2°C: – For å ta forskningen først: Hva var viktigst?

Tore Furevik: – Det virkelig store var FNs klimapanels spesialrapport om 1,5°C oppvarming. Som sammenstilte og vurderte veldig mye forskning som er kommet til etter Paris-avtalen ble inngått for tre år siden.

For å ta konklusjonen raskt: Det er teoretisk mulig å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, men det vil være veldig krevende i praksis. Det krever 45–50 prosent kutt av klimagassutslipp innen 2030, og 100 prosent kutt innen 2050. Alle forsinkelser i henhold til dette betyr at vi må få til negative nettoutslipp. Altså at vi må trekke karbon ut fra atmosfæren. I en skala som ikke er mulig i dag, med teknologi som ikke finnes. Det er rene ord for pengene. Denne rapporten ble en øyeåpner for mange.

– Men hva var det med innholdet som gjorde den så viktig?

– Den viste tydelig hvor stor effekt det er av bare en halv grads ytterligere oppvarming. Vi må huske at vi allerede har hatt én grads oppvarming. Og at vi etter Paris har et mål om å holde oppvarmingen under to grader og helst ned mot halvannen grad. Men med de frivillige utslippsbegrensningene som landene så langt har rapportert inn, styrer vi mot tre og en halv graders oppvarming.

Bare på den halve graden fra 1,5 til 2 skjer det dramatiske ting. 10 millioner flere mennesker blir direkte rammet av havstigning. 400 millioner flere vil bli utsatt for helserisiko fra hetebølger. Så godt som alle korallrev vil dø ut. Det får konsekvenser for isen i Arktis, for biologisk mangfold i havet og på landjorda. Dette har det vært viktig å få frem.

Isen fortsetter å smelte selv ved 1,5°C

– Det er også begynt å komme ut forskning som skal i neste spesialrapport, om havet og kryosfæren. Altså den isdekte delen av kloden. Også der har det blitt noen overskrifter?

Ekspertintervjuet

(Foto: Gudrun Sylte)

Navn: Tore Furevik
Stilling: Direktør ved Bjerknessenteret og klimadirektør ved Universitetet i Bergen
Aktuell: Furevik oppsummerer klimaåret 2018.

– Det vi vet er at de store ismasser på land – Grønland og deler av Antarktis – ikke er i likevekt med halvannen graders oppvarming. Så selv om vi klarer det umulige, å stanse alle utslipp og stabilisere temperaturen på 1,5 grader varmere enn førindustriell tid, vil isen fortsette å smelte. Og havet vil fortsette å stige. Dette er viktige poeng som ikke har vært så godt kommunisert før.

– Og det er kanskje mer forståelig at øystatene i Stillehavet presser så hardt på i klimaforhandlingene?

– De mange øystatene har vært drivkraften bak halvannengradersmålet. Men det tragiske er jo at de heller ikke reddes av det målet. Det bare utsetter tidspunktet for når øyene vil forsvinne. Det vi har av data – tilbake til forrige mellomistid – viser at havnivået i tilsvarende klima før har vært 5–9 meter høyere enn i dag. Det gir en indikasjon på hva vi er på vei mot.

– Hva slags tidsperspektiv snakker vi om da?

– Det vil være mange hundre år. Men hvis en ser på hvor lenge det har bodd mennesker på Stillehavsøyene, eller alderen på mange historiske byer i Europa, er ikke fire-fem hundre år lang tid.

Det store skogbrannåret

– Noe annet som preget året var skogbranner. Klimasammenheng?

– Det er selvfølgelig sammensatt, men det er også en klar klimarespons ved at langvarig tørke øker faren for branner. Det har vært en klar økning i skogbranner de siste årene. Globalt henger det sammen med at det regner mindre i subtropiske strøk. Som Hellas, Spania og Portugal nær oss, men også i California og ellers i det sørvestlige USA, der brannene virkelig har herjet i år. Dette bør vi også vente oss mere av i fremtiden, noe som fremgår av Halvannengradersrapporten.

– I Asia så vi også Mangkhut, en historisk sterk tropisk syklon. Og det var også orkaner i Atlanterhavet som skapte store ødeleggelser. I et år der man tidligere i sommer spådde færre tropiske stormer enn normalt. Hva tenker du om det?

– Vi har sett mer av disse ekstreme stormene, som både vokser raskt og som varer lenge. Også her er Halvannengradersrapporten tydelig: Vi vil kunne forvente å se færre stormer totalt, men vi vil samtidig se flere av de sterkeste. Og vi ser også at de mest ekstreme stormene bringer mer nedbør med seg, noe som ofte er det som fører til de største ødeleggelsene.

Biodrivstoff og bærekraft

– Det kommer også en rapport om arealbruk, med tanke på både matproduksjon, avskoging og mer eller mindre klimavennlige tiltak, som dyrking av skog til biodrivstoff. Vi hadde jo en debatt om biodrivstoff i Norge på vårparten også. Dette er ikke enkelt?

– Biodrivstoff kan nok være del av en løsning. Bioenergi i kombinasjon med karbonfangst – såkalt BECCS – er fortsatt det som ser ut som den mest lovende negative utslippsteknologien. Men dette krever store areal, som man da må båndlegge for å produsere energi. Det kan gå på bekostning av areal til matproduksjon eller føre til avskoging. Dette er også påpekt i Halvannengradersrapporten. Der har man for første gang vurdert klimatiltak opp mot de andre bærekraftsmålene. Og BECCS kan skape problemer der. Kostbart blir det også. Det er derfor jeg pleier å si at de billigste CO₂-molekylene er de du ikke slipper ut.

COP-møte på overtid

– Apropos det: Hva var viktigst i klimapolitikken i 2018?

– Helt klart COP24, som ble avsluttet i Polen like før jul. Der forhandlerne rent objektivt klarte å levere på det meste av det de skulle. Jeg må i alle fall for min egen del si jeg hadde fryktet et mye verre utfall. Et alternativ der vi stod uten en fungerende Paris-avtale i 2020 ville vært en katastrofe.

– Men noe gjensto. Og det ble pengene det ble mest krangel om?

– Mye av dette handler først og fremst om hvem som skal betale for tiltakene i fattigere land, og hvordan overføringen av ressurser skal finne sted. Må man betale i kontanter, eller kan lån telles med? Eller private investeringer? Grovt fortalt vil mottakerlandene først og fremst ha direkte pengeoverføringer som de selv disponerer over. Rikere land vil gjerne ha mer fleksible ordninger. For eksempel at  investeringer fra bedrifter i mottakerlandet telles som klimatiltak, og bokføres som en overføring. Eller lån. Her fikk vi en avgjørelse, som gikk mer i de rike landenes favør. Altså at investeringer også kan telle som en overføring.

– Mange pustet lettet ut

– Var det ikke også noe med at rike land gjerne vil kreve utslippskvoter mot at de kan dokumentere investeringer i klimatiltak i fattige land?

– Det punktet var det eneste som virkelig strandet, og det er bokføringen som er det kritiske punktet. Hvis for eksempel Norge kjøper kvoter i Brasil, det vil si at vi betaler for utslippskupp i Brasil og får betalt i kvoter, så ønsker Brasil å si at dette var del av et brasiliansk utslippskutt. Og så bruker Norge kvoten til å brenne av ekstra gass hjemme. Da blir det en dobbelttelling, og det vil man gjerne unngå. I tillegg blir kvotekjøp blandet inn i finansieringsmekanismen, noe som heller ikke er ønskelig. Dette punktet ble derfor utsatt til neste COP.

– Men alt i alt?

– Jeg tror det var mange som pustet lettet ut. Forventningene var nok langt lavere denne gangen enn de var i Paris for tre år siden, fordi verden har endret seg så kraftig på samme tid. Vi ser mer nasjonalisme, mindre vekt på globalt samarbeid. Jeg tror derfor mange hadde ventet at forhandlingene skulle gå tregere og være vanskeligere enn de ble til slutt. Det var en del forpostfektning, blant annet støy rundt mottakelsen av Halvannengradersrapporten. Men til slutt fikk vi et vedtak som de fleste var fornøyd med.

Norske CO₂-utslipp øker

– Her hjemme har din kollega Helge Drange skrevet en rapport utgitt av Klimastiftelsen i 2018. Den viser at Norges CO₂-utslipp har økt med 30 prosent fra 1990. Mens i samme tidsperiode skryter SSB og regjeringen av at utslippene nå nærmer seg 1990-nivå?

– Vel, det er ikke feil å regne slik regjeringen og SSB gjør. De regner i CO₂-ekvivalenter, det vil si at effekten av andre klimagasser som metan, lystgass og ulike fluorforbindelser også tas med. Og siden utslippene av slike gasser har gått noe ned, har det kompensert for den sterke økningen i CO₂-utslipp. For eksempel ved at søppel nå blir brent i stedet for å ligge i åpne fyllinger, en stor kilde til metanutslipp tidligere. Det er også gjort viktige grep i industrien for å stanse utslipp av klimagasser.

Problemet er imidlertid at de gassene regjeringen har kuttet utslipp av, har mye kortere levetid enn CO₂ i atmosfæren. Såkalte kortlevde klimagasser forsvinner igjen etter få år, mens CO₂ forblir i atmosfæren i hundrevis av år. De langsiktige problemene med CO₂ er mye større enn med for eksempel metan. Og dette langsiktige problemet er blitt større, fordi utslippene av CO₂ har økt så kraftig. Så Drange har rett, vi har et mye vanskeligere utgangspunkt i 2018 enn vi hadde i 1990 med tanke på å kutte utslipp. På grunn av denne 30 prosents økningen i CO₂-utslipp.

Økte ambisjoner

– Og nå står mer ambisiøse klimamål på dagsorden. Også fra Norge, det har klimaminister Elvestuen varslet. Hvordan vil det gå?

– Den nye klimaloven krever at man samtidig med fremleggelsen av statsbudsjettet også beregner hvordan politikken vil påvirke utslippene. Der ligger vi nå på omtrent ett prosents kutt i året. Våre utslippskutt nedfelt i Paris-avtalen er på 40 prosent innen 2030 fra 1990-nivå. Altså nesten 4 prosent kutt per år fra nå. Det betyr at pilene peker feil vei, uansett hvor optimistisk man regner. Og at regjeringen må komme opp med langt kraftigere tiltak enn det vi har sett så langt, om våre forpliktelser skal nås. 

– Kanskje det er derfor regjeringen ikke ville gå inn for halvannengradersmålet i Polen?

– Det kjenner jeg ikke til, men la meg si én ting: To grader er et ekstremt vanskelig mål å nå. Halvannen er i praksis nærmest umulig. Men det var en journalist som sa noe veldig lurt om det, og sammenliknet med Nullvisjonen i trafikken: Det er uoppnåelig, men det er verdt å ha det som mål likevel. Og Halvannengradersrapporten viser jo at hver eneste tidel teller. Derfor må vi jobbe mot å holde temperaturstigningen så lav som mulig.

Norge, Europa og gassen

– Et annet tilbakevendende tema er Norges gasseksport til Europa. Klimavenn eller klimafiende?

– Her kom det en meget interessant bok fra Tord Hustvedt, som tok opp akkurat det. Hvordan Norge har lobbet mot energieffektivisering i Europa. Og hvordan gassforbruket i Europa raskt kan komme til å avta. Siden 1990 har vi økt våre utslipp, mens nesten hele resten av Europa har kuttet. Grunnen er petroleumssektoren. Utslippene derfra har økt med 80 prosent siden 1990. Og de forventes å øke enda mer de neste årene. Dette henger ikke i hop med verken nasjonale eller globale mål. Vi kan ikke fortsette å lete etter og åpne nye olje- og gassfelt som om verden rundt oss står stille.

– Så vil Norsk olje og gass innvende at de bare bidrar til å dempe utslipp fordi de erstatter kull med mindre forurensende gass?

– Problemet med denne fortellingen er at den har veldig lite støtte i data. I Storbritannia har de for eksempel lagt ned all sin kullkraft, samtidig som gassforbruket har vært stabilt. Altså har overgangen vært fra kull til fornybart. Og enkelte land i Europa tviholder på kullet, ikke fordi de ikke kan få tilgang til norsk gass, men fordi kull betyr arbeidsplasser, spesielt ute i distriktene. Det er god grunn til å tro at det vil holde på kullkraften helt til fornybart er blitt den åpenbart billigste løsningen.

I et rent klimaperspektiv ville det selvsagt vært gunstig om man sluttet med kull i dag, og så brant gass til man kunne dekket hele energibehovet med fornybare kilder. Men sånn fungerer ikke virkeligheten. Samtidig ser vi at den norske stat finansierer 80 prosent av lete- og utbyggingskostnadene gjennom leterefusjonsordningen og oljeskatteregimet. Staten er dermed en viktig kraft mot omstilling.

Fremtiden er også offshore

– Problemet er at Norge fremstår som et tohodet troll. På den ene siden skal vi ha ambisiøse klimamål. På den annen fører vi en petroleumspolitikk der vi legger til rette for å utvinne olje og gass til langt etter 2050. At ikke klima- og bærekraftsperspektivet legges til grunn for alt departement og direktorat gjør på olje- og gassfeltet, er for meg helt uforståelig. I stedet utsetter de oss for risiko – både ved at de bidrar til å øke klimaproblemet, men også ved at de investerer våre skattepenger i fossile brensler. Tanken er at de enorme summene vi bruker nå skal bli tilbakebetalt i 2050 eller kanskje 2070. Det er i beste fall optimistisk med tanke på økonomien. Og veldig pessimistisk med tanke på å redde klimaet.

– Men hva skal vi gjøre?

– Jeg er sterk optimist på vegne av norsk næringsliv og industri. Det skjer veldig mye spennende, spesielt her på Vestlandet. Vi er verdensledende på nullutslipp i maritim sektor. Både ved hjelp av batteri og etter hvert kanskje også ved hjelp av hydrogen. Produsert ved hjelp av fornybar energi eller kanskje fra naturgass kombinert med CCS.

Hvis du spør meg hva jeg tror vi skal leve av etter oljen, er svaret egentlig enkelt: Havet! Jeg har nevnt batteri- og hydrogendrivlinjer. Og så er det selvsagt fisk, men her har vekst vist seg å være krevende. Lakselusen har stoppet veksten. Men tenk om vi kunne etablert store lukkede anlegg til havs, i kombinasjon med offshore vindfarmer. Det ville gitt masse arbeidsplasser både på land og offshore, og all transport til og fra fastlandet vil være utslippsfritt. Det å stenge oljefeltene i 2020 har jeg ikke noe tro på. Men en kontrollert overgang til et annet system for verdiskapning som ikke involverer olje og gass og ødeleggelse av kloden – det er det vi trenger.