I januar kom Klimameldingen fra regjeringen, der skogplanting på nye arealer var nevnt som et viktig klimatiltak i Norge. Dette er et tiltak som har blitt studert og vurdert av forskere og myndigheter siden Stortinget i 2012 vedtok at regjeringen skulle lage en strategi for økt skogplanting.

I 2015-2018 ble det iverksatt en pilotording som ga mye kunnskap og erfaringer om strategien. Gode avveininger er her sentralt – skal man lykkes med skogplanting på nye arealer som klimatak må man finne gode avveininger: tiltaket må både gi god klimaeffekt samtidig som det må tas hensyn til miljøverdier, og det må fortrinnsvis kunne gjennomføres uten unødvendig byråkratisk organisering.

«Skogplanting i nye arealer»

Men hva betyr «skogplanting på nye arealer» egentlig i denne sammenheng? Dette betyr to ting. For det første betyr det planting av ny skog på åpne arealer som ikke har hatt skog før, i det minste ikke på svært mange år. I 2013 kom en rapport fra Miljødirektoratet mfl. som viste at det er om lag 9 600 kvadratkilometer arealer som kan vurderes for planting av gran som klimatiltak. Av dette er det kun 800 kvadratkilometer med slike åpne arealer som ikke har hatt skog før.

Mesteparten (dvs. 92% eller 8 800 km2) består av utmarksarealer som tidligere ble aktivt beitet av husdyr, og tidligere innmark som ikke lenger holdes i hevd. Dette er altså arealer som allerede er i ferd med å gro igjen, som oftest med ulike løvtrearter.

Resultatet blir en lauvtredominert skog som vanligvis vil ha vesentlig lavere produktivitet, og dermed et lavere CO₂-opptak, sammenlignet med en aktivt forvaltet granskog. Det er derfor riktig å snakke om treslagskifte på disse arealene, og da i hovedsak med gran som det framtidige treslaget.

Hvorfor er dette skillet viktig?

Skillet er viktig fordi at man må velge et referansesystem når man beregner klimaeffektene av skogplanting som en tiltaksstrategi. Dette gjelder både biogeokjemiske og biogeofysiske effekter, som begge må tas hensyn til. Med arealene i rapporten fra Miljødirektoratet mfl. som utgangspunkt, beregnet vi i en studie publisert forrige sommer påvirkningen på jordens energibalanse fra skogplanting i dag og fremover mot 2100. Analysen er basert på Landsskogstakseringens prøveflater og faktiske vurderinger i felt om vekstforhold for dagens treslag og gran, kombinert med data for klima.

Hovedfunnene var at:

• skogplanting med gran bidrar til global nedkjøling grunnet høyere opptak av CO₂ i biomasse og jordsmonnet i forhold til naturlig løvskog
• nedkjølingen fra høyere CO₂-opptak er omtrent 12 ganger viktigere enn oppvarmingen som skyldes endring i overflatens albedo.

Forklaringen bak funnene er at over tre fjerdedeler av arealene som er aktuelle for skogplanting ligger i lave høydelag langs kysten der klimaet er mildt og hvor granskog har et betydelig høyere CO₂-opptak enn gjengroingsskogen. I disse områdene er også snøsesongen kort, slik at forskjellen i albedo mellom ulike skogtyper (granskog versus løvskog) blir nokså liten.

Generelt er også forskjellen i albedo mellom en granskog og en løvskog mye mindre enn forskjellen mellom skog og beitemark og andre åpne arealtyper.

Må ta hensyn til lokalt klima

Når det gjelder skogplanting som klimatiltak må en også ta hensyn til konsekvensene for det lokale klimaet, som er påvirket av viktige biogeofysiske faktorer (blant annet albedo).

Ny forskning med utgangspunkt i norske forhold viser at skogplanting gir høyere temperatur lokalt – i størrelsorden 1-1.5°C om vinteren og våren. Dette funnet er basert på en klimamodellsimulering der 35 982 kvadratkilometer beitemark («grassland») og åpen fastmark («shrubland») fra havet opp til skoggrensen var byttet ut med barskog. Slike forskningsresultater er interessante, men vanskelige å knytte til regjeringens strategi for skogplanting på nye arealer.

Den lokale klimapåvirkningen blir sannsynligvis ikke like stor på de fleste arealer som er aktuelle for planting av gran, det vil si der grana vokser godt, og når man tar hensyn til hva som er det realistiske referansesystemet (løvskog vs. beite/åpenfastmark) og den geografiske plasseringen til de aktuelle arealene.

Hvor og hvordan – ikke om

Poenget her er at den lokale biogeofysiske effekten bare er en del av klimapåvirkningene knyttet til skogplanting. Karbonkretsløpet må tas hensyn siden det gir større klimapåvirkning når vi snakker om planting av skog på nye arealer i Norge.

En lokal oppvarming på 1.5 °C tilsvarer et utslipp av 7 kg CO₂ per kvadratmeter, som er i størrelsesorden seks ganger mindre enn forskjellen i gjennomsnittlig CO₂-opptak når en sammenligner plantet granskog med gjengroingsskog (44 kg CO₂ per kvadratmeter). En hogstmoden granskog gir også samfunnet høykvalitetstømmer med høy klimanytte. Skogen vil og kan være en viktig leverandør av biomasse for å få ned utslipp i andre sektorer i årene fremover.

Sett fra et klimaperspektiv, synes det fornuftig at man i diskusjonen rundt skogplanting i Norge heller bør fokusere på hvor og hvordan vi implementere strategien i Norge – ikke om tiltaket bør eller ikke bør implementeres.