– Hvordan da?

– Fordi åpne landskapstyper reflekterer mer sollys direkte tilbake til verdensrommet enn skog. Det er omtrent den beste klimaeffekten du kan få: Lyset omgjøres ikke til varmestråling, som blir reflektert tilbake igjen til jorden fra drivhusgasser i atmosfæren. Det er dette vi kaller albedoeffekten: Mørke overflater absorberer mye lys som varme, lyse overflater reflekterer mer rett tilbake igjen. Denne effekten er også viktig på land: Høy vegetasjon gir lav albedo, som gir mer opptak av solstråling og tidligere snøsmelting. Lyngheier og snaufjell reflekterer mer lys enn det kratt og skog gjør.

– Derfor, hvis vi kutter ut husdyr som beiter i utmark, risikerer vi også å bytte ut landskapstyper som er viktige for klimaet. I tillegg er det gjerne slik at om kyr og sauer slutter å beite i utmark, kan andre dyr ta over. I Norge har for eksempel antall storfe som beiter ute gått ned, mens bestandene av elg og hjort har gått opp de siste hundre årene. Dermed går omtrent like mange dyr og beiter – og raper – i utmarken som før, forskjellen er at vi ikke spiser dem i like stor grad. Det spørs om det er gunstig for klimaet.

– Så hva er da løsningen?

– Her finnes det to skoler. Den ene går ut på å gjøre matproduksjon enda mer effektiv: Enda mer mat konsentrert på et mindre areal, slik at man kan sette av større områder til vern. Når de gjelder husdyrhold, er det mange som forsøker å øke fôreffektiviteten. Det er også gjort interessante forsøk med å blande inn tang og kull i kraftfôr, som ser ut til å føre til at dyrene produserer mindre metan i drøvtyggingen.

– Den andre skolen går ut på å gjøre matproduksjonen mer miljøvennlig, slik at den krever mindre ressurser og energi, og at man gjør plass til mangfold ved siden av. Ikke dyrke monokulturer, men mer sammensatte kulturer, og dyrke i mindre skala. Økologisk landbruk er et eksempel her. Fordelen med en slik tankegang er at man får agroøkosystemer som er mer robuste, som tåler sykdom, klimaendringer og er mer motstandsdyktig mot erosjon.

– Her hjemme er vi annerledes enn resten av verden i det at det er en såpass liten del av arealet som er brukt til landbruk – rundt 3 prosent. Globalt er det 11 prosent, i mange europeiske land mye mer enn det også. Hos oss har vi altså mye utmark, og her kan det tenkes at vi kan øke bruken av utmarken til matproduksjon, på en måte som ikke går på bekostning av det biologiske mangfoldet. Naturforvaltning handler til syvende og sist om å balansere hensynet til mat med andre naturressurser, biologisk mangfold og klimaet.