Finansminister Olaf Scholz presenterte planene onsdag 25. august. Sosialdemokraten Scholz gjør det for tiden skarpt på meningsmålingene som en av kandidatene til å overta etter Angela Merkel som forbundskansler etter valget i september.

Som et ledende industriland er Tyskland særlig opptatt av hvordan stål-, kjemi- og andre industrier kan avkarboniseres uten at høye utslippskostnader og andre strenge klimatiltak fører til at bedrifter legges ned eller flytter til land med slappere klimapolitikk (karbonlekkasje).

“Klimaendringene kan ikke håndteres nasjonalt og heller ikke på europeisk nivå. Derfor vil vi skape en internasjonal klimaklubb for alle som går foran med ambisiøse mål,” sier Scholz i en pressemelding.

Et av forslagene i planen er å etablere en felles pris på utslipp av CO₂ blant klimaklubbens medlemmer.

• Les også: Hva er en klimaklubb, hva har det med karbontoll å gjøre, og hvordan kan det redde verden?

Tyskerne ser for seg en rask prosess for å stable den nye alliansen på beina. Først må EU-partnerne overbevises om ideen. Frankrike har allerede signalisert støtte. Deretter kan EU og Tyskland ta det videre til USA og Storbritannia i G7-samarbeidet. Et neste skritt vil være å gå på G20-landene, der Kina som verdens dominerende utslippsland er med – og India, som også ruver i utslippsoversikten.

CO₂-prising og industrisatsing

Klimaklubb-initiativet fokuserer sterkt på industrien og har disse hovedpunktene:

• 1,5 grader: Medlemmene skal iverksette ambisiøse tiltak for å holde global oppvarming under Paris-avtalens mål om 1,5 grader. Medlemmene har som mål å bli klimanøytrale senest i 2050, eller helst før.
• CO₂-prising: Felles standarder for måling og kontroll av utslipp fra produksjon av varer. På mellomlang sikt innføres en felles minstepris på CO₂-utslipp i energi- og industrisektoren. Medlemmene blir enige om et felles beregningsgrunnlag som også inkluderer indirekte CO₂-prising som skatter og avgifter, subsidier, produktstandarder osv. Målet er at nasjonale CO₂-priser skal konvergere.
• Industriomstilling: Samarbeid om den store transformasjonen som trengs for å gjøre industrien klimanøytral. Eksempler er konkrete tidsplaner for utslippsintensive varer som stål- og kjemiprodukter. Medlemmene kan skape felles markeder for klimanøytrale produkter og støtte innføringen av nøkkelteknologier. De kan også gå sammen om en “hydrogenpakt” for å sikre globalt tilbud av grønt hydrogen.
• Åpenhet: Klubben vil være åpen for flere land, som viktige EU-handelspartnere, land med stor industrisektor og andre land med ambisiøs klimapolitikk. Utviklingsland vies spesiell oppmerksomhet, bl.a. åpnes det for unntak for fattige land og støtte til tiltak.

EU og karbonlekkasje

Klimaklubb-initiativet går rett inn i debatten om en “karbontoll” (CBAM), et av EU-kommisjonens sentrale forslag i klimapakken som ble lagt frem i juli. Det forslaget er nettopp tenkt som et tiltak for å forhindre at klimapolitikken tar knekken på industrien.

Det tyske initiativet slår fast at en nasjonal eller regional beskyttelse mot karbonlekkasje – som CBAM ville vært – blir nødvendig når det mangler et internasjonalt rammeverk som beskytter land som går foran i klimapolitikken. Men slike beskyttelsestiltak har den ulempen at den gjør industriens omstilling mindre effektiv og setter målene i fare.

“En internasjonal klimaallianse bygd på tillitsfullt samarbeid – en samarbeidspreget og åpen klimaklubb – kan hjelpe til å overvinne dette dilemmaet,” skriver Scholz’ departement. Dokumentet foreslår for øvrig også at EU-kommisjonen kan få jobben med å sette klimaklubb-ideen ut i livet.

En klimaklubb som fungerer slik tyskerne ser for seg, vil gjøre tiltak mot karbonlekkasje mellom medlemmene overflødig. “Samtidig kan medlemmene innføre en felles beskyttelse mot karbonlekkasje til tredjeland,” heter det. En av måtene å gjøre dette på, er nettopp med en type CO₂-avgift på grensen som ligger i EUs forslag om CBAM.

Hvordan samarbeidet skal organiseres og kontrolleres i praksis, sier det tyske finansdepartementets relativt omfattende dokument lite om. I internasjonal klimapolitikk bør medlemmene av klubben opptre mest mulig koordinert, heter det, blant annet i den videre utviklingen av Paris-avtalen.