Ekspertintervjuet: Viktig forhandlingsrunde

En ny runde med klimaforhandlinger er i gang i Polen. Og mye står på spill på COP24 i Katowice, forteller Steffen Kallbekken.

COP – eller Conference of the Parties – er det årlige forhandlingsmøtet under FNs klimakonvensjon. Der møtes alle landene som har undertegnet Paris-avtalen for å meisle ut veien videre. Årets COP – det 24. i rekken – skal være i Polen, og kommer bare uker etter den mye omtalte spesialrapporten fra IPCC om 1,5 graders oppvarming. En av dem som skal på COP24 – og som har studert prosessene i internasjonale klimaforhandlinger over lang tid – er Steffen Kallbekken fra CICERO.

2°C: – Hva står på dagsorden på årets møte?

Steffen Kallbekken: – Mye, men det er to klare hovedsaker: Regelverket for Paris-avtalen og Talanoa-dialogen. Regelverket er den største og viktigste saken. Det handler rett og slett om å fylle Paris-avtalen med konkret innhold. Selve avtalen er et rammeverk, nå skal landene bli enige om for eksempel hvordan landene skal rapportere om egne utslippskutt, hva slags innsyn man skal gi, hvilken informasjon de skal gi om klimafinansiering, og mye annet.

– Det andre store er Talanoa-dialogen?

– Som altså er et fijiansk ord for en inkluderende og åpen dialog basert på deltakernes erfaring og kunnskap. Egentlig er det en del av den femårige gjennomgangen i Paris-avtalen, men siden man ikke visste når avtalen ville tre i kraft, får dialogen et litt annet format akkurat i år. Det handler om å bygge tillit, og tar opp spørsmål om hvor vi er, hvor vi skal, og hvordan vi kommer dit. Og den informasjonen skal man helst bruke å sikre økte ambisjoner. Akkurat det er et viktig stikkord denne gangen. Dialogen skal legge grunnlag for økte ambisjoner som er nødvendig for at vi skal nå togradersmålet.

– Hvis vi tar regelverket først, Hva skal til for at dette møtet blir en suksess?

– Det viktigste er at partene blir enige overhodet. Altså at vi kommer ut av møtet med et regelverk. Men det er viktig at regelverket også blir tilstrekkelig ambisiøst. Slik det ser ut nå, er det fortsatt mange alternativer på bordet, og i enkelte saker er det stort sprik mellom partene.

Ekspertintervjuet:

Foto: Monica Bjermeland/CICERO

Navn: Steffen Kallbekken
Stilling: Forskningsdirektør ved CICERO senter for klimaforskning
Aktuell: Har forsket på internasjonale klimaforhandlinger. Følger forhandlingene under COP24-møtet i Katowice.

– Hvor er det enighet, og hva er det konflikt om?

– Saken om hvordan tilpasningsfondet skal legges inn under Paris-avtalen ser for eksempel ut til å gå greit. Tilpasningsfondet skal hjelpe sårbare utviklingsland, og det var enighet i fjor om at det burde flyttes fra Kyotoprotokollen til Paris-avtalen. Der vil nok partene komme til enighet.

Det samme gjelder det som har med markedsmekanismer å gjøre. Dette dreier seg altså om hvordan landene skal kunne handle med utslippskvoter internasjonalt. Det er blant annet viktig at regelboka sikrer at vi kan unngå dobbelttelling, og at tiltakene som finansieres er miljømessig forsvarlige.

Der det blir vanskeligst, er nok på det som kalles differensiering. Land skal ha ulike mål basert på deres kapasitet. Det store stridsspørsmålet er hvordan og i hvilken grad man skal skille mellom kravene til rike og fattige land. Her er det en blokk som består av de såkalt likesinnede utviklingslandene, ledet av India, Kina og Saudi Arabia, blant annet, som jobber for en todeling – en liste som skiller mellom rike og fattige land. Den eksisterer allerede, og de ønsker at den skal legges til grunn.

– Men det vil ikke alle andre? Hva er det som er galt med den listen?

– For det første fungerer det generelt dårlig å dele verdens land inn i to kategorier på den måten. For det andre er listen utdatert. Den er fra 1992, verden ser helt annerledes ut i dag. For å nevne to eksempler: Singapore og Sør-Korea regnes ifølge denne listen som fattige, og de færreste vil vel være enige i at det er treffsikre karakteristikker av de to landene i dag. Det er derfor viktig at de likesinnede utviklingslandene ikke lykkes med å gjeninnføre denne listen.

– Hva annet venter du uenighet om?

– Finansiering. I følge Paris-avtalen skal de rike landene finansiere klimateknologi og -tilpasning i de fattige landene. Dette skal de bruke 100 milliarder dollar på årlig innen 2020. Men i 2025 skal den summen justeres opp. Nå skal ikke partene diskutere det nye måltallet, men hvordan man skal legge opp den prosessen. Og her ser vi en klassisk fattig-mot-rik-konflikt. Utviklingslandene er med god grunn opptatt av å legge grunnlag for få mest mulig støtte. De rike landene vil binde seg minst mulig på forhånd, og ha så stort forhandlingsrom som mulig frem mot 2025.

– Og så var det denne Talanoa-dialogen. Hva skal man få ut av den, egentlig?

– Det er – som navnet altså betyr – en kunnskaps- og erfaringsutveksling. Landene får en talerstol, de forteller hvor de står, hvor de burde være, og hvordan de skal komme dit. Det tas ikke mye konkrete beslutninger. Men det viktige her, er hvordan denne plattformen kan brukes til å øke ambisjonsnivået. I 2020 skal landene levere inn nye nasjonale bidrag. Det som skjer under Talanoa-dialogen skal informere den beslutningen som tas da. Derfor er det viktig at det ut fra dialogen kommer en beslutning eller en erklæring som sier noe tydelig om av det er viktig at vi strammer inn betydelig. Den store spenningen ligger i hvor langt man kan gå i å oppfordre land til å øke sine bidrag. Her veies ordene nøye.

– Så når du sier «beslutning eller erklæring» er det egentlig to helt forskjellige ting det kan ende i?

– Ja. En erklæring er ikke spesielt bindende, men kan derfor gi tydeligere signaler om hva som er ønskelig. En beslutning er mer konkret og bindende, men vil nok bli mindre tydelig. Men det viktigste er uansett at det kommer en innstramming. For med dagens bidrag styrer vi mot 3°C eller enda høyere oppvarming.

– COP24 varer til 14. desember – hva er det best tenkelige utfallet når vi kommer til siste dagen?

– At vi har fått et vedtak om regelverk som er tydelig, hvor det er lett å forstå hva man skal gjøre og at det er lett å forstå andre lands mål. Og ikke minst at man har transparens, at det er lett å sjekke om partene etterlever sine forpliktelser eller ikke.

– Og verst tenkelige utfall?

– Jeg har to slike. Det første, verste utfallet er at vi ikke kommer til enighet i det hele tatt, at det blir utsatt til neste år. Opprinnelig lå den an til at COP25 skulle holdes i Brasil, og ettersom den nyvalgte presidenten der er skeptisk til Paris-avtalen lovet ikke det godt. Nå har de trukket sitt kandidatur til å arrangere COP neste år, men det er likevel problematisk med en utsettelse. For det første er det ødeleggende for tilliten mellom partene. Men sent i 2019 er man også veldig nær 2020, når målene egentlig skal begynne å gjelde. Derfor håper jeg at vi kommer i mål med et godt regelverk i år.

Den andre verste utfallet skjer om vi får et vedtak, men at det er utvannet og utydelig. At det blir for stor fleksibilitet, eller tvil om hva de ulike partene faktisk skal gjøre. Jeg klarer ikke helt å velge mellom disse. Jeg frykter egentlig begge like mye.

– Du har nevnt det så vidt, men vi må snakke om deltakerlandene. Hvor vil vi se de store alliansene? Hvem blir pådrivere, hvem blir bremseklosser?

– Som nevnt går det et skille mellom rike og fattige land i en del viktige saker. Ved siden av klimafinansiering, gjelder det også det som kalles «tap og skade», hvem som skal betale for økonomiske konsekvenser av klimaendringene.

Men det er også en splittelse i gruppen av fattige land. Mens for eksempel øystater i Stillehavet er pådrivere, kan de likesinnede utviklingslandene være bremseklosser i mange spørsmål. Sistnevnte ønsker denne nevnte todelingen, så de selv kan regnes som fattige. De ønsker også størst mulig fleksibilitet, og minst mulig tydelighet i regelverket. Her gjør de seg vanskelige. På den andre siden har du land som USA og til dels EU og Norge, som ikke har så veldig lyst til å komme med løfter om klimafinansiering og tap og skade. De bremser på den måten.

– USA har jo sagt de skal trekke seg fra avtalen, og gjorde ikke stort vesen av seg i fjor. Hva venter du i år?

– USA er uansett et viktig land. Det var USA og Kina som drev frem Paris-avtalen. Og USA har ikke nødvendigvis gjort noen helomvending, tross Trump. Men det merkes i noen spørsmål. De er for eksempel helt uvillige til å bidra til klimafinansiering. Det er nytt og annerledes. Men den viktigste effekten er trolig at USA ikke lenger er noen pådriver. I Paris la de stort press på bremseklossene, for eksempel på Saudi Arabia. Når du tar vekk den pådriverrollen, får de som bremser et friere spillerom. I tillegg har det at de sier de skal trekke seg fra Paris-avtalen undergravd tilliten i forhandlingene. De to faktorene sammen gjør at dynamikken er endret, alt er blitt vanskeligere.

– Til slutt: I fjor ble COP23 holdt i Bonn, og demonstrasjoner mot tysk energipolitikk – og spesielt tysk kullavhengighet – rammet inn mediedekningen. I år er det kanskje enda mer tilspisset i Polen, med åpen konflikt innad i regjeringen om kullpolitikken. Er dette typisk mediestorm, eller tror du det vil bli merket på konferansen?

– Først må vi påpeke at det er tredje gangen Polen er vertskap. Hver gang det har vært Øst-Europas tur til å arrangere, er det Polen som har stilt opp. De har erfaring, de mestrer logistikken og så videre. Samtidig: Internt i EU er Polen ofte en bremsekloss i klimaarbeidet. Det er et kull-land, og det har nylig blitt bråk etter et utspill fra energiministeren som er det jeg tror du sikter til. Polen er også opptatt av skogbruk, og skogens rolle i naturlig karbonfangst. De to tingene vil nok Polen som vertskap ønske å promotere.

Men de skyver også rettferdig omstilling foran seg. Det begrepet – just transition – er noe for eksempel norske LO også er opptatt av. Men det kan brukes som påskudd, for å si at omstillingen kan skje for raskt, at man må ta hensyn til kullarbeidere og så videre. Polen vil ikke ønske at man sier for tydelig at kull skal fases ut.

Samtidig ville jeg vært langt mer bekymret om Brasil hadde blitt vertskap neste år. Nå blir det jo et spenningsmoment hvem som blir vertskap for COP25. For det betyr noe, det er en nøkkelrolle.