Craig Morris er amerikaner, har bodd i Tyskland siden 1992, og de siste 15 årene har han analysert og dekket energiomstillingen for en rekke publikasjoner. Blant annet er han hovedskribent for det engelskspråklige nettstedet Energy Transition, som tar for seg Energiewende samt det internasjonale grønne skiftet.

Sammen med Arne Jungjohann kommer Morris i disse dager ut med boken “Energy Democracy” om historien bak Energiewende – et tema han tidligere også har skrevet om for Energi og Klima.

Tidligere i år begynte Morris som gjesteforsker (senior fellow) ved forskningsinstituttet IASS i Potsdam, et ledende tverrfaglig senter for forskning på klimaspørsmål og bærekraft.

Nylig møtte jeg Morris til et intervju i Potsdam, og benyttet anledningen til å be ham om en oppdatering på forskjellige aspekter ved Energiewende. Noen hovedpunkter:

• Utfasingen av kull må skje som ledd i en bred politisk løsning der fagforbundene trekkes med
• Norske gasseksportører kan puste lettet ut – klimapolitikken vil gå for sakte til å true gassen
• Sol- og vindkraft vil trenge særbehandling i kraftsystemet; spørsmålet er hvilke deler av kraftmarkedet som vil skape lønnsomhet
• Det vil være særs dårlige nyheter for Energiewende hvis tyske bilprodusenter ikke klarer omstillingen til elbiler
• Tysk næringsliv hevder seg godt i den globale grønne konkurransen

Kullet må vekk

Tyskland ligger an til å klare klimamålene for 2020 som det har forpliktet seg til i EU-sammenheng. Men landet har i tillegg satt seg et mer ambisiøst mål om 40 prosent i kutt i klimagassutslipp sammenlignet med 1990-nivået. Dette ser nå ut til å ryke, og en hovedgrunn er de store utslippene fra kullkraftverkene.

Fremtiden for kullet – både kullkraftverkene og tysk kullgruvevirksomhet – har også vært av de viktigste stridstemaene i tysk politikk de siste månedene. Koalisjonsregjeringen strever med å bli enige om målsettingene i den nye klimaplanen som skal fastlegge Tysklands ambisjoner frem mot 2050, og kullet er et av de vanskeligste spørsmålene.

I et 2050-perspektiv vil Tyskland uansett ikke komme utenom å stenge ned kullkraftverkene og slutte med kullproduksjon, skal fremtidige klimamål nås. Den aktuelle debatten til tross, Craig Morris er blitt mer optimistisk med tanke på kull-utfasingen – han mener det har skjedd et stemningsskifte.

– For noen få år siden tror jeg ikke noen var overbevist om at du kunne få myndighetene til å fase ut kull. Nå er ikke spørsmålet om det kommer til å bli gjort, men når. Det viktigste tegnet på endring er at fagforbundet som representerer kullgruvearbeiderne i praksis har akseptert 2050 som sluttdato, og de har akseptert at utfasing av kull er uunngåelig. Klimafolk argumenterer nå for at utfasingen må skje innen 2030. Spørsmålet er om fagforbundene kan bli dyttet mot 2030, sier Morris.

Craig Morris og Arne Jungjohann kom i høst ut med bok om Energiewendes historie.

– Det store temaet er arbeidsplasser. Dette dreier seg om lokalsamfunn som vokste frem og ble velstående på grunn av kullet, legger han til.

Noen økonomer har en tilsynelatende enkel løsning på kull-utfasingen: Dersom prisen på CO₂-utslipp i EUs kvotemarked (EU ETS) steg tilstrekkelig, ville kullkraftverkene ikke lengre være lønnsomme – og bli stengt ned. Men så glatt går det ikke i den virkelige verden, protesterer Morris. Både en reform av EU ETS og utfasing av kull er politiske spørsmål. Land som Polen slåss mot en økt karbonpris, og deler av den tyske regjeringen er egentlig godt fornøyd med situasjonen, mener Morris.

– Økonomien går bra, industrien er solid. Den slipper høye karbonpriser og utbyggingen av fornybar energi har sørget for lave strømpriser for store deler av industrien, sier han.

Storbritannia har innført et prisgulv på CO₂-utslipp, noe som har bidratt sterkt til at britenes siste kullkraftverk vil stenges i 2025. Men til forskjell fra Storbritannia har Tyskland fortsatt en stor industrisektor som ville tape på høyere CO₂-pris. Det er en av grunnene til at kull-utfasingen i Tyskland må skje som del av en fremforhandlet politisk plan.

– Dette dreier seg til syvende og sist om mennesker. Det er lokalsamfunn som vil bli ekstremt sterkt berørt. På en eller annen måte må du finne en løsning. Hvis du ikke gjør det, ender du opp med en del av befolkningen som føler seg latt i stikken, og det er én forklaring på slikt som Brexit og Trump. Det som trengs er en strukturert politisk omstilling med elementer som førtidspensjonering, og nye jobber andre steder for dem som vil flytte på seg. Å sette en hel by på sosialen og ikke tilby dem noen ting, det er en brann som bare venter på en fyrstikk.

Norsk gass tjener på treg klimapolitikk

Økonom-løsningen på rask kull-utfasing ville ha den for norske gasseksportører hyggelige bivirkning at etterspørselen etter gass til kraftverk ville øke. Morris er sikker på at Statoil, Norsk olje og gass og Olje- og energidepartementet vil få rett i at gass blir viktig i den europeiske energimiksen i lang tid fremover. Begrunnelsen er en noe annen enn den som pleier å komme fra den norske gasslobbyen.

– Enkelte etterlyser en visjon om et 100 prosent fornybart energisystem. De vil peke på at naturgass fortsatt er fossil energi. Hvis vi skulle ta et mål om 1,5 graders global oppvarming seriøst, ville vi måtte være fossilfrie rundt 2030, eller enda tidligere. Hvis vi ser på hva som må gjøres, kan det ikke være noen rolle for naturgass. Det er bare det at vi ikke kommer til å gjøre det vi egentlig må gjøre, sier Morris.

– De norske aktørene argumenterer med at en overgang fra kull til gass er bra fra et klimaperspektiv, fordi brenning av gass gir bare halvparten av klimagassutslippet som kull.

– Som fortsatt er 50 prosent mer enn det vi trenger. Det sinnssvake med dette er at vi skrev under på dokumentene (Paris-avtalen, red.anm) som sier maksimum 2 grader og at det skal arbeides for 1,5 grader, samtidig som ingen har fortalt folk om hva dette betyr i praksis: At du ville måtte forby biler som ikke går på strøm – og det forbudet måtte komme i morgen!

Sol og vind må særbehandles

Stigende andeler uregulerbar fornybar energi fra sol og vind skaper utfordringer for både kraftsystemet og kraftmarkedet. En stor, kommende debatt er hvordan de europeiske kraftmarkedene skal utformes for å oppmuntre til fortsatt utbygging av fornybar energi i en situasjon med press på økonomiske støtteordninger.

Et nøkkelspørsmål for Morris er hvor mye av lønnsomheten som vil flytte seg fra engrosmarkedene for kraft til markedene for systemtjenester (balansemarkedene).

– Vi bør ikke ha for store forventninger til at vind og sol kan delta i engros- eller spotmarkedene. Årsaken er at de ikke kan reagere på prissignaler. De vil alltid prise seg selv ut av markedet. Solkraftverk må dumpe elektrisiteten når solen skinner. Så vi må bestemme oss for at vi vil ha vind og sol, og så må vi plassere dem i et eget marked hvor de får en garantert pris, enten den kommer fra feed-in-tariffer eller fra auksjonsbaserte systemer eller noe annet, sier Morris.

Med andre ord tror han at det vil bli behov for et subsidieelement for fornybar også på lengre sikt – og han etterlyser en visjon for hvordan kraftmarkedene skal fungere i 2030.

Tysk bilbransje-kollaps vil skade Energiewende

Energiewende-debattene har til nå dreid seg mye om kraftproduksjon. Men også i transportsektoren må det skje en stor omstilling dersom lavutslippssamfunnet skal bli en realitet.

I høst ba Forbundsrådet (delstatene) EU-kommisjonen om å undersøke hvorvidt skatte- og avgiftssystemene kan endres slik at ingen nye bensin- eller dieselbiler blir godkjent fra 2030.

Debatten er altså i gang, men omstillingen i transportsektoren har ikke vært imponerende så langt. Etterforskningen av VW-skandalen dominerer fortsatt overskriftene. Craig Morris ser grunn til bekymring for den store tyske bilindustrien.

– Det virkelige temaet her er om så mange land vil forby diesel- og bensinbiler i byene at alle begynner å kjøpe elbiler. Hvis tyske bilprodusenter ikke klarer å omstille seg fort nok, kan faktisk selve eksistensen deres være truet.

– Det virker ikke som de har innsett det ennå.

– Jeg tror kanskje de innser det, selv om du fortsatt hører toppsjefer si at vi ikke må forby salg av ikke-elektriske biler innen 2030. På en måte er det irrelevant, fordi hvis Nederland gjør det, hvis Paris gjør det, hvis det blir en trend, da kan ikke den tyske regjeringen stoppe det. Mitt håp for den tyske økonomien er at det ikke er for sent for bilprodusentene å omstille seg. Fordi hvis det er for sent, kan vi få økonomiske nedgangstider. Hvis bilprodusenter går konkurs, rammes økonomien. Og hvis økonomien rammes, vil ikke folk ha Energiewende. Alt sammen på grunn av bilprodusentene.

Asiatiske solpaneler, tysk produksjonsutstyr

En viktig del av tankegangen bak Energiewende er næringspolitisk: Satsingen på et grønt skifte skal også resultere i nye lønnsomme bedrifter og arbeidsplasser i Tyskland. De siste årene har det vært mye oppmerksomhet om problemer for deler av solenergi-industrien, men Morris mener det er grunn til optimisme.

– Tyskland og Danmark er så godt som de eneste landene som eksporterer utstyr til vindkraft i større skala, så vind går veldig bra. Kineserne eksporterer ikke vindturbiner.

– I solenergisektoren er ikke Tyskland egentlig representert innen solceller og -paneler. Det er produktet som er synlig for alle. Men over alt ellers i verdikjeden er Tyskland godt representert. Vi har en av verdens topp tre silisiumprodusenter i Wacker. Rundt 50 prosent eller mer av produksjonsutstyret for solenergi kommer fra Tyskland. Enkelt sagt: Solpaneler produseres i Asia med produksjonslinjer fra Tyskland. Tyskland beholdt ikke de lavteknologiske delene av verdikjeden, men vi produserer ikke radioer eller TV-er her lenger, så det bør ikke forbause at det ikke fungerte med solenergi heller. Det er ikke der den tyske ekspertisen og tyske komparative fortrinn ligger, sier Morris.

På andre områder må tyskerne skjerpe seg: Innen lagringsteknologi for strøm og løsninger for “smart grid” er det hard global konkurranse med et stort innslag av IT, og amerikanerne vil være sterke der, venter Morris. Bilbransjen er, som vi har sett, problematisk.

– Det er et blandet bilde, men ikke glem at vi erstatter utenlandske ressurser (energiimport, red. anm.) med innenlandsk teknologi. Så dette er penger som ikke lenger vil forlate landet. Jeg synes fortsatt ideen er riktig, og det er stadig god grunn til å være optimistisk på vegne av økonomien.