• Selvsagt får du aldri LO til å gå med på å avvikle en næring før de vet at det er noe annet på gang.
• Det er på tide at partene i arbeidslivet – LO og NHO – setter seg rundt bordet sammen med styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre.
• Sammen kan de lage en langsiktig plan for hvordan vi skal komme oss ut av fossilalderen i tide og på en måte som gjør at vi sikrer arbeidsplasser og verdiskaping.
• Den mest lavthengende frukten det bør gå an å bli enige om med én gang, er at vi ikke skal lete i Barentshavet.
• På grunn av krigen i Ukraina kan det for en periode forsvares å lete etter noe mer gass rundt allerede etablert infrastruktur. Men vi må unngå å åpne nye områder.
• Vi må huske at EUs plan er å kutte mesteparten av sine utslipp innen 2040 og å bli kvitt all bruk av gass, ikke bare den russiske – men også den norske.
• Olje har gjort diktaturer viktige, å fase ut olje og gass er et sikkerhetsspørsmål og noe som vil gjøre verden til et tryggere og bedre sted. 

I dette intervjuet i serien om norsk olje- og gasspolitikk fram mot 2030 og 2050 har vi snakket med Gaute Børstad Skjervø, nestleder i AUF og kandidat til å overta ledervervet under AUFs landsmøte i oktober 2024. 

Skjervø har sittet fire år i Levanger kommunestyre og åtte år i fylkestinget i Nord-Trøndelag. Siden stortingsvalget i 2017 har han flere ganger møtt som vararepresentant i Stortinget. 

Utgangspunktet for intervjuet er det regjeringsoppnevnte Klimautvalget 2050 som la fram sin rapport i oktober 2023. Utvalget anbefalte å utarbeide en strategi for oljealderens sluttfase og at det ikke gis nye tillatelser til utvinning inntil den nye strategien er på plass.

– Som aktiv ungdomspolitiker: Hva mener du om disse anbefalingene?

– Det er befriende at noen med faglig pondus kan si så tydelig at det er dette vi nå må gjøre. Klimautvalget kommer ikke med en politisk meningsytring, men har gitt oss en faglig forankret rapport som tydelig anbefaler hva som må være det neste skrittet i oljealderen, fordi det er det riktige både økonomisk og for klima og natur. Så ja, jeg ble glad da jeg hørte hva utvalget konkluderte med når det gjelder norsk oljepolitikk i lys av klimakrisa, sier Skjervø.

– Ap, Høyre og Senterpartiet gikk alle øyeblikkelig ut og slaktet disse anbefalingene fra utvalget – hvorfor denne kontante avvisningen, tror du?

– Klimautvalgets grundige anbefalinger ble ikke godt nok tatt imot. I ettertid kan det se ut som om politikerne var så stressa over alt fra folks klager på strømpriser og økende matpriser til den truede sikkerheten i verden. Politikken glemte – og glemmer – å være langsiktig. Dessuten sliter politikken med å vurdere også denne store saken ut fra et generasjonsperspektiv. Når folk er redde for om de har råd til bensin eller strøm neste måned, responderer politikken med å bli kortsiktig. Dette er en form for mangel på ledelse, mener Skjervø.

– I oljepolitikken er dette et stort problem. Per i dag klarer ikke politikken å gi svar på når vi skal omstille oss bort fra det fossile og hvordan de skal sikre jobber etter olja. Her har de politiske ungdomsorganisasjonene en svært viktig rolle å spille. Vi må kreve at politikken ser mye lengre fram enn til neste valg, kreve at også de store partiene tar tak i omstillingen på en annen måte enn det vi har sett til nå, sier Skjervø.

– Nittitallsdrømmen om en oljefest i Barentshavet ser fortsatt ut til å styre Arbeiderpartiets oljepolitikk, skrev redaktør Anders Bjartnes på Energi og Klima i fjor, i en kommentar til partiets reaksjon på Klimautvalgets anbefalinger. Et eksempel på dette kan være energiminister Terje Aaslands tale under Barentshavskonferansen i Hammerfest i 2023 der han sa at «Petroleumseventyret i nord har bare så vidt begynt». Hvordan vurderer du Aaslands uttalelser?

– I AUF mener vi at Aasland tar feil. Vi har alltid vært motstandere av ny leting. Den mest lavthengende frukten det bør gå an å bli enige om med én gang, er at vi ikke skal lete i Barentshavet.

– Etter Russlands invasjon av Ukraina har det vært vanskeligere å argumentere for at vi ikke skal lete etter noe mer gass, det har jeg forståelse for. Det var helt riktig av Norge å øke produksjonen av gass og erstatte gassen fra Putin. Vi må framover også gjøre alt vi kan for å frigjøre Europa fra Putin og Russland. Gassen kommer til å varme opp europeiske husholdninger lenge ennå og EU-landene vil ha behov for gass i 10-15 år til. Derfor mener jeg det for en periode kan forsvares å lete etter noe mer gass rundt allerede etablert infrastruktur. Men vi må unngå å åpne nye områder, slik AUF også har programfestet, sier Skjervø.

– I lys av dette med Russland og sikkerhet må vi unngå å bygge ut ny infrastruktur i nye områder i Barentshavet nær Russland, selv om det skulle finnes gass der.

– Infrastruktur er sårbare greier og vi kan ikke investere i – eller gjøre oss avhengige av – nye store innretninger i dette området. Det ville betydd at vi måtte sette av store ressurser til å passe på det, på en helt annen måte enn før, en altfor stor jobb for framtidas generasjon som har nok å tenke på. Det bør være nok å nevne gassrørledningen Nord Stream.

– Så må vi også huske at EUs plan er å kutte nesten alle sine utslipp innen 2040 og å bli kvitt all bruk av gass, ikke bare den russiske – men også den norske. Jo fortere EU får ut fingeren, desto fortere vil behovet også for gass forsvinne, sier Skjervø.

Uten olje og gass blir verden tryggere

– I lys av nettopp dette med russergassen: Daværende nestleder i Frp Ketil Solvik-Olsen, advarte i Klassekampen i 2021 om at «kutt i norsk olje og gassproduksjon vil gi mer makt til autoritære regimer». Hadde han et poeng?

– Også etter Russlands invasjon av Ukraina er det lett å være enig i at vi selvsagt ikke kan overlate leveransen av all olje til diktaturene. Vi vil ikke ha en verdensorden som i stor grad preges av slike land. Men svaret på dette er ikke at Norge må fortsette oljeleting, men heller at de demokratiske landene må gå sammen om å få større fart på omstillingen. Å bli kvitt behovet for olje og gass er et stort demokratiprosjekt.

– Olje har gjort diktaturer viktige, å fase ut olje og gass er et sikkerhetsspørsmål og noe som vil gjøre verden til et tryggere og bedre sted. 

– Det fine med fornybar energi er at man kan produsere den så mange steder, og med mer fornybar energi bli autoritære stater mindre viktige, sier Skjervø.

Oljepolitikken og klimapolitikken må dra i samme retning

– Neste høst er det stortingsvalg, og partiene skal meisle ut forslag til nye programmer i løpet av denne høsten. Blir diskusjonen om hvordan vi rigger den siste delen av oljealderen et viktig tema der?

– Jeg er redd for at diskusjonene om dette kommer til å få forholdsvis lite plass i alle partiene, unntatt i partiene som har klima og miljø som hovedsak. De fleste partiene vil nok først og fremst formidle at de har den rette politikken til å møte høye strømpriser og til å sørge for at folk sitter igjen med mer i lommeboka. Jeg frykter at de nære ting kommer til å ta mye plass på bekostning av de nødvendige avklaringene om behovet for ny oljepolitikk, sier Skjervø. 

– Så også her har de politiske ungdomsorganisasjonene en svært viktig jobb å gjøre. For å få til en bedre diskusjon om hva vi gjør med oljesektoren framover må vi som mener at oljealderen må avvikles i tide til å nå klimamålene, kunne by på felles løsning.

– I arbeiderbevegelsen har vi et ferskt og godt eksempel på hvordan vi før et stortingsvalg satte oss ned sammen og arbeidet fram felles politikk. I 2020 ble daværende AUF-leder Ina Libak enig med LO og partiet og fant felles grunn for skjerpede klimamål – det vil si et mål om å kutte 55 prosent av utslippene innen 2030. Denne prosessen kan vi lære av når vi sammen nå må arbeide oss fram til en oljepolitikk som er forenlig med klimamålene.

– Et annet eksempel er Lofoten, Vesterålen og Senja. Da jeg meldte meg inn i AUF i 2010 fikk jeg så mange belærende beskjeder om at det bare er å gi opp LOVESE. «Pengene rår, makta rår og Lofoten vil bli bygd ut fordi både Ap og Høyre er for», het det. Men likevel la Aps landsmøte LOVESE på is. AUF kunne gitt opp, men det gjorde vi ikke. Dette er en av de stolteste seirene våre. Det nyttet å være masekråke, dette må vi og de andre politiske ungdomsorganisasjonene ta med seg inn i programprosessene, mener Skjervø.

– Vi vet at MDG og SV har god klimaprofil i sine programmer, men det er AP og Høyre klimabevegelsen burde pushe hardere for å sikre en progressiv klimapolitikk som faktisk kan gjennomføres. Uten at disse partiene rikker på seg, er det deadlock – da er det fastlåst.

– I programprosessene i partiene må vi alle sammen nå bruke den tiden som trengs for å finne felles grunn for en oljepolitikk som henger sammen med Norges klimaforpliktelser. Vi kan ikke lenger ha det slik at oljepolitikken og klimapolitikken drar i hver sin retning. Der har de fleste partiene mye å gå på.

Ta med plan for avrunding av oljealderen til neste klimatoppmøte

– Et argument i norsk debatt er at andre bare vil overta produksjonen om Norge avrunder sin. Hvordan vurderer du dette argumentet?

– Forskning har vist at dette ikke er riktig, ikke all olje blir erstattet om noen slutter å levere. Dessuten tror jeg på internasjonalt stigma, og at vi for å begrense klimakrisa må gjøre det mest mulig politisk kostbart for land å investere i ny produksjon av olje, kull og gass i strid med Paris-målene. Her bør Norge absolutt gå foran og lage en plan for hvordan vi kan avslutte fossilalderen. Vår plan kan danne grunnlag for at det blir lettere å gjøre tilsvarende i andre land, sier Skjervø.

– Det er jo ikke slik at alle land i verden trenger å være enige om å avslutte oljealderen samtidig. Norge kan ta initiativ til at noen land går sammen om å trappe ned og avslutte egen produksjon av fossil energi. Dette er noe Norge kan ta med seg inn i neste klimatoppmøte.

Også Ap vedder mot klimapolitikken

– AUF har programfestet at det ikke skal deles ut «flere konsesjoner på norsk sokkel, ei heller flere lete- og prøveboringstillatelser». I tillegg vil dere avskaffe den såkalte TFO-ordningen – det vil si konsesjonsrundene på norsk sokkel som går under navnet «tildeling i forhåndsdefinerte områder» og som kommer i tillegg til de ordinære konsesjonsrundene. Hvordan skal dere få med dere moderpartiet på dette?

– Arbeiderpartiet har flere klimaprogressive folk i regjeringen og på Stortinget og har allerede mye god klimapolitikk som skal bli bedre. Men i praksis vedder vi mot egen klimapolitikk fordi vi ikke lar klimapolitikken få de nødvendige konsekvensene for oljepolitikken.

– Vi i AUF må jobbe hardt for å sørge for at AP for stortingsvalget 2025 kommer ut med et program der klimapolitikken og petroleumspolitikken faktisk henger sammen.

– Vi må se bakover og lære av historiens feilprioriteringer og sørge for at disse ikke gjentas. Tenk om Norge – og hele verden – hadde lyttet til Al Gores formaninger i 2006 og gjort seg mye mindre avhengig av fossil energi, da hadde verden vært et tryggere sted i dag. Klimaendringene ville vært under kontroll og verden ville vært mindre avhengig av ressursene til land som Russland. Det hadde vært ledelse for historiebøkene og er et nært eksempel på en tapt mulighet. Dette bør inspirere inn i programprosessene, også i Ap.

LO må få trygghet for at det er nye arbeidsplasser på gang

– Hvordan kan Ap – med sin nære tilknytning til LO – gå fram for å finne felles grunn for den oljepolitikken du etterlyser?

– Våre velgere og LO er opptatte av trygghet, at de vet at de har noe å leve av også etter oljen. Selvsagt får du aldri LO til å gå med på å avvikle en næring før de vet at det er nye og andre arbeidsplasser på gang. Derfor må vi snakke om lønnsomhet på sikt. Ja, fossil energi er lønnsom nå, men Norges viktigste olje- og gasskunder planlegger å fase ut bruken av denne energien. Dette må de for å nå egne klimamål, men også for å gjøre seg mindre avhengige av andre land. Her er vi tilbake på dette med sikkerhet – et land som lager sin egen fornybare energi, har også stor energisikkerhet. Det må vi som oljeland innse.

– Derfor må vi i programprosessen tenke langsiktig. Vi kan ikke argumentere mot den kortsiktige profitten, men den langsiktige profitten innen petroleum kan vi definitivt argumentere mot. Hvis vi ser inn i framtiden vil ikke lønnsomheten ligge i det fossile, den vil ligge i aktivitet og arbeidsplasser som er utslippsfrie og grønnere – det er dette det kommer til å bli etterspørsel etter. Derfor trenger Norge nye og flere føtter å stå på. Mer aktivitet på fastlandet som er i tråd med klimamålene og mindre aktivitet som fører til klimakrise.

– Det bør være mulig å få LO med på en politikk som handler om å vri investeringene bort fra det fossile, om vi klarer å lage god politikk for annen næringsaktivitet.

– Derfor har AUF programfestet at skattefordeler og andre incentiver skal avvikles for oljenæringen, at CO₂-avgiften på sokkelen skal brukes til utvikling av klimateknologi og at det framover nå er de fornybare næringer og grønne næringene som skal sikres gode subsidieordninger og rammevilkår, sier Skjervø.

Arbeiderpartiet må tørre å være partypooper

– Arbeiderpartiet må ta et større ansvar for omstillingen bort fra fossil energi og tørre å være partypooper. Være konkret på at vi snart skal slutte med fossil energi, og at vi må bruke investeringsmidler, incentiver og skattegrep for å skape annen aktivitet. I tillegg til å vri investeringene bort fra olje må vi etablere helt konkrete ordninger med etter- og videreutdanning for oljearbeidere. Folk er med på endring så sant de føler trygghet, mener Skjervø.

– Ærlig talt tror jeg ikke at LO er en bremsekloss her, men at medlemmene der ennå ikke har fått et godt nok svar på om de får andre jobber.

– Sosialdemokratiet er en politisk bevegelse som er laga for å gi folk bedre liv hele tida – gi dem velstandsøkning. Da vil ikke LO være med på å lage en plan for avslutningen av oljealderen hvis de tror det truer deres egen velferd. Vi trenger tydelig lederskap som sier at jo, vi skal fase ut petroleumsnæringen – men dere kan være helt trygge på at dere skal sikres jobber og verdiskaping også framover.

– Jeg forstår ikke frykten for at vi ikke skal ha nok å leve av etter oljen. Jeg kommer fra Levanger og i nabokommunen Verdal lages svært ettertraktede stålkonstruksjoner – ettertraktet ikke fordi disse lages billigere enn de fra Kina, men fordi de har høy kvalitet. Norge kan konkurrere både med Kina og andre land på en rekke produkter, men da må de satses på, og da kan vi ikke bruke midlene våre på dyre oljeskattepakker som lar andre land få et forsprang på omstillingen. Vi må ikke la redselen for å miste arbeidsplasser føre til at vi blir hengende etter i omstillingen.

– Hvordan synes du ditt eget parti leverer i denne diskusjonen?

– Arbeiderpartiet har nokså mye å gå på når det gjelder tydelig ledelse rundt disse spørsmålene. Dette kan være en av grunnene til at folk har satset mindre på Arbeiderpartiet de siste årene. Partiet må være tydeligere på hva som er den troverdige planen framover. Nå er det for mye usikkerhet. Alle ser jo at oljealderen er på hell, men vi må høre ledelsen si at de vil utarbeide planen for hvordan overgangen skal ordnes – trygt og velorganisert.

– Jeg tror også det nå er viktig at ledelsen i Arbeiderpartiet er tydeligere på hva Norge skal sitte igjen med – hvordan Norge skal være – etter at vi har styrt. I Arbeiderpartiet må vi også være klar over at ettertida kommer til å dømme oss basert på hvor mye vi gjorde for å nå klimamålene og omstille Norge i tide. Også her har Ap-ledelsen noe å gå på.

Mangel på kvalifiserte folk en stor utfordring

– Men Ap fortsetter å dele ut nye konsesjoner, og etter COP 28, der verdens land ble enige om «å omstille seg vekk fra fossile brensler», var beskjeden fra energiminister Aasland at dette ikke vil endre noe for Norge. Hvorfor har ikke Ap – eller andre partier – latt seg rikke her?

– Manglende politikk for omstilling bort fra oljen og gassen er et veldig godt eksempel på det vi på godt trøndersk sier: at «pengan rår», eller at pengemakta rår. Det er fristende å fortsette som før i håp om å sikre seg enda flere inntekter, selv om klimakrisa krever helt andre løsninger.

– Den historiske superprofitten olja og gassen har gitt oss har ført til det jeg mener er politikkens knefall for ideen om at markedet skal styre, ikke politikken. Nå lar vi markedet diktere, gå foran hele tida, da kommer politikken etter og prøver å regulere litt. Dette så vi jo straks pandemien kom til Norge. Da klarte vi ikke å se at vi kunne bruke anledningen godt til å få fart på omstillinga. Tanken var tvert imot heller at her skal vi for guds skyld ikke risikere å gå glipp av noe profitt, da er det bedre at næringa selv får diktere hvilke rammevilkår den mener den trenger.

– Så pumper vi utrolig nok inn statlige subsidier i selskapene som har gått – og går – med enorme overskudd. Av frykt for å miste mulig profitt får vi en arbeidsstokk som i lys av klimakrisa og energiomstillingen er altfor mye knytta til olje og gass, sier Skjervø.

– Slik befester vi oss i det gamle med resultat at verken investeringsmidler, kompetanse eller arbeidsstokk er tilgjengelig for det nye. Vi bidrar også til å gjøre det vanskelig for fastlandsindustrien å konkurrere med fantastiske lønns- og arbeidsvilkår i olja. På lang sikt er dette uklokt. 

– I arbeidet som kommune- og fylkestingspolitiker og vararepresentant for Stortinget har jeg hatt mange møter med ledere i næringslivet. Den store utfordringen de hele tiden har pekt på, er mangel på kvalifiserte folk.

Oljen tapper Fastlands-Norge for arbeidskraft

– Du nevnte oljeskattepakken. Våren 2020 omtalte NHO-direktør Ole Erik Almlid det hele som et klimatiltak og hevdet i DN at uten oljeskattepakken så «ville ikke Norge hatt mulighet til å nå klimamålene». «Faktum er at krisepakken utløser investeringer som utløser masse inntekter til staten, som gjør det mulig å realisere klimateknologi, både i Norge og internasjonalt. Dette måtte til for å nå klimamålene», sa Almlid i etterkant. Hvordan vurderer du dette argumentet?

– Oljeskattepakken viser at NHO – og flere med dem – har gått altfor langt i sin grønnvasking av oljenæringen. Det hele dreier seg jo først og fremst om et ønske om fortsatt høy aktivitet i oljenæringen.

– Det NHO så – og ser – bort fra er at høy aktivitet i oljesektoren tapper Fastlands-Norge for kompetent arbeidskraft. Mange av de flinkeste fagfolkene kunne nå ha bidratt inn i omstillingen, men sitter i stedet fast med høye lønninger i de store oljeselskapene. Jeg misunner dem ikke lønningene, men for å få fart på klimaomstillingen av næringslivet blir vi nødt til å innse at vi ikke kan holde samme tempo som før i det fossile. Regnestykket går ikke opp.

– Men er ikke LO i samme bås som NHO her? LO sto også på barrikadene for den lukrative skattepakken?

– Min erfaring er at LO ikke tåkelegger diskusjonen om oljeskatten med å kalle dette for klimapolitikk. For LO dreier dette seg om arbeidsplasser. Og for de ansatte i oljenæringen dreier dette seg om trygghet for egen og familiens økonomi. Etter oljeprisfallet i 2014 fikk mange dårligere privatøkonomi og av den grunn følte de seg utrygge. Flere ble arbeidsledige, det førte til fortvilelse og konflikter. Familievolden i Rogaland økte, skrev mediene. Slike erfaringer skremmer mange, og kan gjøre at mange tror det er tryggest å stadig skyve omstillingen bort fra oljen foran oss.

– Men etter min mening betyr denne frykten heller at vi må lage en troverdig plan for omstillingen, en plan som sikrer at vi omstiller oss i tide og på en måte som gjør at vi unngår plutselig arbeidsledighet. Å omstille til annen næringsvirksomhet og verdiskaping før fall i etterspørselen tvinger oss til det, er en bedre forsikring mot arbeidsledighet enn å utsette dette.  

– For å komme tilbake til Klimautvalget: Det er jo derfor anbefalingen om å lage en god plan for denne store prosessen er viktig for at omstillingen kan skje planlagt og i ordnede former, sier Skjervø. 

Arbeiderpartiet, Høyre, LO og NHO må sette seg rundt samme bord

– Et argument mot en slik plan er at det er etterspørselen som må avgjøre når olje- og gassproduksjonen skal trappes ned. Hva er din vurdering? 

– Så lenge oljenæringen tjener penger på sin aktivitet vil næringen fortsette med å investere pengene i nye fossile prosjekter. Men verdens energiomstilling er en altfor omfattende sak til at den kan overlates til markedet. Lar vi markedet styre omstillingen, risikerer vi å komme opp i alvorlige situasjoner der vi ikke når klimamålene og der omstillingen skjer som panikktiltak.

– Med klimaendringene risikerer vi at vi blir overrumplet av alvorlige hendelser som flommer og andre ulykker som raskt endrer verdens syn på fossil energi. Da risikerer vi en plutselig kjempedupp i etterspørselen og at vi i Norge sitter med enorme investeringer i noe verden vil ha mye mindre av. Det er dette som kan sende mange ut i akutt arbeidsledighet.

– Det er på tide at partene i arbeidslivet – LO og NHO – setter seg rundt bordet sammen med styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre. Sammen kan de lage en langsiktig plan for hvordan vi skal komme oss ut av fossilalderen i tide og på en måte som gjør at vi sikrer arbeidsplasser og verdiskaping. Disse fire aktørene kan klare dette, men det haster.

– NHO-sjefen sa i vinter at vi trenger styrt panikk fordi Norge henger så langt etter med å nå klimamålene. Å ta et initiativ til at NHO, LO, AP og Høyre sammen lager en plan for omstillingen er en konstruktiv måte å møte denne panikken på, sier Skjervø.

Problem at oljen grønnvaskes

– Til slutt: Vi var inne på påstanden om at oljeskattepakken var et klimatiltak. Så har vi dette med Norges «rene» olje. I desember 2023 ble LO-forbundet IE & FLT etablert. Forbundsleder Frode Alfheim var straks ute i Dagbladet og krevde at «Norge må være det siste landet i verden som skrur igjen oljekrana» og hevdet at «Nordsjøolja er produsert med verdens laveste karbonavtrykk». Hvordan vurderer du dette argumentet?

– Jeg kjøper ikke dette argumentet i det hele tatt. Det er en klassisk måte å fraskrive seg ansvaret på. Utslippene ved produksjonen av olje og gass er minimale i forhold til utslippene som oppstår ved bruk av energien. Norge eksporterer dermed store mengder utslipp, noe vi ikke kan fortsette med.

– Det finnes gode argumenter for at vi ikke skal avslutte produksjonen i Norge nå med en gang, – som det jeg var inne på med å sikre Europa gass det neste tiåret på bekostning av Russland. Men klima er på ingen måte et argument for å investere mer i norsk petroleumssektor.

– For å få en redelig debatt om den norske oljenæringen i stortingsvalgkampen som står foran oss, må vi rett og slett få slutt på denne typen uriktige påstander, sier AUF-nestleder Gaute Børstad Skjervø.