– Vi har ikke klart å kutte i vårt bruk av fossile brensler. Vi bruker 30 prosent mer olje og gass nå enn vi gjorde i 1990. Men dette vises ikke på statistikken og dette er det ingen som snakker om. Det er svært alvorlig, sier professor og klimaforsker Helge Drange.

Last ned hele rapporten her.

Drange har skrevet den nye rapporten for Norsk klimastiftelse, «Norges CO₂-utslipp: På kollisjonskurs med Paris-avtalen». I den viser han hvordan forbruket av fossile brensler faktisk har økt kraftig de siste 30 årene, selv om de offisielle utslippstallene ser ut til å vise at utslippene nærmer seg 1990-nivå.

– Det vi har klart, er å effektivisere eller endre prosesser i for eksempel industrien, så vi slipper ut mindre av de hissigste klimagassene. Men dette har vært lavthengende frukter. Det virkelige problemet, skal vi nå klimamålene, er vårt forbruk av fossile brensler.

For å vise at forbruket av fossile brensler har gått opp, har Drange konsentrert seg om én størrelse for å måle utslipp – og dermed forbruk: CO₂.

– Det som er utfordringen for Norge – og resten av verden – er at det er bare denne størrelse som gjelder når du skal ha et bilde av hvor stort forbruket av fossile brensler er. Fordi den gir oss mengden karbon – i form av CO₂ – som slippes til atmosfæren. Bruken av fossile brensler, og med det Norges CO₂-utslipp, må raskt ned skal vi kunne nå klimamålene.

«Nedgang» i utslippene skjuler økt fossilbruk

Problemet er imidlertid at forbrenningsprosessene oftest ikke er rene. Inneholder oljen eller kullet svovel, får du SO2. Hvis forbrenningen skjer ved høy temperatur og trykk, får du nitrogenoksider. Det er mange slike biprodukter som også har klimaeffekt. For å få et bilde av den totale klimaeffekten av prosessene, regner man pådrivet fra hver enkelt gass om til såkalte CO₂-ekvivalenter. Altså hvor mye rent CO₂ som ville gitt samme klimaeffekt som summen av alle gasser. Det er slike CO₂-ekvivalenter som gjerne brukes i klimaregnskaper og det er CO₂-ekvivalenter som gjelder i den norske utslippsstatistikken som fremstilles av Statistisk sentralbyrå.

– Å bruke CO₂-ekvivalenter er både fornuftig og problematisk. Dersom en forbrenningsprosess gjøres renere eller dersom utslippene filtreres, fjernes noen av klimagassutslippene, Dette gjør klimaregnskapet bedre. Men det sier ikke noe om du bruker mer eller mindre kull, olje eller gass. Det sier kun noe om hvor god jobb du gjør med forbrenningsprosessen, sier Drange.

– Ikke mer å hente

Norges CO₂-utslipp viser at forbruket av fossile brensler faktisk har økt i landet vårt siden 1990, selv om utslippene uttrykt som CO₂-ekvivalenter tilsynelatende er nesten på samme nivå.

– Egentlig er dette en grønnvasking av situasjonen. Og nå er uansett de fleste av de lavthengende fruktene høstet. Det blir mindre og mindre gevinster å hente fra effektivisering. Nå må vi gå til kilden til problemet: Vi må bruke mindre fossile brensler. For Norge betyr det mindre olje og gass. Her gjør vi altfor lite. Hvis ikke det skjer noe drastisk der, har vi ingen mulighet til å nå utslippsmålet etter Paris-avtalen, sier Drange.

Etterlyser revisjon

Han mener dette også viser en svakhet ved klimaloven:

– Loven er grei nok i og for seg, men hvor er revisjonsapparatet? Hvor er den uavhengige faginstansen som går gjennom klimaregnskapet hvert år? Som tvinger politikerne til å svare for valgene som er gjort?

Drange peker på at britene har et slikt revisjonssystem bakt inn i sin lovgivning.

– Jeg mener Riksrevisjonen burde produsert de grafene som vises i denne rapporten. Eller en annen kontrollinstans som ikke finnes. Så lenge vi ikke har det, er det ingen som ser politikerne i kortene. Her har heller ikke mediene vært tilstrekkelig våkne. Det er få, om noen, som stiller de tøffe men nødvendige spørsmålene. Det er et stort problem for oss alle. Vi blir dullet inn i en tåke av begreper og positive uttalelser, uten at bruken av olje og gass går ned, sier Drange.

Skiller ikke kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp

I «Norges CO₂-utslipp: På kollisjonskurs med Paris-avtalen» har Helge Drange konsentrert seg om utslipp fra norsk territorium, enten de telles som en del av det europeiske kvotesystemet (EU-ETS) eller i det «norske» regnskapet. Han sier det er de samlede, norske utslippene, uavhengig av tellemåte, han er opptatt av å belyse.

– Utslippene må ned, kvoter eller ikke. Noe av hensikten for meg er å rette kritikk mot myndighetenes overforenkling: Når de hevder at klimagassutslippene går ned, antyder de samtidig at det viser at politikken virker. Det gjør den ikke, sier Drange.