På havvind-toppmøte i Oostende i april, økte Nordsjølandene, med Danmark og Belgia i spissen, nok en gang havvind-ambisjonene. Europa har i dag 30 GW offshore vindkraft installert. Nå er målet at kapasiteten skal øke til 120 GW innen 2030.

– Det er rett og slett ikke realistisk, sier Christina Aabo.

Hun har jobbet i vindkraftindustrien i tre tiår og vært i selskaper som Ørsted, Vestas og Suzlon Wind Energy. Fra 2012 til 2022 var hun forsknings- og utviklingssjef i Ørsted – verdens ledende offshore havvindprodusent.

Selv om klimakrisen og krigen i Ukraina har bidratt til at de politiske ambisjonene øker, ser Aabo at det i dag er for mange utfordringer som står i veien for ambisjonene. I tillegg til at det ikke er noen plan for hvordan strømnettet kan ta imot kraften og myndighetsarbeidet knyttet til å lyse ut områder og godkjenne utbyggingstillatelser, er også manglende lønnsomhet i verdikjeden en utfordring.  

– Turbinprodusentene strever med røde tall. De store turbinprodusentene som Vestas, Siemens Gamesa og GE strever, men de vil klare seg. Disse selskapene er rett og slett too big to fail. Verre kan det være for noen av turbinprodusentenes leverandører og deres underleverandører, sier Aabo.

I fjor advarte hun om at havvindnæringen er grunnleggende syk og «ingen tjener penger». Siden den gang er det blitt verre.  

I samtalen er vi innom:

• Hvem tjener penger og hvem tjener ikke penger i havvind?
• Hva må til for at de politiske havvind-ambisjonene skal nås?
• Hva skal til for at havvind blir lønnsomt for alle aktørene i verdikjeden?
• Hvilken rolle spiller Kina?