2°C: – Først av alt: Hva viser værstatistikken? Blir kloden varmere?

Tore Furevik: – Svaret er et klart ja: Målinger og statistikk de siste årene viser at klimaendringene fortsetter med uforminsket styrke. Temperaturene øker, både i atmosfæren og på landjorden og i havet, og vi ser hyppigere ekstremvær, både ekstremnedbør, hetebølger og tørkebølger. Sommerens hetebølge i Sør-Europa og ekstremnedbøren som skapte flommen i Utvik føyer seg inn i dette bildet. Og disse observasjonene passer godt inn i det klimamodellene har forutsett over tid. Alt viser at vi har et klima i ubalanse. Og det er ingen tvil om at det er økt innhold av CO₂ i atmosfæren som er årsaken.

– For noen år siden var det snakk om at endringene vi hadde sett bare var naturlige variasjoner. Hva har skjedd?

– Vi har fått mer forståelse nå for hva som er naturlige variasjoner, og hva som virkelig er global oppvarming. Blant annet forstår vi bedre hvordan variasjoner i havet – og da spesielt Stillehavet – påvirker temperaturene globalt, og de store vindsystemene i atmosfæren. Disse naturlige svingningene kan bremse oppvarmingen i perioder, og det var det som skjedde fra slutten av nittitallet frem til rundt 2012. Så kan det i neste omgang akselerere oppvarmingen, og det ser vi nå. Vi fikk nye varmerekorder i 2014, 2015 og 2016, og 2017 ser også ut til å bli blant de varmeste årene vi har observert.

– Og når det blir varmere, stiger havet. Hva sier ny forskning om det?

– Det stiger raskere enn vi har antatt. Nå ligger raten på 3,5 mm per år – det høres nok ikke mye ut, men det urovekkende er at det går stadig fortere. Det har så langt først og fremst vært på grunn av termisk ekspansjon – når vann blir varmere, tar det større plass – og fra smelting av mindre isbreer på land, men nå ser vi at smeltevann fra Grønland og Antarktis bidrar stadig mer. Dette har ført til mye diskusjon om fremtiden til verdens kystnære strøk, spesielt byene ved kysten.

– Hva med klimapolitikken?

– Det er forsket mye på halvannengraders- og togradersmålene de siste årene, spesielt om Paris-avtalen, og om hvor realistisk eller fysisk mulig det er å nå målene som ligger til grunn for avtalen. Jo lenger vi venter med å kutte utslippene, jo mer drastisk må vi kutte på kortere tid. Ifølge en artikkel i Nature, for eksempel, kan vi ikke vente lenger enn til senest 2020 med å begynne å kutte – vi må begynne nå, og vi må kutte dramatisk, hvis ikke togradersmålet skal bli helt umulig å nå. En annen, fersk artikkel slår rett og slett fast at togradersmålet er uoppnåelig – det krever en teknisk og økonomisk utvikling som er usannsynlig, hevder disse forskerne.

– Norge har forpliktet seg til å kutte 40 prosent av CO₂-utslippene innen 2030. Er det godt nok?

– Nei, ikke dersom togradersmålet skal nås. For at det skal skje, må verden raskere ned mot nullutslipp. Samtidig er selv det kuttet vi har forpliktet oss til ekstremt utfordrende – husk at 2030 bare er 13 år unna. Og ikke bare vil det få alvorlige konsekvenser for klimaet om vi ikke når målene – nå vil det også koste i kroner og øre. Norges mål er knyttet opp mot EØS-avtalen, og vi vil kunne bli straffet økonomisk av EU om vi ikke gjør nok.

– Det er med andre ord håpløst?

– Jeg vil heller snu på det: Togradersmålet virker urealistisk, men vi styrer trolig ikke mot katastrofen. Det skjer veldig mye positivt nå: Paris-avtalen var god, særlig om den gradvis strammes inn slik hensikten er. Den teknologiske utviklingen går raskt og i riktig retning. I sum betyr det at det er mindre sannsynlig at vi ender med fire til seks graders oppvarming i 2100 slik mange har fryktet. Det ville vært katastrofalt. Jeg tror vi ender et sted mellom to og tre grader. Fortsatt vil skadevirkningene være store, og det vil bli tøft for mange, men det er vesentlig bedre enn både fire, fem og seks grader.