• Høyres utspill om å gjenåpne det omstridte Nordland 6-bassenget for oljeboring kan skape inntrykk av at Høyre ikke er helt til å stole på i klima- og miljøpolitikken.
• Høyre har ofte gjort seg til talsmann for en føre-var-holdning, men hvor er det blitt av dette sunne konservative prinsippet i diskusjonen om forvaltningen av våre sårbare havområder? 
• Forslaget fra Klimautvalget 2050 om midlertidig letestans har mye for seg, men er neppe politisk realistisk, ei heller nødvendig.
• Et tydelig, bredt forankret politisk signal om at det ikke vil bli åpnet nye områder for oljeleting utover TFO vil skape forutsigbarhet.
• Skuffende og helt unødvendig at statsministeren og politikere i Høyre slo ned en av hovedanbefalingene i Klimautvalget uten å ha satt seg inn i analysene.
• Statsministeren bommer hvis han virkelig mener at etterspørselssiden alene vil levere utslippsreduksjonen vi trenger for å nå klimamålene.
• Sokkeldirektoratet, Finansdepartementet og Energidepartementet må bidra til å gjennomføre klimaloven, og ikke trenere den.
• Norge trenger en kommisjon som kan anbefale hva som må gjøres i praksis for at vi skal nå klimamålene.

I dette intervjuet i serien om norsk olje- og gasspolitikk fram mot 2030 og 2050 har vi snakket med Terje Osmundsen, grunnlegger av – og toppsjef i Empower New Energy – et selskap som investerer i små og mellomstore sol- og vannkraftprosjekter i utviklingsland. Osmundsen ble politisk aktiv på 70-tallet og i 1979 ble valgt til det som den gang het «formann» i Unge Høyre. I årene 1981–1985 var han personlig rådgiver for statsminister Kåre Willoch, der han blant annet var sterkt involvert i den store oljepolitiske Statoil-reformen.

I yrkeslivet har Terje Osmundsen vært alt fra viseadministrerende direktør i NHO til sentrale lederjobber i  Kværner og Saga Petroleum, men så orienterte han seg i retning av fornybar energi. I 2009 ble han konserndirektør i solenergiselskapet Scatec Solar, og i 2017 startet han opp Empower New Energy som nå har solenergiinvesteringer i blant annet Ghana, Nigeria, Egypt og Marokko.

De siste par årene har Osmundsen igjen engasjert seg politisk, som medlem av representantskapet i Oslo Høyre og styremedlem i Ullern Høyre. Han ble svært overrasket da Høyre – inkludert partileder Erna Solberg – i mai åpnet for oljeleting i området utenfor Lofoten, Nordland 6.

– Ja, dette var uventet. Høyres utspill om å gjenåpne det omstridte Nordland 6-bassenget for oljeboring får neppe praktisk betydning, men kan skape et uheldig inntrykk av at Høyre ikke er helt til å stole på i klima- og miljøpolitikken. De siste årene har det vært partiets linje å prioritere letevirksomhet på felt i mindre risikofylte områder rundt eksisterende felt i Nordsjøen, og samtidig bygge bredest mulige allianser bak en vitenskapsbasert klimapolitikk. Det bør etter min mening fortsatt være Høyres linje, sier Osmundsen.

– Det kan virke som om Høyre i denne saken har oversett analysen fra IEA som viser at planer om å utvikle nye områder for produksjon av olje ikke er forenlig med 1,5 gradersmålet, som jo Høyre stiller seg bak. Det betyr at det fra 2050 eventuelt kun vil være plass til olje- og gassproduksjon som er 100 prosent elektrifisert med fornybar energi, og som i et fallende marked kan konkurrere med olje fra lavkostland. Men strøm fra land er neppe et alternativ ved nye større utbygginger, sier han.

– Regnestykket ved en eventuell utbygging av Nordland 6 må derfor ta høyde for kostnadene ved å bygge ut havvind, eller gasskraft med CO₂-rensing. At staten skal ta rundt 80 prosent av kostnadene ved et slikt risikoprosjekt – som er slik det blir på grunn av dagens oljeskatteregime – høres ikke ut som god Høyre-politikk, for å si det forsiktig. Her aner vi faren for en ny Mongstad-skandale, som Høyre i Kåre Willochs tid forgjeves forsøkte å stanse, forteller Osmundsen.

Etterlyser konservative prinsipper

– I sin begrunnelse for forslaget om å starte leting i Nordland 6-bassenget, viser Høyres stortingsrepresentant Ove Trellevik til den nye sikkerhetspolitiske situasjonen og EU-landenes behov for norsk gass. Men ifølge Sokkeldirektoratet er ikke dette et antatt naturgassreservoar, eventuelle funn vil trolig inneholde mest olje. Såvidt meg bekjent har ikke EUs ledere bedt Norge om å fortsette å lete etter olje som tidligst kan komme i produksjon fra 2040 og utover. På dette tidspunktet vil EUs etterspørsel av olje og gass etter planen være minst 70-80 prosent lavere enn den er i dag.

– Høyre har ofte gjort seg til talsmann for en føre-var-holdning, men hvor er det blitt av dette sunne konservative prinsippet i diskusjonen om forvaltningen av våre sårbare havområder? Fagekspertisen viser til at naturmangfoldet i en stadig større del av våre mest utsatte havområder er blitt svekket som følge av økt menneskelig aktivitet. Nordland 6 inneholder flere særlig utsatte områder av høy verneverdi. I en tid der verdien av naturmangfold endelig er i ferd med å få det gjennomslaget det fortjener, fremstår det kortsiktig å lokke med leteboring i enda ett av våre sårbare havområder, mener Osmundsen.

Letestans neppe realistisk eller nødvendig

– En ting er å droppe leting i sårbare områder. Klimautvalget 2050 – som la fram sine anbefalinger høsten 2023 – går lengre. Utvalget foreslår at det utarbeides en strategi for sluttfasen av norsk petroleumsvirksomhet, og at denne legges frem for Stortinget så raskt som mulig. Inntil strategien er ferdig mener utvalget at det bør innføres midlertidig stans i tillatelser til ny leting og utvinning. Er dette god politikk, etter ditt skjønn?

– Forslaget om midlertidig letestans har mye for seg, men er neppe politisk realistisk, ei heller nødvendig. Jeg mener nøkkelen til en vellykket, gradvis utfasing ligger i å fokusere letingen til områder nær eksisterende infrastruktur, det vil si de såkalte TFO-områdene – eller Tildeling i Forhåndsdefinerte Områder. Der kan eventuelle funn utvikles uten at staten trenger å ta for stor risiko. Det vil i praksis si områder i Nordsjøen og sørlige deler av Norskehavet, der en betydelig andel av de antatt uoppdagede olje- og gassressursene ligger, ifølge Sokkeldirektoratet.

­­– Et tydelig og bredt forankret politisk signal om at det ikke vil bli åpnet nye leteområder utover TFO vil skape forutsigbarhet og vise at myndighetene tar den økonomiske og klimapolitiske risikoen på alvor. Dette er for øvrig det samme som i 2020 ble anbefalt av Klimaomstillingsutvalget som ble ledet av Kristin Halvorsen og Vidar Helgesen, sier Osmundsen, som selv var et av de 13 øvrige medlemmene i utvalget.

Oppdaget mer enn nok olje

– Hvordan opplever du at Klimautvalget 2050s rapport og anbefalinger er mottatt både i politikken og ellers?

– Det er skuffende og helt unødvendig at både statsministeren og politikere i Høyre valgte å slå ned en av hovedanbefalingene før de kunne ha rukket å sette seg inn i analysene og faktagrunnlaget de bygger på. Alle analyser viser at skal verden nå klimamålene, vil oljeetterspørselen i 2050 falle med 60 til 70 prosent og gass mer enn 50 prosent.

– Ifølge vitenskapen og IEA er det allerede oppdaget mer enn nok olje og gass til å dekke denne etterpørselen. I lys av denne virkeligheten er det åpenbart at vi trenger en strategi for en vellykket ned- og utfasing av oljevirksomheten, slik Klimautvalget anbefaler, sier Osmundsen.

– I Aftenposten 1. november 2023 uttrykte Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Hadia Tajik at Klimautvalgets forslag om å vedta en strategi for sluttfasen av petroleumssektoren er fornuftig. – Det er jo samfunnsøkonomisk rasjonelt å gjøre det, for å unngå feilinvesteringer, sa Tajik. Er du enig eller uenig med henne?

– Tajik har rett. Det hefter to store samfunnsøkonomiske risikoer ved å investere i nye store olje- og gassutbygginger. Den ene er at oljeselskapene og leverandørindustrien beslaglegger kompetanse og ingeniørressurser på bekostning av grønne næringer. Den andre er at fremtidige oljefelt blir ulønnsomme etter hvert som økte CO₂-avgifter og karbonskatter presser oljeprisen ned, sier Osmundsen.

– Vi må også huske at store investeringer i oljefelt med lange ledetider innebærer en stor økonomisk risiko for Norge . I IEAs klimaomstillingsscenario, det  såkalte Announced Pledges-scenariet, faller den globale oljeetterspørselen med over 30 prosent frem til 2040, fra dagens 100 til rundt 70 millioner fat. Så ser vi nesten en halvering i 2050. Kampen om «å få levere den siste oljen» vil hardne til, med OPEC-landene og en rekke nye produksjonsland i Afrika og Latin-Amerika i hovedrollene. Taperne i dette spillet kan bli nye og kostbare oljefelt i nord, og med det også statskassen som gjennom oljeskatteregimet tar størsteparten av den økonomiske risikoen ved nye utbygginger.

Statsministeren bommer

– Statsminister Jonas Gahr Støre avviste i etterkant av Klimautvalget 2050s innstilling å lage en plan for avrundingen av oljealderen med uttalelser om at «etterspørselssiden kommer til å avslutte dette». Er du enig eller uenig med Støre?

– Statsministeren bommer hvis han virkelig mener at etterspørselssiden alene vil levere utslippsreduksjonen vi trenger for å nå klimamålene. Som også IEA fremhever, er det et samspill mellom etterspørselssiden og tilbudssiden som må til. Det er også derfor land som Belize, Costa Rica, Danmark, Frankrike, New Zealand, Spania og Portugal har vedtatt stans i ny letevirksomhet etter olje og gass, og en rekke land har vedtatt å fase ut kullproduksjon uten å vente på at etterspørselen etter kull forsvinner, sier Osmundsen.

Norge som Equinor-aksjonær

– Er store oljeselskaper som vårt eget Equinor de beste til å utvikle og eie fornybar energi, eller bør dette overlates til andre?

– En oversikt fra Financial Times viste at Equinor har mindre i grønn energi enn andre europeiske oljeselskaper som Shell, TotalEnergies og BP. Hvis staten som eier tar klimarisikoen på alvor, kan den velge mellom å hente mest mulig utbytte og kanalisere disse til grønne investeringer i andre selskapers regi – eller å sette tydelige eierkrav om en raskere avkarbonisering av Equinor. Jeg tror jeg ville anbefalt det siste, sier Osmundsen.

– Sammenlignet med andre oljeeksporterende land, har Norge lenge ført en relativ progressiv klimapolitikk. Men nå er vi kommet til et punkt der også organer som Sokkeldirektoratet, Finansdepartementet og Energidepartementene må utfordres til å bidra til å gjennomføre klimaloven, og ikke trenere denne.

Renere olje og ren fantasi

– Særlig på grunn av elektrifiseringen av sokkelen kan olje og gass ved en god del installasjoner på norsk sokkel hentes opp med lavere utslipp enn ved mange andre produksjoner. Er dette et argument for fortsatt investering i mer leting etter olje og gass?

– Det er riktig at Norge i dag har relativt sett lavere karbonutslipp fra selve olje- og gassproduksjonen, men dette vil endres etterhvert som andre oljeeksporterende land gjør som oss og forbyr fakling og elektrifiserer produksjonen. I markeder som stål og gjødsel ser vi eksempler på at kundene er villige til å betale et grønt premium til lavkarbonprodusenter, men det er ingenting som tyder på at vi vil se noe liknende i oljemarkedene.

– Nesten alle produsentland forsøker seg med ulike argumenter for hvorfor akkurat de står i en særstilling, noen fordi de har lavere kostnader, andre fordi de er fattigere og så videre. Det er ingen ting som tyder på andre land vil holde igjen sin oljeproduksjon fordi de eventuelt har høyere CO₂-utslipp enn Norge. Forøvrig vil som sagt klimaargumentet forsvinne etter hvert som flere land følger Norges eksempel. 

– Daværende nestleder i Frp Ketil Solvik-Olsen, advarte i Klassekampen i 2021 om at «kutt i norsk olje og gassproduksjon vil gi mer makt til autoritære regimer». Hadde han et poeng?

– For Europa er det selvsagt viktig at land som Norge, USA og Canada kan bidra til å erstatte bortfallet av russisk gass. Blant de 98 oljeproduserende landene i verden er det mange autoritære, men også mange ikke-autoritære regimer. Å hevde at en gradvis utfasing av den lille norske oljeeksporten vil ha noen som helst betydning i denne sammenhengen er ren fantasi, slår Osmundsen fast.

Oljeskattepakken presset opp kostnadene for grønne næringer

– Vi skal bygge ny industri på skuldrene til den eksisterende, sa Ap-leder Jonas Gahr Støre om klimautfordringene, allerede i 2019. Siden har det vært et ganske vanlig utsagn i Norge at grønne næringer skal stå på skuldrene av olje- og gassindustrien. Hvordan synes du dette fungerer i praksis? 

– La oss se hva som skjer i praksis. Investeringsboomen som fulgte oljeskattepakken, har støvsugd markedet for blant annet ingeniører, og bidratt til å presse opp kostnadene som rammer grønne næringer. Jeg mistenker også at den ensidige fokuseringen på havvind er påvirket av interessene til de olje- og gassrelaterte næringene.

– For øvrig er det et tankekors at våre ansvarlige politikere ikke bruker mer tid og energi på å fremme vind- og solkraft på land, det er mange områder hvor slik utbygging kan skje uten å komme i konflikt med legitime naturvernhensyn, mener Osmundsen.

Norges voksende omdømmeproblem

– I august 2023 skrev daværende direktør ved Norsk utenrikspolitisk institutt, Ulf Sverdrup, følgende: Vi må regne med at andre vil forvente at Norge tar kostnadene ved å redusere egne utslipp. «Om ikke Norge har råd til å kutte, hvem skal da kutte?», hører man stadig. I tillegg må vi forvente at presset for at de rike landene, herunder Norge, må bidra mer med å finansiere kutt, omstilling og tilpasning i andre land vil øke. Er du enig i Sverdrups analyser?

– Sverdrup har et viktig poeng. Dersom Norge ikke holder igjen på utlysingen av nye leteområder i nord, hvordan kan vi da forvente at land som f.eks Costa Rica, Colombia og Ny Guinea skal klare å holde fast på sine vedtak om å stanse eller begrense letingen i regnskogen for eksempel?

– Norge har et voksende omdømmeproblem, det er ikke til å komme bort fra. Hvordan vi forvalter de enorme oljeinntektene på en måte som tjener hele verden og ikke bare den norske pengebingen, er en viktig diskusjon.

– I en studie gjort i europeiske land i 2022 troner vi som befolkning også høyt på listen over dem som er mest klimaskeptiske. Hvorfor har vi så vanskelig for å godta anerkjent forskning om at menneskers aktivitet førere til klimaendringer?

– Det er kjent psykologisk fenomen. Vi fortrenger, eller rasjonaliserer bort, kunnskap som utfordrer vårt selvbilde eller vår levemåte, sier Osmundsen.

Trenger en plan for handling, ikke bare mål

– Hvis du hadde vært statsminister – hvordan ville du lagt til rette for at den offentlige samtalen i Norge om oljeeventyrets siste kapitler blir mer realistisk?

– Det er ingen enkel oppgave, men jeg tror jeg ville fulgt opp Klimautvalget 2050 – som besto av eksperter – med å nedsette en bredt sammensatt kommisjon med folk fra det politiske og organisasjonsmessige liv. Problemet i dag er at det er bred enighet om målene, men det mangler en bred forståelse av hva som kreves for å nå målene.

– Kommisjonen jeg foreslår, burde fått i oppgave å komme med anbefalinger til hva Norge må gjøre i praksis for å gjennomføre klimamålene som det er bred enighet om. Deretter burde det legges opp til en bred offentlig debatt om anbefalingene, oppfordrer Terje Osmundsen.

Terje Osmundsen på energikonferanse i Nigeria, februar 2024. (Foto: Privat.)