hjelper heller ikke at mange i denne gruppen hadde liten tillit til offentlige myndigheter i utgangspunktet. Når man designer slike tiltak, må man derfor være våken for slike problemstillinger.

– Er det tiltak som absolutt bør unngås?

– Den viktigste tommelfingerregelen der er at dersom man skal finansiere slike tiltak med skatter og avgifter, så må de være progressive. Regressive skatter – altså avgifter som er like i kroner uansett inntekt – gjør bare vondt verre.