Det mye omtalte halvannengradersmålet i Paris-avtalen går ut på at vi for å begrense skadene fra global oppvarming, vil forsøke å unngå at temperaturen stiger mer enn 1,5°C over førindustriell snittemperatur. Men vi har allerede passert 1°C, og klimaforskere sier oppvarmingen ikke nødvendigvis stanser selv om vi kuttet alle utslipp i dag.

Hvis det er slik at vi ikke kan nå halvannengradersmålet, hvorfor snakker vi fortsatt om det? Er det nå bare snakk om å begrense ytterligere skader? Og hva skjer egentlig med temperaturen dersom utslippene kuttes kraftig? Vi spør direktør for Bjerknessenteret for klimaforskning, Tore Furevik.

2°C: – Nå? Er det noen vits i å snakke om halvannengradersmålet?

Tore Furevik: – Det er et interessant spørsmål. Det korte svaret er at jo, selv om vi klarer å holde CO₂-innholdet i atmosfæren på dagens nivå, vil temperaturen fortsette å stige til alle deler av klimasystemet har funnet ny likevekt.

– Og den likevekten er på 1,5°C?

Vi snakker med

Tore Furevik er professor i Oseanografi og klimadirektør ved UiB, og direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning.

– Nei, det er ikke så enkelt, og det er nettopp dette de lærde strides om. De fleste ser imidlertid ut til å lande på noen få tidels grader. Dermed skal det fortsatt være håp for å nå halvannengradersmålet. Altså at vi begrenser oppvarmingen til under 1,5°C. Selv om det ikke fremstår som spesielt sannsynlig.

Treghet i systemet

– Det kommer vi tilbake til. Først: Hvorfor fortsetter oppvarmingen selv om utslippene stopper?

– Her er det flere effekter som til dels drar i ulike retninger, og det er derfor dette er så vanskelig å svare på. For det første, har havet enorm varmekapasitet – ca. 1000 ganger det atmosfæren har. Vannet i havet varmes svært langsomt opp, det tar noen tiår å varme opp overflatelagene, og siden følger dyphavet – der tar oppvarmingen hundrevis eller tusenvis av år.

I tillegg er det store effekter som endring i havstrømmer og smelting av is som også kan påvirke prosessene og som også tar lang tid, fordi det kan ta hundrevis eller tusenvis av år å smelte de store iskappene.

Videre har du albedoeffekten – ettersom is smelter, spesielt der det blir åpent hav i stedet, går du fra en lys overflate som reflekterer mye energi, til en mørk som absorberer mye energi, og der får du lokal oppvarming.

Det er altså en forsinkelse, eller treghet i systemet: Det kommer til å bli varmere bare fordi drivhusgassene vi har i atmosfæren i dag har satt i gang prosesser som varmer opp, men som tar tid. Klimaet er i ubalanse, fordi det i løpet av denne perioden vil komme mer energi inn i systemet enn det som kommer ut. Det vil gi oss en gradvis oppvarming over tid, selv om mengdene med drivhusgasser er konstante. Det er dette som kalles «committed warming» eller «warming in the pipeline» på engelsk. Det er vanskelig å finne gode norske ord.

Oppvarming og nedkjøling samtidig

– Men hva mener du med at noe «drar i ulike retninger»?

– Hvis dette hadde handlet bare om CO₂, ville det vært et enklere regnestykke. Men vi slipper også ut mange andre drivhusgasser og forurensende partikler som alle bidrar til det totale regnestykket. Noe av dette virker oppvarmende, andre ting nedkjølende. Det kompliseres ytterligere ved at de ulike gassene og partiklene vil ha ulik oppholdstid i atmosfæren.  Det vil si at det varierer hvor lang tid det tar før gassene omdannes eller partiklene regner ut.

– For eksempel?

– Du har andre drivhusgasser som er mer kortlevde enn CO₂, for eksempel metan, lystgass og ulike typer såkalte halokarboner. De vil omdannes eller tas ut av atmosfæren ved nedbør i løpet av noen få år – typisk 5-10 år. Når det skjer, vil varmeeffekten de bidrar med også forsvinne.

I tillegg har du mange ulike typer partikler som gjerne følger med utslippene av drivhusgasser. Sot virker lokalt oppvarmende, men de fleste andre reflekterer varmestrålingen fra sola slik at det blir en skyggevirkning og altså litt lavere temperatur. Ikke ulikt de vi ser etter store vulkanutbrudd.  Disse såkalte aerosolene kan også påvirke dråpedannelse, og dermed den totale mengden med skyer på jorden – noe som da vil endre seg hvis du tar dem helt ut av regnestykket. Noe som er veldig spennende er at vi nå endelig har mulighet til å studere disse effektene i detalj på grunn av koronakrisen.

Ren luft gir gode data

– Hvordan da?

– Fordi luften helt plutselig er blitt mye renere. Det er godt dokumentert. Den mest usikre faktoren som vi har når det gjelder fremtidig klima, er hvor stor avkjølende effekt aerosolene har. Den beste måten å finne ut av det på, ville vært om vi kunne gjøre et eksperiment der vi skrudde av utslippene av aerosoler, og målte forskjellen på ren og forurenset luft.

Det er jo i praksis umulig å få til. Men på grunn av koronakrisen har vi fått data som nesten tilsvarer en slik effekt, der mye av aerosol-utslippene er stanset. Dermed kan vi sammenlikne med en normalsituasjon og beregne hvordan partikler og stråling påvirker temperaturene i luften og på bakken.

Dette er noe vi aldri kunne fått til under normale tilstander. Disse dataene holder forskere på å analysere nå. Det vil lære oss mer om aerosolenes betydning, og det blir veldig interessant.

En annen usikkerhet er hvor mye oppvarming som skyer dannet av flystriper forårsaker. Med store deler av verdens fly satt på bakken, får forskerne også her unike data å regne på.

Først varmere, så kaldere

– Men ut fra det vi vet i dag – hvor mye «committed warming» må vi regne med?

– Det siste kommer litt an på hvem du spør og hvordan du stiller spørsmålet. Men ifølge noen av de viktigste arbeidene på området fra de siste årene, kan det tyde på at «committed warming» ikke nødvendigvis vil ha så veldig stor betydning.

I klimamodeller ser vi at dersom vi holder CO₂-nivået konstant, vil det være en gradvis oppvarming som vil kunne pågå i århundrer. Men dersom vi i stedet kuttet utslippene tvert, som kanskje er en mer aktuell diskusjon i forhold til utslippsbegrensninger og Paris-avtalen, ville vi sett en reduksjon i CO₂ over tid. Det vil minske raskt i starten, kanskje så mye som halvparten vil være tatt opp av landjorda eller havet i løpet av 30 år. Så vil det gå langsommere og langsommere og selv etter 1000 år vil så mye som en femtedel være igjen.

Nye resultater fra blant annet Bjerknessenteret viser at den nedkjølende effekten som reduksjonen i CO₂ medfører, vil være omtrent like stor som den oppvarmende på grunn av «tregheten» i systemet. De to kansellerer hverandre omtrent. I tillegg kommer altså også effekten av mindre utslipp av partikler til atmosfæren, som gir en veldig rask oppvarming, og mindre utslipp av klimagassene med kort oppholdstid i atmosfæren som gir en noe langsommere nedkjøling. Men likevel langt raskere effekt enn at CO₂ innholdet avtar. Så ja, dette er komplisert.

– CO₂ øker for raskt

– Men hvor lang tid før klimaet kommer i balanse, hvis vi i virkeligheten klarer å få utslippene i netto null?

– Det er det enda vanskeligere å svare på. Fra informasjonen vi har om hvordan klimaet har endret seg i fortiden, både gjennom de mange istidene og enda lenger tilbake, har vi ganske mye kunnskap om sammenhengen mellom hvordan drivhusgasser, temperatur og mengde av is på jorda har variert over tusener og millioner av år. Men nøyaktig hvor lang tid det tar å oppnå nye balanser i klimasystemet, vet vi lite om.

– Så problemet er at CO₂-konsentrasjonen har økt for fort nå? Derfor vet vi lite om konsekvensene?

– Ja, enkelt fortalt. For å ta et eksempel: Forrige mellomistid – for 120.000-130.000 år siden, vet vi at temperaturen var litt varmere enn i dag: Fordi jordens bane rundt solen var litt annerledes, var temperaturen den gang noe høyere enn i dag, og omtrent hvor vi vil være om 50-100 år.

Da sto havet 4-10 meter høyere enn i dag, og to tredeler av grønlandsisen var borte. Grønlandsisen er altså ikke i likevekt med temperaturen vi har i dag. Men med dagens oppvarming vet vi ikke nøyaktig hvor raskt grønlandsisen vil smelte til samme nivå, eller hvor raskt havnivået vil stige. Dette er trege responser. Både å bygge opp og smelte 3-4 kilometer med iskapper tar tusenvis eller titusenvis av år å gjøre.

Ikke håp om 1,5°C

– Tilbake til starten: Gitt alt dette – er det mulig å hindre en økning på over 1,5°C?

– I praksis vil det være vanskelig. Selv dersom utslippene stanset i dag, har en velkjent studie fra 2017 anslått at det er en 13 prosents sjanse for å overskride 1,5°C bare ved committed warming. Det vil nok ha litt høyere sannsynlighet i dag, men beste gjetning er at vi ville endt bare noen få tideler opp fra den ene graden oppvarming vi har sett så langt. Antakelig litt under halvannen grad.

– Så da er det håp?

– Nei, dessverre. Sjansen for at vi skal klare å begrense oppvarmingen, er forsvinnende liten. Det internasjonale energibyrået IEA anslår at vi på grunn av koronakrisen vil se 8 prosent lavere utslipp i år sammenliknet med i fjor. Skal vi nå målet, må vi halvere utslippene innen 2030. Altså på under 10 år må vi se minst like kraftige utslippskutt hvert år som koronakrisen har gitt oss.

– Men hvorfor bryr vi oss om det målet fortsatt?

– Fordi halvannengradersmålet gir verden noe å styre etter. Og det trenger vi. Jo nærmere målet vi kommer, jo bedre er det for klima og for oss.

Den mest risikable veien gjenstår

– Hva om vi klarer å suge CO₂ ut av atmosfæren, da? Med negativ utslippsteknologi?

– I klimapanelets halvannengradersrapport ser de litt på det. Negativ utslippsteknologi kan være enkle tiltak som skogplanting, eller mer avanserte tiltak som bioenergi kombinert med karbonfangst og -lagring. Her er det mange forslag på bordet, hvor de fleste har det til felles at de ikke har vært utprøvd i stor skala.

Klimapanelet ser på mange ulike scenarier for hvordan vi kan nå halvannengradsmålet. Mange av disse innebærer at vi midlertidig passerer 1,5°C, såkalte «overshoot»-scenarier. Tanken er at vi da må akseptere å passere halvannengraders oppvarming i en periode. Dersom vi så lykkes med å aktivt fjerne CO₂ fra atmosfæren, vil temperaturen på litt lengre sikt synke igjen.

– Men er det en lur måte å nå målet på?

– Jeg synes det er den mest risikable veien til halvannengradersmålet. Både fordi vi da etterlater en formidabel oppgave som våre etterkommere må løse. Men også fordi vi risikerer å passere en del vippepunkt underveis, fordi oppvarmingen i en periode vil være høyere. Et enkelt eksempel kan være hva som skjer med de tropiske korallrevene og den fantastiske artsrikdommen som finnes der. Dør disse ut, hjelper det ikke om vi noen år senere klarer å senke temperaturen igjen. Regelen er uansett: Jo høyere temperatur vi når, jo større blir risikoen for effekter vi ikke ønsker oss.