2°C: – Hva er agroøkologi og hvorfor snakker alle plutselig om det?

Inger Elisabeth Måren: – Folk har for så vidt snakket om dette i omtrent 100 år. I dag kan du til og med ta mastergrad i agroøkologi i Norge på NMBU. Men det stemmer at agroøkologi har fått mer oppmerksomhet helt nylig. Det henger mye sammen med at måten vi produserer, transporterer og konsumerer mat på – matsystemet vårt – ikke er særlig bærekraftig. Det viser seg tvert om å være delvis årsak til den natur- og klimakrisen vi befinner oss midt oppi nå. Kanskje også pandemien.

Nå må vi tenke annerledes, og her kommer agroøkologien inn. Noe av styrken ved agroøkologi er nettopp at den bygger på gamle og velprøvde måter å drive landbruk på i praksis. Agroøkologi har som uttalt mål å styrke bærekraften til alle deler av matsystemet vårt, fra frø og jord til bord. Dette inkluderer økologisk kunnskap, økonomisk levedyktighet og sosial rettferdighet.

Vi snakker med

Inger Elisabeth Måren er førsteamanuensis ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Bergen. Hun er også UNESCO Chair for bærekraftig arv og miljøforvaltning – natur og kultur.

– Drive landbruk med naturen i stedet for mot naturen

– Det høres jo litt diffust ut?

– Nei, det er faktisk ganske enkelt. Det handler om å se landbruket fra et økologisk perspektiv. Enkelt forklart: Agroøkologi er å drive landbruk med naturen i stedet for mot naturen, der det siste ofte gjøres i industrilandbruket i dag. Jordbruksland er tross alt del av et økosystem, et komplekst nettverk der levende og ikke-levende komponenter i systemet påvirker hverandre.

Det betyr ikke at man bare kan bruke økologiske begreper og teorier helt direkte. Jordbruksland er også arealer der vi manipulerer en eller flere faktorer, som vann og gjødsel. Det skiller seg derfor fra naturlige økosystemer. Men poenget er at mange av prosessene som foregår på jordbruksland er de samme som vi finner i naturlige økosystemer.

– Ikke det samme som økologisk landbruk

– Er det egentlig det samme som økologisk landbruk?

– Økologisk landbruk kan være drevet etter agroøkologiske prinsipper, men ikke nødvendigvis. Jeg vil påstå at de fleste som driver økologisk landbruk i Norge i stor grad følger agroøkologiske prinsipper også. Men da følger man samtidig en praksis som går utover det som kreves for at man skal kalle det økologisk.

For eksempel er det sentralt i agroøkologisk praksis å ta vare på økosystemtjenester – som å forvalte varierte landskapstyper for å tiltrekke seg pollinerende insekter og andre dyr. Det er ikke påkrevd i økologisk landbruk, men det er typisk for agroøkologisk landbruk.

Økologisk landbruk kan dessuten også være en form for industrielt landbruk der maksimal produksjon per arealenhet er målet. Det er gjerne tilfellet med økologisk landbruk i USA. Intensivt økologisk landbruk gjør lite for å administrere økosystemtjenester fra jordbruksarealene.

Det kan være sterkt avhengig av fossile brensler. Det tærer på jord, forurenser vannforsyning, ødelegger naturlig forekommende naturtyper og så videre. Dette er praksis som kan være forenlig med krav til økologisk landbruk i noen land, men som går helt på tvers av agroøkologisk tenkemåte.

Forskning på agroøkologi vekker interesse i EU

Tidligere i år kom en fransk, statlig rapport som hevdet at agroøkologiske metoder kan ha større lønnsomhet enn «konvensjonelle gårder». Også andre forskningsresultater har skapt debatt om agroøkologi. Og det er også andre eksempler på at det er mulig, sier Inger Elisabeth Måren.

– Det forskes ganske mye på avlingsstørrelser i Frankrike og i flere andre land. Man har vist at bønder får større avlinger gjennom slike metoder enn ved konvensjonelt landbruk. Og det er jo det vi ute etter. Her er det snakk om å bruke avlinger som er tilpasset klima og miljøet, og bruke naturgjødsel og driftsmetoder som fører til mindre erosjon og avrenning, og ofte mindre klimagassutslipp.

Og det har vekket en del interesse. Vi ser for eksempel at i EUs «jord-til-bord-strategi» tar man til orde for å øke støtten til økologiske og agroøkologiske driftsformer under EUs grønne giv. Denne tankegangen er altså på full vei inn i mange landbruksmiljøer, også i vår del av verden. Men med unntak av Frankrike er det svært få europeiske land med konkret politikk for agroøkologi per dags dato.

Slik utnyttes økosystemtjenester

– Men tilbake til det å «jobbe med naturen», hva innebærer det egentlig?

– At du spiller på lag med landskapet og naturmiljøet rundt deg. For eksempel ved at du sørger for å opprettholde biologisk mangfold, jordhelsen og de sirkulære prosessene i naturen ved å ikke overhøste, overforenkle landskapet eller bruke altfor mange eksterne innsatsmidler.

Ett eksempel, er at man kan beholde landskapselementer i kulturlandskapet som tiltrekker seg flere grupper med arter. Lar du trær og steinrøyser stå her og der, og et bekkefar får renne åpent et stykke, får du et helt annet mangfold av liv også på de dyrkete arealene enn om du planerer ut alt, legger vann i rør og dyrker den samme veksten over hele jordet.

Du kan også velge å ha kantsoner eller korridorer med blomster eller andre vekster du ikke høster inn. Det tiltrekker seg insekter som pollinerer og binder sammen leveområder for flere typer dyr og planter. Det går også an å drive integrert bruk med husdyr: Man kan for eksempel la husdyr beite på åkrene eller engene etter innhøsting, så gjødsler de jordene samtidig.

En annen praksis går ut på å plante ut andre arter når du har høstet, så du motvirker jorderosjon og holder på næringsstoffer. Dette kan også fungere som grønngjødsling. Man kan også dyrke ulike vekster ved siden av hverandre – såkalt intercropping – og variere vekster fra sted til sted og fra år til år.

– Intensivt industrielt landbruk er miljøødeleggende

– Går det an å si at du forsøker å imitere naturen bedre enn industrielt landbruk gjør?

– Ja, eller at vi bruker økosystemene i stedet for å ofre dem til fordel for å dyrke én og bare én art. Det vi kaller monokulturer.

Men noe av kjernen agroøkologisk praksis er at det ikke finnes én driftsform som er «den rette». Det handler om å ta hensyn til de lokale omgivelsene. Velge arter og varianter som er tilpasset miljøet du dyrker i, og velge metoder som spesielt tar høyde for de utfordringene som er akkurat der gården din ligger.

Denne måten å tenke på står i kontrast til slik vi gjerne tenker på landbruket i vår del av verden: Som en produksjonsenhet som skal yte maksimalt per arealenhet til minst mulig kostnad. Intensivt industrilandbruk er også generelt miljømessig ganske ødeleggende praksis.

– Agroøkologi er mer sirkulært

– Hvordan da?

– Det står for en god del av drivhusgassutslippene, oppgjødsling av vannveier og hav og ikke minst tap av biologisk mangfold. Verden mister nemlig arter i alarmerende hastighet. Skogene og villmarksområdene på jorden forvandles raskt til jordbruksområder, og presser dyrelivet i kraftig tilbakegang.

Dermed forenkler vi landskapene, og dette gjør dem mye mindre gjestfrie for de fleste arter og verden blir dessverre et artsfattigere sted. Jeg snakker ikke først og fremst om her hjemme, men i de områdene av verden der vi virkelig produserer mye mat. Noe av den maten importerer vi til Norge.

I agroøkologi er tankegangen mer sirkulær – man skal ikke putte mer inn i systemet enn man får ut at av det. Det er dette økosystemsynet som skiller agroøkologi fra andre former for landbruk – også økologisk landbruk. Agroøkologi tar hensyn til alle tjenestene som jordbrukslandskapet leverer til oss mennesker, også utmarka og randsonene. Altså ikke bare mat, men jordhelse, vannkvalitet, luftkvalitet, skadedyrkontroll, sykdomskontroll, biologisk mangfold og så videre.

– Motstandsdyktig mot klimaendringer og sykdom

– Hvorfor driver vi med industrilandbruk da?

– Fordi det er kostnadseffektivt. Altså i økonomisk forstand, ikke økologisk. Det kan også være relativt forutsigbart. Du dyrker én variant av en art, da får du stabile avlinger under gitte miljøforhold som du så langt det lar seg gjøre forsøker å kontrollere.

Problemet oppstår dersom du ikke klarer å kontrollere miljøbetingelsene eller om klima endrer seg. Da kan det få katastrofalt utfall. Slik vi har sett etter ekstremvarme somre i Europas kornkamre. Slike hyperforenkla systemer viser seg altså å være ganske sårbare under uforutsette hendelser som raske klimaendringer og pestutbrudd.

Med agroøkologiske metoder, derimot, skaper du stabile og robuste systemer for matproduksjon som er mer motstandsdyktige mot forstyrrelser. Som for eksempel nettopp klimaendringer og sykdommer. Hele hemmeligheten ligger i at du ikke forsøker å tilføre og endre mest mulig – gjødsel, vann, sprøytemidler for å påvirke produksjonen.

I stedet behandler du jorda som et komplekst system av økologiske interaksjoner. Du bruker systemet som allerede er der, som er mer motstands- og tilpasningsdyktig enn det du kan få til i industrielt landbruk. Agroøkologiske metoder kan derfor hjelpe bønder med å håndtere klimaendringene ved å styrke denne motstandsdyktigheten – også kalt resiliensen – i landbrukssystemene våre.

Kritikken mot agroøkologi

– Men poenget med intensivt jordbruk er vel også at det er arealeffektivt, og landareal er allerede et knapphetsgode. Og så nevnte du jo at det også gir store avlinger.

– Nettopp der ligger noe av kritikken mot både agroøkologien og økologisk landbruk: Ja, det høres fint ut å «jobbe med naturen». Spesielt når vi er i en natur- og klimakrise. Men vi er mange mennesker på kloden, og blir bare flere. Spørsmålet mange spør seg er om agroøkologisk landbruk kan fø 8 milliarder mennesker? 10? 12?

Det er ingen tvil om at dagens intensive jordbruk driver rovdrift på naturen – men det produserer faktisk også veldig mye mat. Men hvor lenge vil vi kunne opprettholde den høye produksjonen? Vil vi trenge større arealer for å dyrke like stort volum som i dag? Tidligere landbruksresultater er nemlig ikke en indikasjon på fremtidig avkastning. Kan agroøkologiske metoder gi like stor produksjon eller kanskje større, på sikt? Om ikke, burde vi heller la det som er igjen av natur være natur? Jeg har ikke noe fasitsvar her, men det er litt der debatten står nå.

Best egnet for småskalabønder

– Bør vi vente å se at flere legger om til agroøkologisk drift?

– Der du har svære homogene kulturlandskap – med monokulturer som er helt avhengig av masse innsatsmidler, tror jeg ikke vi vil se så mye endring med det første. I mer heterogene og småskala landskap, derimot, tror jeg vi vil se et skifte til mer multifunksjonelle landbrukslandskap som i større grad tar hensyn til naturen og miljøet lokalt.

I Norge, for eksempel, ellers i Europa og i deler av Sør-Amerika, Afrika og Asia, er dette prinsipper som allerede har vært praktisert i svært lang tid, og praktiseres av småskalabønder verden over den dag i dag. Vi må ikke glemme at det faktisk er disse småskalabøndene som før verden, 70% av all mat produseres nemlig i slike småskalasystemer.

Agroøkologi blir nå omtalt i positive termer nasjonalt og internasjonalt, også i politiske strategier, og dette er en bra utvikling, både for oss, klimaet og miljøet på sikt. Og vi vil definitivt høre mer om agroøkologi i årene som kommer, både som vitenskap, landbrukspraksis og sosial bevegelse. En økende bevismengde sier nemlig ja, agroøkologi kan bidra til å endre verdens matproduksjon til det bedre, og produsere nok mat til å fø verden.