Ogunbode jobbet tidligere ved Universitetet i Bergen og brukte data fra Norsk medborgerpanel til å undersøke hvordan FNs klimapanels rapport om halvannen graders oppvarming påvirket folks holdninger til klimaendringene. Resultatene har vakt oppsikt: Et solid flertall hadde støtt på rapporten, og en stor andel av dem igjen ble mer bekymret for klimaendringene etterpå.

2°C: – Hva er bakgrunnen for denne studien?

Charles Ogunbode: – Jeg er miljøpsykolog, som betyr at jeg er opptatt av hvordan folk påvirker og påvirkes av det naturlige miljøet rundt seg – i vid forstand. Klimaendringer er et spesielt interessant tema for meg, og mange andre psykologer – fordi det er et problem mennesker ser ut til å være dårlig rustet til å håndtere rent psykologisk.

Jeg har derfor vært opptatt av hvordan folks holdninger til klimaendringer formes av ulike erfaringer og informasjon fra ulike kilder, og hvordan dette samspiller med underliggende psykologiske prosesser.

Hvis du for eksempel rammes personlig av flom, og klimaendringene kan være en sannsynlig årsak til denne flommen, vil det forme dine holdninger til klimaendringene. Men den årsakssammenhengen er sjelden helt klokkeklar for folk flest. Og holdningene våre formes også av forestillingene vi hadde om verden før flommen. Eller av hvordan det sosiale miljøet ditt reagerer på det som skjer rundt deg. Og av hva mediene forteller deg.

Målte holdningsendringer

– Og av klimaforskning også, da, eller?

– Det er det vi ikke har visst så mye om. Mens forskningen som IPCC bygger rapportene sine på står i sentrum for den akademiske og politiske diskusjonen, vet vi lite om hvor mye den har å si for meningsdannelsen hos folk flest.

Derfor var vi interesserte i å finne ut om vi kunne måle noen effekt av FNs klimapanels spesialrapport om 1,5 graders oppvarming – Halvannengradsrapporten. Om folk som hadde blitt gjort kjent med innholdet ble påvirket av det, og hva som eventuelt hadde betydning for hvor sterk påvirkningen ble.

– Hvordan gjorde dere det?

– Vi fikk tilgang til Norsk medborgerpanel, og fikk dermed stilt spørsmål til et representativt utvalg nordmenn om de hadde støtt på Halvannengradersrapporten. Altså om de hadde lest selve rapporten, et sammendrag eller støtt på den i nyhetsmediene. Vi stilte også mer generelle spørsmål om hvordan de oppfattet klimatrusselen, og hvor bekymret de var for klimaendringene. Siden sammenliknet vi svarene på disse generelle spørsmålene med svar som var samlet inn før Halvannengradersrapporten ble gjort offentlig. Slik kunne vi måle om holdningene hadde endret seg.

Hovedforfatter: Charles A. Ogunbode, De Montfort-universitetet, Leicester (tidligere Universitetet i Bergen)
Referanse: Ogunbode, C.A., Doran, R. & Böhm, G. Exposure to the IPCC special report on 1.5 °C global warming is linked to perceived threat and increased concern about climate change. Climatic Change (2019).

– Hva fant dere ut?

– Flertallet hadde støtt på rapporten i en eller annen form. Over 70 prosent svarte at det var gjennom nyhetsmedia. Generelt fant vi at de som hadde lest rapporten eller lest om den, var mer bekymret for klimaet enn de som ikke hadde gjort det. Og de var også generelt blitt mer bekymret enn de hadde vært før rapporten kom.

Ingen endring på ytterste høyre fløy

– Så dere på noen andre faktorer også?

– Vi så på alder, kjønn, politisk grunnholdning, og tidligere bekymringsnivå. Det siste var fordi vi antok at folk som hadde utpreget kriseforståelse i forkant sannsynligvis ville reagere annerledes på innholdet enn andre.

Vi fant imidlertid ingen systematisk effekt fra noen av disse bakgrunnsvariablene. Med ett unntak: Politisk grunnholdning. Altså hvor folk plasserer seg selv på en høyre-venstre-skala i norsk politikk.

Det viser seg da at de som plasserte seg selv på ytre høyre fløy viste liten tendens til å endre holdning før og etter rapporten. De forble upåvirket. På den mer moderate høyresiden, derimot, så man en svak endring i retningen økt bekymring.

Den sterkeste sammenhengen var imidlertid den jeg nevnte først – at det å bli kjent med innholdet i rapporten gjorde at man ble mer bekymret for klimaendringene. Den effekten slo inn på tvers av hele det politiske spekteret – selv om den altså var noe mindre uttalt for dem på høyresiden.

– Må erkjenne at kunnskap er viktig

– Hva betyr dette?

– Det at informasjon hadde så stor betydning, syntes vi var spennende. Et narrativ som dukker opp mye i faget mitt, er at folk er så forutinntatte i møtet med informasjon at det sjelden endrer på noe som helst. At de i stedet har en tendens til å tolke ny informasjon innenfor rammene av sin egen virkelighetsoppfatning.

På feltet mitt brukes dette som argument for å snakke ned betydningen av kunnskap og fakta. Samtidig trenger jo folk fakta for å vite hvordan de skal løse et nytt problem, og for å forstå om det haster å finne en løsning eller ikke. Og her virker det som om Halvannengradersrapporten har hatt stor kraft.

Jeg tror denne studien i alle fall viser at vi bør erkjenne at informasjon faktisk er viktig. Samtidig ser vi at informasjon ikke er nok alene, andre faktorer må også være på plass for at den skal få tilstrekkelig gjennomslagskraft.

– Hva bør vi gjøre videre?

– Dette er ikke den endelige studien som slår fast hvor viktig kunnskap er i klimadebatten. Men jeg håper den kan utløse mer diskusjon og at vi kanskje på nytt går gjennom hvordan informasjon om klimaendringer faktisk påvirker samfunnsdebatten og politikken.

Personlig tror jeg det er viktig at folk forstår alvoret i situasjonen, og forstår hva vi trenger å gjøre med problemet. Da er tilgang til presis, vitenskapelig informasjon helt avgjørende. Men vi trenger mer forskning for å forstå hvordan man bør presentere forskning for et bredere publikum for at det skal nå skikkelig frem.

Høy bekymring, liten offervilje

– Interessant nok samlet vi faktisk inn mer data omtrent et halvår etter denne studien, og der ser vi på hva folk faktisk har lært av Halvannengradersrapporten. Hva de husker, hva de faktisk har gjort, og hva slags tiltak de kan tenke seg å stille seg bak. Om de vil støtte politikken som er nødvendig for å gjennomføre det grønne skiftet. For eksempel investeringer i grønn energi, karbonskatt, eller klimaavgifter på matvarer som kjøtt og meieriprodukter.

– Kan du avsløre noe om hva dere finner der?

– Dataene blir fortsatt analysert, men det tegner seg et bilde som ikke er veldig positivt. Folk er fortsatt bekymret, og de støtter gjerne enkle tiltak som ikke påvirker dem i dagliglivet i særlig grad. Men mer omfattende tiltak – som flyskatt eller brede CO₂-avgifter – det er ikke populært.

– Men hvis vi ikke er villige til å være med på å dra lasset, har vi egentlig skjønt hvor stor krisen er? Vet vi egentlig nok, eller trenger vi faktisk mer informasjon?

– Jeg tror virkelig ikke mer informasjon er løsningen her, i alle fall ikke alene. Selvsagt trenger vi stadig mer informasjon om klimaproblemet. Dette er en typisk situasjon der ekspertinformasjon er avgjørende for at vi får verktøyene til å velge de beste løsningene.

– Vag politikk er demotiverende

– Samtidig viser jo studien vår at dette med bekymringsnivå og vilje til å handle er litt som å leie hesten ned til elven: Du kan ikke tvinge den til å drikke. Folk trenger verktøyene, ja, men de trenger også å føle at det å bruke dem faktisk vil bety noe.

Ta klimademonstrasjonene vi så i fjor: Jeg tror det handlet om at mange folk følte de var i ferd med å nå en slags kritisk masse – at nå kunne de forlange handling. Men dersom det følges opp av lukkede politiske møter som ender med vage, uforpliktende vedtak – det kan virke demotiverende. Og i seg rive grunnen under tøffere, mer målrettete politiske tiltak, som faktisk er det vi trenger.

– Og så har du et veldig høylytt mindretall av klimaskeptikere – som er mot klimapolitikk nær sagt uansett. Og som tilsynelatende ikke påvirkes av informasjon …

– Ja, der har du et både interessant og frustrerende tema. Mange som støter på resultatene våre er veldig opptatt av denne gruppen, og spør «hva kan vi gjøre med dem». Det spørsmålet synes jeg er problematisk.

– Hvorfor?

– La meg først si at hvis du skal studere klimaskepsis, er Norge et greit sted å gjøre det – fordi Norge har en relativt høy andel av klimaskeptikere, det er sammenliknbart med land som USA og Australia.

– Ikke viktigst å imøtegå skeptikere

– Når det er sagt, er det også viktig å understreke at vi snakker – som du nevner – om en minoritet. Vi kan snakke om en andel på rundt 15 prosent som på en eller annen måte faller inn i den kategorien, og som ikke lar seg overbevise av fakta eller kunnskap.

Men nettopp derfor tror jeg ikke klimakommunikasjon eller klimastrategi bør bry seg med dem overhodet.

– Hvorfor ikke? Selv om de ikke forholder seg til fakta, kan de jo påvirke debatten bare ved å lage støy? Bør man ikke være rustet mot slikt?

– Ikke nødvendigvis. For det første, jeg synes de bidrar til debatten på én måte: De tvinger samfunnet til å ikke ta argumentene bak klimapolitikken for gitt. Vi må argumentere grundig, godt og forståelig.

Men målet må alltid være å forsøke å overbevise et tilstrekkelig stort flertall til at vi kan tvinge gjennom nødvendig handling. Og det har seg faktisk slik at de fleste mennesker forsøker å forstå verden rundt seg, og de lar seg faktisk overbevise av fakta og fornuft. Det er dem vi trenger å støtte. Da blir den lille minoritetsgruppen – som etter alt å dømme aldri vil endre mening – bare en distraksjon.